Torsdag 15. November 2018 - 21:48  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Ort

Mynteining.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Utvik >> 7_4 Minner fra krigen >> Da far ble arrestert
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Da far ble arrestert

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 85_7_401
Skrevet av Aadne Utvik - 04.04.2008

En gutt er nettopp fylt 7 år. Uten forvarsel dukker tyskere opp og arrester pappaen hans. Det er en opplevelse han aldri glemmer. Et spørsmål ble viktigere enn noe annet under krigen: Ville pappa komme tilbake igjen?


Februar 1943: En øyeblikkskildring.

Vi hører uvante lyder fra ytre gangen. Jeg og min 1½ år yngre bror Kristian er i stua. Hushjelpen er ovenpå hos vår nyfødte bror Einar Magne. Fremmede stemmer og tunge støveltramp fyller gangen. Det er ikke far og mor vi hører, for de har syklet til Hauskje til bestemor og bestefar.   Døra går opp og inn kommer far sammen med tyske soldater. De har geværer. Far sier at vi skal ikke være urolige. Han skal bare pakke noen klær i en ryggsekk. Han skal snart komme tilbake.    Hushjelpen kommer ned og trøster oss. Etter at far har gitt oss avskjedsklemmer og forsvunnet sammen med soldatene går det opp for oss at han er blitt arrestert. Vi sitter redde tilbake og venter på mor. Tenk om tyskerne skyter far …. 

Besøk i fengsel

Fengslet i Haugesund husket jeg som et kjempestort murhus med mange høye piper. Det ble kalt Haugå. Jeg fikk være med da mor skulle besøke far. Jeg ble veldig tissetrengt da jeg så det skumle huset. Mor banket på et bolighus og jeg fikk komme på innedoet. Det var merkelige greier. Mor dro i ei snor og så kom det vatn der jeg hadde tisset. De fine i by’n hadde det sannelig flott.  Det var mange mammaer og noen barn stuet sammen på et venterom. De voksne snakket om at det var soverommet til en tysk offiser. Da det var vår tur ble mor og jeg ført opp en jerntrapp midt i en høy hall. I andre etasjen gikk vi inn i et rom på høyre side. En alvorlig mann satt bak et bord. Det sto glass på bordet og en slags høy glassvase med vann i.  Far kom inn. Han virket bleik. Alt mor og han snakket sammen om ble oversatt til tysk. Det var for at mannen bak bordet skulle passe på at det ikke ble sagt noe galt. Jeg hadde fått en liten eske drops av ei butikkdame som het Marta Kallevik. Den hadde jeg spart til far. Jeg trodde jeg var veldig lur og ”smuglet” esken over i fars hånd. Ingen skulle se hemmeligheten. Men straks før møtet var slutt viste far den til mannen-bak-bordet og spurte om å få beholde gaven. Det fikk han. Jeg ble veldig glad, selv om jeg var nokså søtsjuk.   I løpet av våren lærte jeg navnene Grini og Sachsenhausen. Også fars yngre bror Augvald ble sendt til samme konsentrasjonsleir. Mor fikk sende matpakker og brev til Tyskland. Jeg fikk oppgave å gå til sogneprest Lars Skadberg på Avaldsnes prestegard med mors brev. De måtte oversettes til tysk. De brevene som kom fra far var på tysk og måtte også oversettes. Det var på den tiden kirken ble kamuflert. Det ble mange underlige inntrykk for en liten farløs gutt. 

Fredsdagene i mai 1945 Det var blitt 7. mai. Vi ungene skjønte noe stort var i vente. Det ble heist norsk flagg på garden. Det var noe vi ungene ikke hadde sett før, men skjønte at de voksne gjorde noe ulovlig.   Jeg glemmer aldri utsynet mot Karmsundet med den kamuflerte Olavskirken den dagen. På riksvegen dukket det brått opp et underlig opptog. Tyske soldater gikk etter flere hestekjerrer. Fraktet de våpen, tro? Vi barna ble redde. Tenk om soldatene kom i tunet og skjøt på oss. Vi sprang til løa og gjemte oss i høyet.  Om kvelden hadde noen vært og hentet en kasse med lyd i. Den kaltes radio og hadde vært innlevert til tyskerne og plassert på loftet i kirken. Mange ungdommer kom innom og hørte på når studenter som sang fra trappa til Universitetet. Vi hørte Ja vi elsker og andre sanger som hadde vært forbudt å bruke på skolen og møter.   Det gildeste med fredsdagene var at vi hadde fått melding om at far og onkel var kommet til Sverige i noen hvite Rødekors-busser. Den dagen de skulle komme til byen ventet vi lenge i en rød sal på Festiviteten i Haugesund. Det gikk rykter om at bussen var blitt forsinket. Plutselig ropte mitt søskenbarn Aadne Haavik: ”Bussen er kommen. Eg har sett onkel Arne og onkel Augvald!” Det ble mange klemmer og gledestårer.   Jeg og Kristian og fars unge fetter Ådne Øystein fikk bli med tysklandsfangene ut på en altan. Der var det taler og hver enkelt av dem fikk blomsterbukett. Eksfangene måtte fram på en liten balkong og motta hurrarop fra en stor folkemengde på Rådhusplassen. Et flott fotografi har gjort den 28. mai til en dag som for alltid er blitt bevart i minnet. (Minnene er med i artikkelen «Krigsminner og tusenårsfreden». Ætt og Heim 2007.)