Tirsdag 20. November 2018 - 12:55  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Bryllupsgjerd

Kostnad ved å halda bryllaup.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Utskriftsvennlig format Tips en venn

Godt sagt

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 85_7_201
Skrevet av Aadne Utvik - 05.11.2007

Noen er blitt husket for rammende uttrykk. På Utvik var dette for eksempel madam Petersen, ”Pekå”, Jo Dalen og Jan skomakar.

 

 

Ekteparet Petersen på Utvik var eiere av Kiellands-bruket, med det staselige våningshuset etter Enkesetet. De ble husket som snille og driftige, men folk sa at fru Petersen var nokså ”fine på det”.

Tjenerene hadde måltidene sammen med sjølfolket der på garden – og det var ikke vanlig på den tida. Kona leste alltid selv høyt for maten, og når hun var ferdig sa hun:
- Var eg ikkje nå god med dei fattige?

Matias Johnsen var ingen rik mann. Han arbeidde på teglverket. Hvis han fikk ete seg god og mett kunne han si:
- Nå skulle eg ønska at alle fattige var lika mette som eg er nå,
- og så la han seg bakover i stolen og sa med hendene på magen:
- Var eg ikkje nå god med dei fattige?

(Sammenlign sitatene ovenfor: Her var den sosiale forskjellen stor – men begge situasjonene ble husket),

Matias Jonsen ble kalt ”Pekå”. Grunnen til kallenavnet var at han hadde ei klokke han var svært stolt av å eie. Om folk kom inn i stua, kunne han lytte og spørre:
- Ka er det så peka?

Med det mente han å lede oppmerksomheten på om noen hørte at det pikket eller tikket. Så kunne han ta klokka fram. Slik fikk han vist den fram. Derfor ble han bare kalt Pekå.

Jon Madsen var far til Matias. Han var best kjent som Jo Dalen. Han hadde mange barn og det var helst fattigslig der i huset. Men Jo må ha hatt mye selvironi, for det ble husket mange rammende hermer etter ham, som dette ordtaket:
- Det er aldri så lita lus, at ho ikkje er herre i sitt eige hus.

Selvfølelsen tok han vare på. Han kunne si til folk, – kanskje når de kom ham for nære:
- Skylda eg deg nåke kanskje?

Eller en variant:
- Eg har deg ikkje i bøkene mine.

Jo Dalen var blitt enkemann. En dag stod han utfor huset sitt og så to unge damer som kom gående opp Jodalsbrekkå (Visnesbakken). Jo stoppet dem, og fikk vite at de var søstre og kom fra Kvinnherad. Nå hadde de gått fra byen og skulle til Visnes og søke jobb. Da slo Jo ut med armene og sa.
- Alt dokker ser her er mitt!

Enden på visa ble at jentene ble værende i Jo sitt hus - enkemannen giftet seg med den ene og sønnen Matias (Pekå) med den andre av søstrene.

Rasmus Andreas var den første i skomakefamilien Lindtner på Dalen. Rasmus bodde i et hus i Dalabrekkå, der hvor Hebnes seinere bygget. Klokker Lindeland bodde i Kommunehuset. Han kunne se bort til Rasmus og Boletta. Det ble hermet at Lindeland kunne si til kona:
- Nå slukka han Rasmus lyset, så nå kan me og.

Sønnen Jan Lindtner var også skomaker. Hvis noen kom med svært skitne sko, samlet han skitten i et papir og tok vare på det. Når så eieren kom for å hentet skoene og var på vei ut, kunne Jan rope etter eieren, idet han gav fra seg papiret med skitten og sa:
- Hei, sjå her er nåke du har glømt!