Mandag 18. Desember 2017 - 19:28  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_1 Fortellinger og sagn >> Karolines barndomsminner
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Karolines barndomsminner

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 910_7_101
Skrevet av Aadne Utvik - 03.12.2017

Karoline Høie har skrevet om dagliglivet på et småbruk på Avaldsnes sist på 1800-tallet. Fortellingen inneholde mange interessante hendelser om hvor strevsomt barn hadde det «i gamle dager». 

Faksimile fra Jul på Karmøy 1969.
Artikkelen er hentet fra Jul på Karmøy 1969 med tittelen Min barndomstid. Karoline var en gammel kone som bodde i et lite hus på «Kjerkveien». Det var øverst i bakkehellet nedenfor nåværende Kong Augvalds veg 55. Det overrasker at hun kunne skrive så livfullt. Hennes fortelling gir et tankevekkende perspektiv til barns oppvekst for hundre år siden.

For å lette lesbarheten er det satt inn noen overskrifter. John Karsten Vedø har montert artikkelen.

Karoline forteller
Jeg var eldst av alle mine søsken, vi var 9 i tallet. Bernt var etter meg og jeg var 1 år og 9 måneder eldre enn Bernt. Da han var liten var han sær og skrek meget. Jeg tålte ikke den låten og var sint. Når han skrek på det verste, sa jeg: «Gå på Pytten med ham».

Vi hadde nedenfor hagen en liten kjelle hvor vi tok brønningsvann til kyrne, der skulle de gå med Bernt når han skrek, mente jeg. Så en dag da han var umulig, så sa jeg som før nevnt: «Gå på Pytten med ham». – Da reiste bestemor seg og tok Bernt på armen og gikk ut. Jeg så hun gikk forbi vinduet utenfor og jeg sprang ut for å se hva hun ville gjøre, men da var det jeg som skrek og ikke Bernt, for jeg var dødelig redd for ham også. Jeg hoppet og skrek at hun ikke måtte hive ham på Pytten. Etter den dag var jeg kurert.

Jeg var litt over 4 år. Mor var gått på stølen for å melke. Bernt og jeg sto i døren hjemme. Da så vi en kvinne som ropte og vinket med armen opp mot Velde. Jeg viste ikke da hva hun vinket etter, men senere så jeg at det var Hjelpe-kona som skulle komme til en som var syk.

Melk til Visnes
Både før og etter at jeg ble født måtte mor og de andre nabokonene først gå til Eidsknappen og så ro over til Husøya for å melke kyrne. Det var tidlig hver morgen, og hver aften, og så hjem igjen.

3 dager i uken gikk de til Visnes og solgte melken. Søt melk, skummet melk og sur melk. Bar de tungt vest til Visnes, så var det ikke lettere hjem igjen med varer. En times tid vest og en times vei hjem å gå.

Husøya hørte til hjemme og til en nabo. De hadde kyr og sauer der. Nå er det bare sauer der. For melken fikk de 10 øre pr. liter, skummet melk 5 øre og sur melk 5 øre pr. liter.

Det kostet
Hjemme handlet de hos Sjursen. En julehelg hadde de kjøpt varer for både jul og nyttår, og da sa Sjursen: Eg har ‘kje vondt av dokker som har kjøpt for 11 kroner.

Ja, hva får man nå for 11 kroner – tiden er storlig forandret. Nå har vi det godt om enn alt er steget himmelhøyt i pris. – I min barndom var det ikke så.

Jeg fikk engang 5 øre av min mor til å kjøpe kringle for i frikvarteret på skolen. Hun som solgte brød og kavring og kringle bodde tett ved skolen. Jeg fikk 3 kringler for 5 øre. Kvinnen som solgte het Kristine Lintner. Hun døde da jeg var i 12-års alderen.

Skoletiden var for oss fra klokken 8 om morgenen til klokken 4 om ettermiddagen. Et frikvarter før middag – 1 time middag. Tre dager i uken gikk vi på skolen. Når jeg kom hjem måtte jeg vaske opp alle kjørl som var brukt – jeg var ikke blid alltid, jeg hadde nok med leksene den dagen og ville helst slippe oppvasken når jeg kom av skolen. Jeg skjønte ikke alltid at mor og bestemor hadde meget å stå i. De karret ull og spann og alltid var de tidlig oppe for å stelle med kyrne og smalen og hønsene.

Lyngsanking var strevsomt
De dagene da vi var fri fra skolen, gikk vi, Bernt og jeg etter lyng vest i marken. Vi var helst i nærheten av Kvalavåg for der var det mest lyng. Vi gikk kl. 9 hjemmefra og til Velde. Der fikk vi med oss fire søsken som også brukte lyng til å koke med. Det var søsknene Agnette, Krist Velde, Dora og Emil Velde (de tre siste bosatte seg senere i Kopervik). Krist gikk for presten da jeg gikk. Agnette var eldre enn meg og Dora og Emil var yngre.

Vi gikk to ganger om dagen etter lyng. Vi hadde 11 hvilesteder. Det var et tungt arbeide. Først rive lyngen, så legge på. Vi bar en høst hjem 20 bører og la i press i løen. Hjemme hadde vi grus som kjøkkengolv-dekke. Vi hadde bryningsgryte på og en gryte med poteter til å steke kaker av. Jeg stod mange ganger og fyrte under begge grytene og sang de sanger lærer Eide lærte oss. Han var en god sanglærer.

Engang vi var etter lyng vest i Voksmarken, møtte vi en voksen gutt som så sitt snitt til å rive børen av Krist Velde. Som sant var ble Krist sint på ham, og kalte ham: Din kringlelegg.

Søskenbarnet fra Stavanger
Om sommeren da ferien begynte, kom alltid min tante Mathilde og hennes datter Ingeborg på besøk til oss fra Stavanger.

Ingeborg var på min alder, og utskjemt som få. Men fin var hun, syntes jeg. Vår nærmeste nabo hadde en gutt og en jente som var eldre enn meg. Dessuten var det en gutt og en jente, Nikolai og Inga, fra Stavanger, som også var her i ferien hos sin bestemor, hun som solgte brød og kringle.

Tante fortalte til min mor engang, at hun tok sin datter Ingeborg med til byen i Stavanger. Da hun var kommet så langt som til kaien, var en stor engelsk båt kommet og lå på By-vågen. Mens hun sto der kom en engelsk lord og talte til henne. Han ville så gjerne kjøpe lille Ingeborg. Han ville gi henne mange tusen kroner for barnet. – Spør om hun ble redd – hun gikk ikke på kaien på lenge.

Penger til basar
Hjemme var vi mange, så vi måtte være nøysomme. Vi fikk aldri en hel appelsin. Mor delte dem ut i båter.

I min barndom var her i bygden basar en gang om året. – Basaren ble holdt i bedehuset «Karmel». Mor var med der. Bernt og jeg skulle få gå. Vi fikk 25 øre hver. Av disse var 10 øre til inngang. 10 øre til nummer og 5 øre til brødskive.

Savnet av mamma
Far var gruvearbeider i Visnes og kom hjem hver søndag. Mor var den som måtte styre med alt hjemme. Mor het Bertha Serina. Hun ble kalt Serina daglig. Jeg var eldst og fikk ha henne lengst. Da hun døde for snart 19 år siden, var jeg over 66 år. Jeg savner henne. – Mange ganger nå – når jeg er over 85 år – kan jeg sukke: «Å mamma». - Hun var meg så kjær. Min far døde i 1931, 76 ½ år gammel. Av oss søsken lever 4 av 9.

Ulykkesåret 1873
Jeg leste i «Jul på Karmøy» en beretning fra Gurine Askes dagbok. Hun skrev om de 4 mennesker fra Avaldsnes som den 5. desember 1873 i en liten båt, kl. 9 om morgenen skulle borde en båt i Karmsundet. Kommet syd for Bøskjærene fyltes båten av den voldsomme strømsjø. – En ung mann, Askild Vermundsen Velle, berget seg på hvelvet inntil folk kom, men Godskalk Velle med to døtre og en nabojente omkom. Ja, slik skriver Gurine Aske.

Godskalk Velle var fastemann til min mor. Hans to døtre og en søster til Magdalena Matland – skulle til Stavanger i tjeneste. Godskalk hang fast i båten, men de tre unge jenter fant de aldri. Vermundsen ble reddet på hvelvet. Godskalk var visstnok kirketjener og graver, jeg er ikke helt sikker. I mai 1873, samme året, slo lynet ned i tårnet på Avaldsneskirken mens ringeren var der. Han sopte ned varmen med hendene – det fortalte min mor og min bestemor.

Magdalena Matland var mor til Severin Matland. Faster til mor flyttet senere til en datter, Karen Våge, jeg kan så vidt huske det. Hun døde der.

Juleheftene har mye lokalhistorisk stoff, det gjerne kan bearbeides som nettartikler.
Jul på Karmøy
Ja, nå må jeg nok slutte mitt skriv for denne gang og ønske alle som leser «Jul på Karmøy» en gledelig jul.

Tillegg: Om Karoline Høies bakgrunn
På vestre del av Avaldsnes prestegard, mot Velde, var det flere husmannsbruk. I Karmøys historie. Avaldsnes I leser vi at tre bruk ble kalt Plasset. Det bruket som lå mot nordvest ble kalt Øvrebø fra 1892 #86_2_104. Da fikk enken Synnøve Jensdatter kongelig skjøte og ble selveier.

Hennes datter Berta Serine (f. 1861 giftet seg med Ola Olsen Løften (f.1854) fra Nordre Fron. I offentlige papirer er Ola blitt kalt verksarbeider, jernbanearbeider og dykker. Han kom nok fra Gudbrandsdalen til Avaldsnes på grunn av gode arbeidsmuligheter i Visnes. Han var av de som gjerne ble kalt «rallar».

Berta og Ola fikk ni barn. Karoline Lovise (f. 1883) var eldst. Hun giftet seg med Ole Jakob Helgesen Høye. Straks etter at Karoline var gift reiste han til sjøs, men kom aldri tilbake. Årsaken til forsvinningen forble ukjent og Karoline sørget lenge.

Faksimile fra Norges bebyggelse. Herredsbindet for Rogaland. (Oslo 1959.)
Straks etter krigen fikk Karoline seg eget hus, trolig en «tyskerbrakke». Det var vanskelig å få tak i bygningsmaterialer straks etter krigen #85_6_302. Min klassekamerat Ole Løften bodde hos sin grandtante da vi gikk på «storskolen» på Skeie. Karolines hus ble skadet av brann, visstnok påtent.

I sin bok om Olavskirken skriver sogneprest Lars Skadberg at Karoline Høie var en viktig informant om lokalhistorie på prestegarden. Det er ikke kjent hva Karoline livnærte seg av, men hun ble observert på postkontoret da hun på sine eldste dager mottok alderstrygd.