Onsdag 22. November 2017 - 00:31  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Festerøl

Trulovingsgilde.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 5_1 Steder >> Pilegrimsvandringer til Olavskirken
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Pilegrimsvandringer til Olavskirken

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 910_5_101
Skrevet av Aadne Utvik - 22.10.2017

St. Olavs kirke på Avaldsnes var pilegrimsmål i katolsk tid. Det finnes ennå spesielle stedsnavn og spor etter gamle veifar; noen kan kanskje knyttes til pilegrimer. Organiserte «pilegrimsvandringer» ble vekket til live i 1990-årene, som del av «Olavsdagene på Avaldsnes».

 

Historien om «pilegrimsvandring» til Olavskirken oppsto på et historisk seminar på Karmel i 1996. Det som var forut og det som er «i manns minne» gjør at artikkelen med illustrasjoner kanskje blir i lengste laget.

Nettartikkelen er montert av John Karsten Vedø.

Olavsdagene 2017
Faksimilet viser en side fra et innholdsrik lite hefte Olavsdagene. Der annonseres

Lørdag 29. juli

PILEGRIMSVANDRING OG OLSOKMESSE

Faksimile (forstørret) fra en midtside i heftet om Olavsdagene 2017.
Heftet har åtte sider og presenterer et omfattende program med mange ulike aktiviteter fra 4. til 30. juli 2017. Gjennom 25 år har «Olavsdagene på Avaldsnes» utviklet seg til en etablert kulturinstitusjon i Karmøy. Initiativtaker var Palmer Vistnes. Ansvaret for gjennomføring av Olavsdagene er lagt til organiststillingen. Fra 2008 var dette kantor Goos ten Napel og fra 2010 kantor Arnfinn Tobiassen.

Pilegrim i middelalderen
betydde i middelalderen en person som dro til et hellig sted. Mange av dem som begav seg ut på pilegrimsvandring dro for å be om helse og fred for seg og sine. Pilegrimsvandring var en religiøs bevegelse i Norge knyttet til tiden etter Olav den hellige (død 1030) og fram til reformasjonen på 1500-tallet. Avaldsnes og Olavskirken er en del av denne historien.

Fra katolsk tid
Avaldsnes kirke blir også kalt Olavskirken, da den ble vigslet til helgenkongen Olav den hellige. I boka Olavskyrkja og kongsgarden på Avaldsnes (1950) skrev sogneprest Lars Skadberg dette om pilegrimer:

«Alle dei ærleg botferdige som vitja eit av desse kongelege kapell (t.d. Avaldsnes) kvart år på vedkommande kapell sin vigtigaste fest-dag, skulde få avlat (d.v.s. ettergjeving av den bots-straff som skriftefaren hadde pålagt syndaren) for heile året. Men dei som kom like etter festen og vitja kyrkja med gudleg hug otte dagar i samanheng, fekk 100 dagars avlat. Sjølvsagt laut desse pilgrimane betala pengar til kyrkja før dei fekk avlaten. (På liknande måte skreiv biskop Arne ei mengd avlatsbrev då han bygde koret på domkyrkja i Stavanger).

Det har på visse tider kome store flokkar med pilgrimar til Avaldsnes-kyrkja for å få syndeforlating. For folk flest rekna avlat for det same som syndeforlating hjå Gud. Men opphaveleg var det ikkje meint so.

Her kan det vera staden å nemna at på den gamle kyrkjevegen frå Førdesfjorden til Avaldsnes, er det ved Ørpetveit (i Skåre) ein stad som vert kalla ‘Feginsbrekkå’. Det var ei Feginsbrekka ogso ved Nidaros. Pilgrimane vart fegne når dei nådde den brekka.»

Moderne pilegrimsvandring

Kartskisse (forminsket) fra føreren som vandrerne fikk med på turen. Karttegning Åshild Kolderup Utvik 1996.
Som del av programmet for Olavsdagene på Avaldsnes ble det i 1990-årene lagt til rette for pilegrimsvandring i ny form. Sti-valget var langs deler av det som kan har vært allmannaveien fra Førresfjorden og de indre bygdene. Målet for dagens «pilegrimsvandring» ble som før Olavskirken på Avaldsnes. Om kvelden har det vært gudstjeneste eller olsokmesse. Kartskissen viser en prikket sti med nummerering for ulike stoppesteder. 

Stoppesteder langs «pilegrimstien»
Beskrivelsen av stoppesteder og innhold gjelder for opplegget fra 1996 og de nærmeste årene før og etter tusenårsskiftet.

S betyr start ved Toskatjønn mellom Haugesund og Tysvær. Ved riksveien var det plass til stans for organisert busstransport fra Avaldsnes. Det var på forhånd merket stier og veier. Vandrerne fikk med seg en enkel fører med kartskisse og tekster. Vandringen ledet i starten opp et dalsøkk i retning sør langs

1 Feginsbrekka. Navnet skal ha røtter til middelalderen. «Fegin» er det samme som dialektordet feien, som betyr glede. Pilegrimen skal ha følt seg glad, ved å nå toppen av brekka. For på

2 Kyrkjeleite kunne pilegrimen for første gang se tårnet til Olavskirken. Et leite brukes som navn på bakkehøyde med godt utsyn.

3 Ørpetveit er et gardstun, som nå eies av Karmsund Folkemuseum. Her kan vandreren ta kvil og samle nye krefter. Fra kjelda i tunet var det vann å få. Det reine vannet kan minne om middelalderens kildekult. (Steder med vann som ga helsebringende virkning ble kalt «hellige kilder».) Olavskjellå nær Torvastad kirke skulle ha hatt helbredende vann og ble kanskje også oppsøkt av pilegrimer.

  • Sti-valget ble videre et stykke på asfaltert vei. Utbygging av stort kjøpesenter og regulerte boligfelt har nok forstyrret nok noe av opplevelsen av «gamle dager». Men snart kunne vandrerne på 1990-tallet ta til høyre og gå videre over beitemark på Spanne i Karmøy kommune.

Ved Kyrkjehaugen. Legg merke til det røde skiltet med bibeltekster, som sognepresten laget. Foto Gerd Losnegård Berg 1999.
4 Kyrkjehaugen skal ha vært hvileplass for gravfølger. Det var tungt å bære lik helt fra bygdene ved Førresfjorden. Foto og faksimile Utekors før og nå formidler noe tradisjonsstoff om utekors. I middelalderen ble det reist store andaktskors ved mange veier, gjerne ved rastesteder på høydedrag, ved bruer eller veikryss. Det var steder for stillhet og bønn. Faksimilet og foto forteller om en spesiell hendelse på Spanne i 1999.

5 Kinnesteinen er en svær firkantet stein, som det var knyttet sagn til. Pilegrimvandrerne i middelalderen møtte ofte på steder med eventyr og sagnstoff. Noe uforklarlig fikk på den måten en slags mening, slik som dette:

Faksimile og tekst om Utekors. Fra Tusen år ved Karmsundet (Akademisk Fagforlag 2002.)
I riktig gamle dager bodde det et troll på Spanne og et på Utsira. De var titt usams og kranglet. Så var det en gang at Siratrollet kinnet smør. Det likte ikke Spannatrollet og satte i gang å kaste stein mot Utsira. Det er derfor det er så mye stein på øya. Da ble Siratrollet fryktelig arg og slengte kinna mot Spanne. Noe av saupen (kjernemelka) falt ned utfor Visnes og ble til Saupsteinen #79_2_102. Men kinna landa på Spanne og ble til Kinnesteinen. Noen mener de kan se merker etter trollhanda på steinen.

  • Stien videre mot byggefeltet på Spannatoppen måtte ryddes. Sti-valget ble lagt gjennom tett planteskog. Vi hadde hjelp av lokalkjente bønder. De eldste på Spanne kunne påvise spor og tråkk etter en gammel ferdselsvei. 

 6 Spannhelgeland ble valgt som stoppested mellom to vann. Vandrerne hadde da krysset lynghei og krøttertråkk et lengre stykke. Landskapet kunne gi minner om de lange og øde strekningene som middelalderens pilegrimer måtte overkomme. Det var derfor naturlig med ny hvilepause og matøkt. I gammel tid var det vanlig at pilegrimene delte mat seg imellom.

  • Ved Helgelandsvegen kalles et sted Munkaskar. Kanskje navnet kan knyttes til den gamle allmannaveien og pilegrimer. (Pilegrimer ble også kalt munker, fordi hodeplagget lignet på munkekutter.) I så fall kan farende folk ha passert over åskammen og fortsatt rett vest til sundet og middelalderens Sælehus. Ved planleggingen møtte vi på gjerder og privat område ved Munkaskar. Av praktiske og pedagogisk grunner valgte vi heller en passasje gjennom

 7 Trodlaskar. Dette er en særpreget fjellkløft på våre kanter. Det kan oppleves som en litt skummel passasje i Helgelandsfjella. Skaret kan minne om farefulle landskap som pilegrimer måtte passere i gamle dager. Pilegrimer blir gjerne avbildet med en lang stav. Den kunne også brukes til å holde borte ville dyr. Sti-valget videre gikk så på fine veier gjennom boligstrøk på Moksheim til

8 Vormedal. Her var det vanskelig å finne gammel havn og egnet kaiplass for skøyte som skulle krysse Karmsundet. Valget ble kaien til fabrikken Protan/FMC. Vi nærmet oss målet og

9 Olavskirken. Skøyta la trygt til ved Vikinggardens brygge. Da vandrerne ble observert fra kirkebakken lød klokkeklang. Litt trøtte men fornøyde vandrerne kom så fram til gudstjeneste i den varme middelalderkirken. «Den store pilegrimsvandringen» var dermed til endes. Første gangen fullførte hele 130 vandrere, ifølge Palmer Vistnes.

Hvor krysset pilegrimene Karmsundet i middelalderen?
Svaret er usikkert. Men vi kan gjette. Fra fastlandet til Karmøy kan det ha vært båtskyss fra Klubbavikjå. Klubben med Klubbavikjå ligger til Karmsundet, hel sør på Norheim, i skiftet med Moksheim. I Karmøys historie. Torvastad (1979) kan vi lese: « … var her også handel og bustad for forretningsfolk på 1700-talet.» (Side 705, se også s. 745).

Det er rimelig at et sælehus (herberge for veifarende) har stått ved en allmenn ferdselsvei, slik vi leser i bygdeboka: «Gamal tradisjon vil ha det til at huset stod på den staden der det heiter Sølusvik, der sementsiloane no står, og som med eit nyare namn vert kalla Pilkevik.» (S. 641).

Vannstanden sto høyere i eldre tid, så der veien til kirken er på det laveste (ved Trulsalé) kan det ha vært vått #86_2_102. Derfor kan pilegrimene ha fulgt en vei via Velde. Der har vi et interessant stedsnavn: «Det eldste tunet har trolig vært litt sørvest for Munkhaug på grensa til prestegarden. Der gikk også en eldgammel ferdselsvei til kirken for de som kom sørfra.» #87_3_201.

Til kirkens 750-jubileum ble det laget en kort pilgrimsvandring fra Bukkøy. Foto John Losnegård 2000.
Den korte pilegrimsvandringen
Jubileumsprogrammet år 2000 ble feiret fra nyttår til Olsok med mange aktiviteter. Fra programmet leser vi om olsokstevnet lørdag 29. juli.

Kl 1300-1330 Pilegrimsvandring til Olavskirken

Vi samles på Vikinggårdens brygge på Bukkøy

Avaldsnes menighetsråd

Fotografi og tekstside forteller noe om vandringen og om symbolikk knyttet til idégrunnlaget.

Faksimilet Pilegrim for en dag. Fra Tusen år ved Karmsundet.
Historien om hvordan «Olavsdagene» begynte
Avaldsnes kirke var viet til helgenkongen Olav. Allikevel ble navnet bestemt å være Avaldsneskirken. Det var ved nyvigslingen i 1929, da tårnet var gjenreist. Imidlertid har navnet Olavskirken festet seg stadig mer i etterkrigstid og blir nå svært mye brukt. Dette passer fint til pilegrimstradisjonen. Røttene til middelalderens olsokmesse 29. juli ble på et vis aktualisert på nytt, da organist og kantor Palmer Vistnes begynte med orgelkonserter omkring Olsok. Palmer forteller:

«I juli/august 1992 fikk jeg tilbud om flere konserter i Olavskirken. Det var det engelske koret Sine Nomine, Panorama (en gruppe på tre musikere) og en orgelkonsert ved den nederlandske organisten Jacques van Oortmerssen. Det var uvant med så mange konserter på så kort tid. Problemet ble løst ved at jeg ga navn til konsertene: Olsokdagene.

Det ble starten til Olavsdagene, som ble navnet fra 1993. Da fikk jeg også med meg et styre med Stein Johannes Kolnes, Marit Synnøve Vea, Aadne Utvik og Arne Haug, som var sogneprest.»

Organisten ble ansvarlig styreleder. Programmet ble også utvidet med «historisk seminar» på Karmel ungdoms- og bedehus. Første foredragsholder var professor Sverre Bagge, som behandlet tema «Korn, ære og kristendom.» (Innfallsvinkelen var det dramatiske møtet mellom kong Olav og Erling Skjalgsson – og morderen Asbjørn Selsbane.)

I 1995 var Eivind Luthen invitert som foredragsholder med oppgitt emne «Pilegrimsvandring på Avaldsnes og Vestlandet». Luthen var kjent som en drivende kraft bak fornyelsen av pilegrimstradisjonen i Norge. Han var daglig leder av Pilegrimskontoret i Oslo og hadde utgitt flere bøker og artikler med pilegrimsvandring som tema.

Historien om hvordan «pilegrimsvandringene» begynte
Det var i pausen etter foredraget til Eivind Luthen. Konrad Bårdsen og jeg ble stående bak i salen og prate om foredraget. Geir Toskedal fra Kopervik og Terje Garvik fra Torvastad og noen andre sluttet seg til samtalen. Geir og Terje oppfordret oss til å organisere pilegrimsvandring neste år!

Konrad og jeg ble inspirert. Skulle vi ta utfordringen? Hvor skulle vi i så fall begynne? Visste noen om spor og veifar fra «gammel tid»? Vi kjente ikke til noen kart eller beskrivelser. Men vi tok utfordringen. Konrad bodde og var oppvokst i Kolnes krets ved Førresfjorden. Han var godt kjent i fastlands-Karmøy.

Gjennom høsten 1995 gjorde vi undersøkelser «i marken». Etter Konrads forslag startet vi ved riksvegen ved Toskatjønn. Der er et dalføre med stigning mot sør, kjent av noen svært få som Feginsbrekkå. Vi hadde lest det som sogneprest Skadberg hadde skrevet (se innledningen). Det ble mange turer i terrenget, og mange samtaler med lokalkjente. Vi konsentrerte oss om gardene Ørpetveit, Spanne, Helgeland og Moksheim.

Og til Olavsdagene 1996 var et sti-valg klart. Vi laget en enkel brosjyre med tekster og kartskisse til de moderne pilegrimsvandrerne.

Pilegrimsvandring i framtid?
Palmer Vistnes er pensjonist, men har i alle år vært en tradisjonsbærer for pilegrimsvandringer til Olavskirken som del av Olavdagene. Han har sett til at det er blitt merket sti, og ordnet med buss- og båttransport.

Noen år ble det vekslet med vandring fra Olavskjellå i Torvastad til Avaldsnes. (Les på internett Olavssegner – Avaldsnes, Pilegrimar, segner, stadnamn.) Det ble laget et sti-valg langs den eldste kjente bygdeveien på Nord-Karmøy. Dette opplegget er avsluttet, da det ble brysomt å forsere beitemarker og gjerder.

I flere år ble sti-valget på fastlandssiden avsluttet på kaien til FMC på Vormedal. Etter hvert ble vandrere lite ønsket på kaiområdet. I 2017 ble det derfor valgt å ta overfarten til Bukkøy fra Moksheim brygge. Det betydde at merket sti etter Trodlaskar førte langs fin skogssti på nordsida ved Haugaland Travpark. Det opprinnelige sti-valget fra Ørpetveit over Spanne til Helgeland er også blitt noe endret. Merket rute følger nå mer tilgjengelig vei, da stor boligutbygging har redusert friområdene. Fra 2000-tallet har kulturlandskapet endret seg mye på fastlandssida. Men utviklingen av idéen om sti-valg for «pilegrimsvandringer» er ikke avsluttet, noe det nyeste opplegget til Olavskirken viser.

Pilegrimstur til Olavskirken
Dette er tittelen på et innholdsrikt hefte, utgitt av Avaldsnes menighet og Karmøy prosti (udatert). «Turen» er knyttet til stien fra Bukkøy til kirken. Heftet har kart, bilder og tekster for lokaliteter eller stoppesteder langs stien. Tekster synliggjør pilegrimsverdier, bibelord, symboler, bønner og historikk som passer til kulturlandskapet på Avaldsnes gnr. 86.

Dessverre har det fargerike heftet fått en formgivning, som kan gjøre det vanskelig å lese underveis for vandrende folk. Sju lokaliteter blir skilt ut med tekster og illustrasjoner. Her gjengis tre historiske beskrivelser.

Brygga:
Da Håkon Håkonsson satte i gang byggingen av Olavskirken på Avaldsnes i 1250 var Olavsdyrkelsen på sitt høyeste i Norge. Kirken på Avaldsnes, som står ved inngangen til skipsleden nordover mot Nidaros, var sentral. Pilegrimene kom fra sør med båt, eller fra øst til fots. Vi kan regne med at det var særlig stor trafikk til Olavskirken ved olsoktid.

Bakken:

Forsiden til hefte om turen til Olavskirken fra Vikinggardens brygge.
Pilegrimer med høy status fikk sikkert overnatte på Avaldsnes, men ellers var nok folka på kongsgården lite villige til å huse alle slags farende folk. Derfor ble det reist et såkalt «sælehus» et par kilometer nord for kirken. Nå heter det nettopp Salhus der. Et sælehus var et herberge for reisende. I 1368 brente hanseatene kongsgarden på Avaldsnes, og da satte de også fyr på sælehuset.

Kirkedørene:
Etter tradisjonen, for å symbolisere den treenige Gud, gikk pilegrimene tre ganger rundt kirka før de gikk inn pilegrimdøra, som antagelig var døra på den nordre veggen som nå er murt igjen. De skulle komme inn i kirka med ryggen vendt mot nord, der de vonde maktene holdt til. Jfr. uttrykket «å dømme noen nord og ned.» Dagens pilegrimer møter bildet av korset om de velger hoveddøra i vest eller sidedøra i sør.