Mandag 26. Juni 2017 - 19:16  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Helmingsmann

Ektemann som har sameige med kona.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Avaldsnes (Prestegarden) >> 5_1 Steder >> Et magisk landskap?
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Et magisk landskap?

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 86_5_119
Skrevet av Aadne Utvik - 30.06.2016

Den synske Anna Elisabeth har «sett» landskap og tegnet kartskisser over lokaliteter som har en viss likhet med et antatt kulturlandskap på Avaldsnes i sagatid. Noen av hennes bidrag til bygningshistorie på Avaldsnes samsvarer med funn som er gjort med søkevinkelmetoden.

 

Avaldsnes prestegard (gnr 86) er annerledes enn alle andre matrikkelgarder i Karmøy kommune. Kulturlandskapet kan formidle særpreget historie, men den er ukjent for de fleste. Stedsnavn forteller noe #86_2_201. Middelalderkirken dominerer kulturlandskapet. Nordvegen Historiesenter er en nedsenket bygning. Her blir kjent historie og nyere forskning formidlet til et stort publikum.

Magisk på Avaldsnes?
Nettartikkelen «Det skjulte kongesete?» formidler imidlertid en annerledes innfallsvinkel #86_5_110. «Kolbeins søkevinkelmetode» er fortløpende blitt presentert ved åtte nettartikler. Denne siste blir om hva en kvinne med synske evner har bidratt med.

«Magi» blir i ordboka forklart som «trolldom». Uttrykket «svart og hvit magi» blir forklart som «besvergelse av henholdsvis onde og gode hemmelighetsfulle krefter». Ordet «magisk» er gitt betydningen «overnaturlig, mystisk».

Anna Elisabeth Westerlunds bruk av synske evner har provosert mange. Som hun skrev om seg selv, i forbindelse med oppklaring av en lokalhistorisk hendelse på Stord fra 1650: «Var hun en heks eller trollkvinne? Og kunne hun ‘se’ mer enn andre? Jeg følte henne som en sterk personlighet med evner over det vanlige, en stakkers sjel som bare ville hjelpe andre. Og jeg kjente en isning fare gjennom min egen kropp. Hadde jeg levet på hennes tid, ville jeg sikkert også ha havnet i et rottehull før viderebefordring til bålet.»

Det blir i denne nettartikkelen stilt spørsmålstegn ved om landskapet på Avaldsnes prestegard også er et magisk landskap. Grunnen er at den synske kvinnen har gitt svært spesielle bidrag til en kunnskap som er av et annet slag enn den aksepterte. Det er ikke trolldom. Men hva er det da Anna Elisabeth har tegnet og fortalt?

Sammen med Anna Elisabeth på hotellet første kvelden. Fra privat fotoalbum.
Møte med en synsk
Det var 5. desember 1983. Jeg hentet den landskjente Anna Elisabeth Westerlund på flyplassen. Hun hadde aldri vært på disse kanter tidligere. Jeg hadde bedt henne komme til Haugesund og Karmøy for å bruke sine synske evner til å kaste nytt lys over historiske gåter. Derfor passet jeg meg for å vise henne noe av kulturlandskapet på veien til byen.

Om kvelden var vi samlet en håndfull mennesker på hennes hotellrom i Haugesund. Etter å ha fortalt om hva hun «så» på Gard, omkring Haraldshaugen og Krosshaugen, «peilet» jeg henne inn på det stedet kongen hadde bodd og hvor det nå var en kirke. Hun satt stille og i dyp konsentrasjon. Så fortalte hun mens hun tegnet skisser. Det ble tatt lydbåndopptak av seansen.

Haugesunds Avis var sponsor for hennes opphold. Sjefsredaktøren var tilstede, men etter en stund valgte han å gå. Han sa han følte seg uvel. Den synske sa hun hadde brukt ham som «antenne». Sitatene (i gåseøyne) som følger er i hovedsak fra to helsides artikler i Haugesunds Avis fredag 11. april 1986 og lørdag 12. april.

«Å se det hele fra oven
Anna Elisabeth sa at hun så landskapet fra 6-700 meters høyde. Først peilet hun liksom inn to områder med mange prikker. Det øverste området var kirken. På området nedenfor så hun tre hus: Et hvit, et farget – kanskje gulaktig – og et rødt. Figuren mellom disse to områdene har kanskje noe å gjøre med kongsgarden, men dette fikk jeg dessverre ikke notert ned i farten.

Krysset i sirkelen var et sted som ga henne ‘blodfølelse’, hun trodde det var et slags rettersted. Firkanten sørvest for sirkelen kalte hun en slags handelsaffære, en markedsplass med håndverkere og fabrikasjon.

Til den store femkanten vest for kirken knyttet hun mye folk og stor aktivitet. Hun kalte det en samlingsplass og så bueskyting og hørte hestetramp. Dette gikk helt tilbake til ‘Odins tid’.

Faksimile fra Haugesunds Avis.
Rundingen nordenfor betyr en mindre haug, som ennå ikke er oppdaget. Hun så der mye interessant, bl.a. hestetenner og pyntesaker. Anna Elisabeth fikk en ‘kvinne-følelse’ ved denne haugen.

Den store krussedullen nordøst for kirken ga henne ‘nord-over-følelse’ og fornemmelse av sverd, glassperler og smykker. Dette passer til Flaghaugen, som sogneprest Brun gravde ut i 1834. [ … ]

Linjer og kurver
Nord for kirka så hun et nytt havneområde. Der finnes navnene La-hamaren og Karva-grovene. (På gammelnorsk kjenner vi ‘karfi’ som betyr båt, og ‘grof’ som betyr hull. Båttypen karfar er også kjent fra leidangs-flåten.)

Mot øst tegnet hun en holme. Innenfor denne fikk hun en sterk ‘høyde-følelse’. Her tegnet hun markerte kurver og så en kløft, en slags renne i terrenget.

I terrenget mot sør satte hun 3-4 rablinger på papiret. Dette var hus. Ved det ene fikk hun en sterk jern-følelse, og gjettet på at det kunne ha vært en smie. Hun så mange hus som var blitt revet, hørte skudd i fjellet, og mente det måtte finnes metaller der – noe hvitaktig.

Er gåten om vikinghavna løst?
Det havneområdet hun var mest opptatt av var det nederste på skissen. Hun laget noen kraftige rablinger og kalte det for lasteplassen. Hun så mye båttrafikk her, også før vikingtid. Det hadde vært mer vann innover, men nå var det tørket opp og landet hadde hevet seg. ‘Her finner du skjell fra gamle dager’, sa hun. Hun så folk og hester som krabbet opp en sti i skaret fra lasteplassen og til kongsgarden og handelsplassen.

Stien i fjellet
Marin-arkeologer og froskemenn har festet seg ved vika mellom Gloppeneset og presteboligen som mulig sted for sagatidens havn. Hva er så Gloppeneset på Anna Elisabeths skisse? Hvis det er den lille halvøya helt til høyre, så kan ‘vår’ lasteplass være en fjellnabbe ved Billar-hålå sør for husene. (Det var her det historiske spillet fant sted ved kirkejubileet i 1950).

Anna Elisabeth hadde tegnet en strek i nordvestlig retning og kalte det ‘en sti skaret’. Nylig tok jeg turen til Billar-hålå, - og hva fant jeg? Jo, en fint oppbygget sti i fjellsida – fra sjøen og i retning mot Kongshaugen. Og dette hadde jeg aldri lagt merke til tidligere!»

En side fra Tusen år ved Karmsundet, 2002.
Befaringen
Anna Elisabeth Westerlund fortalte også om mange andre lokaliteter og hendelser fra den skissen vi antok var Avaldsnes prestegard. Jeg forsto at hun ønsket å sjekke ut om det hun hadde tegnet og fortalt stemte med virkeligheten. Hun var svært ærekjær. Den synske ville ikke ha på seg at hun drev med fusk og fanteri. Neste dag tok vi henne med på befaring, først til det historiske Gard. Resten av dagen ble på Karmøy - med nye opplevelser.

«Dagen etter seansen på hotellet dro vi på befaring. For over 150 år siden hadde sogneprestens huslærer, Johan Koren Christie, i en fagartikkel, drøftet hvor kongsgarden kunne ha ligget. Et av alternativene var der hvor nåværende prestebolig ligger i dag.

Derfor kjørte jeg bilen med Anna Elisabeth ned til det fine og lune platået mot øst, med flott utsikt til Karmsundet. Men nei – hun fikk ingen fornemmelse av ‘kongelighet’. Hun ba meg kjøre lengre opp, mot vest. Ved kirkevegens dele sa hun stopp. ‘Der er stedet for kongsgarden’, ropte hun ivrig og pekte mot det høydedraget som kalles Kongshaugen. ‘Der på sletta lå slottet’.

Faksimile fra Ad notam 6/1986.
Slottet på Avaldsnes
Da vi om kvelden på ny var samlet på hennes hotellrom til ny vandring i fortiden, ble hun oppfordret til å beskrive hva hun kunne se i kongsgarden. Hun laget den skissen som her er gjengitt.

Anna Elisabeth begynte med den vertikale streken til venstre, Kongshaugens østskråning. Ut fra haugens sørlige ende så hun et gjerde av tre i retning mot øst. En port ble antydet ved enden av en vegstubb.

I den første bygningen skisserte hun først en stor sal med benker. Her satt folk og spiste. Her fikk den synske ‘blodfølelse’ og hun så stor dramatikk. I neste rommet laget hun en stor prikk og sa at der var kongens plass når han tok imot folk. Hun kalte dette rommet for tronsalen. Over dette rommet var en 2. etasje, hvor kongen med familie bodde. Hun beskrev slottet som ‘ikke så kjempestort, med det virket høyt. Det virket høyt for sin tid.’ Hun så mye stein i bygningen, men også tre, da det var påbygget.

Et sted for soldater
I slottet, vendt mot bakken, så hun et fangehull. Ut fra slottet og mot haugen tegnet hun noe hun trodde var en slags kjøkkenavdeling. Tidligere hadde det bare vært en enkel åre her. Rester etter brenning ville finnes i dette området. Firkanten nord for ‘kjøkkenet’ var hus for tjenere.

Øst for slottet fikk Anna Elisabeth en ‘avlang-følelse’. Hun trodde det var en brakke eller kaserne for soldater. Mellom kasernen og slottet så hun folk som paraderte eller gikk i prosesjon. Nordenfor disse husene så hun telt. De var av dyreskinn og ikke fast bebodde.
[ … ]

En sirkel med kryss i
Da vi var på befaring på Avaldsnes, stoppet jeg bilen ved Kongshaugen. Hun fikk se skissen fra kvelden før (se foregående artikkel). Hun så spørrende på meg: «Hvorfor tegnet jeg det korset der?» Jeg sa hun hadde fått blodfølelde på det stedet. «Ja krysset var midt inne i slottet», utbrøt hun ivrig, «det er der mordet skjedde. Det viste seg at han mista hodet rett i grautfatet til kongen!».

Hun så også to kirker
Anna Elisabeth Westerlund «så» altså et historiske landskap. Under befaringen bekreftet hun at skissen hennes var Avaldsnes. Hun så også flere bygninger på en kongsgard. I lørdagsartikkelen 12.04.86 ble det fortalt om hennes syn av to skjulte kirkebygg.

«På parkeringsplassen foran kirkegårdsporten – mellom stabburet og kirken – ba Anna Elisabeth Westerlund om at bilen ble stanset. – Jeg fikk en slik merkelig åttekant-følelse. Jeg føler at jeg er inne i en kirke, utbrøt hun.

Da hun senere fikk se Lars Skadbergs tegning av det såkalte åtte-kantede kapellet, gjengitt i boka ‘Olavskyrkja og kongsgarden på Avaldsnes’ sa hun straks at tegningen var feil. Den kirken hun følte var ingen ‘osteklokke’, men en bygning av stein med små ‘vinger’ på langsidene. Dette dannet et kors, og hun trodde kirken ble bygget i slutten av 1000-tallet, og at mye av steinen seinere ble brukt i den store kirken.

Olav Tryggvasons kirke?
Da vi om kvelden etter befaringen igjen var samlet på hennes hotellværelse, tegnet hun grunnplanen til tre kirker på Avaldsnes. På den skissen som her er gjengitt ser vi en bygning nord for den nåværende kirkes kor. Anna Elisabeth beskrev denne bygningen som et slags bedehus. Det hele var meget primitivt, uten benker og med jordgolv. Hun mente huset var satt opp i all hast.

Hovet lå i nærheten og kristenfolket måtte ha et sted og samles. Hun kunne se at bjelkene gikk i kryss i taket og antok at bygningen rommet maksimalt 75 personer. På skissen ser vi at inngangen er markert som en strek på vestveggen. Til høyre for inngangen så hun et bord med vievann på. På østveggen var alter med kors bak.

Men alt var svært enkelt. Hun fikk brannfølelse ved dette bygget og tror at kirken ble brent ned av Odin-folket.

‘Synålå’ og hovet
Anna Elisabeth mente at det hedenske hovet lå nord for kirken – i bakkehellet nederst på kirkegården. – Der var det mange steiner for de hedenske guder og det er fremdeles merker i jorda som ikke er kommet fram ved utgravingen - merker som er moselagt, sier hun.

Det har vært antatt at Håkon Håkonson bygget kirken på en gammel hedensk kultplass. I dag står det en bautastein igjen på hver sin side av kirken. Vi spurte Anna Elisabeth om disse steinene kunne være rester etter det gamle hovet.

– Det er noe som ikke stemmer her. Det er vanskelig å se steinene – det går ikke i hop med det som er normalt. Den store steinen (‘Jomfru Marias Synål’) kan ikke ha tilhørt et hov, den har vært noe annet enn hedendom. Det er ikke tale om at de ville rive den ned da kirka ble bygget. Den kan ha vært en minnestein for en mann som har gjort en stor gjerning i bygda. Hadde steinen tilhørt et gudehov ville kirken og steinen frastøtt hverandre – slik at det bare hadde slått gnister. Det skal jeg selge min salige sjel på, sier Anna Elisabeth.»

Forminsket faksimile av øverste halvdel av avisartikkelen lørdag 12. april 1986. Merk skissen av kirkene.
Journalistisk uryddighet
Fredag 11. april 1986 sto en helsides artikkel i Haugesunds Avis med overskriften Anna Elisabeth Westerlund på Avaldsnes (1) Jakten etter en spennende fortid.

Jeg ble svært overrasket, da jeg jo hadde sendt inn manus og illustrasjoner til tre artikler. Her var trolig de to første slått sammen til én. Dermed ble det rot i henvisninger i teksten. En viktig illustrasjon var ikke tatt med. Det var Anna Elisabeths skisse over kongsgardens hus.  

Enda verre var det da neste artikkel kom på lørdagen (se illustrasjon). Overskriften var formet som et utsagn av Anna Elisabeth Westerlund på Avaldsnes (2) - Jeg tror Odin-folket brant opp Olavskirken.

Den prangende og forvirrende overskriften må jo ha kalt på smilet hos lesere på Haugalandet. Alle vet at steinkirken aldri har brent. Kan avisens oppsett ha minsket troverdigheten til den synske kvinnen?

Anna Elisabeth brukte aldri stedsnavn på det hun så. Hun kjente vel neppe det alternative navnet på Avaldsnes kirke. Hun fortalte oss om et ukjent kirkebygg av tre og trodde at «kirken ble brent ned av Odin-folket», som sitert ovenfor.

To store tegninger av I.C. Dahl hadde fått stor plass og plassert øverst og nederst på avissida. Det skulle gå tydelig fram av manus at Dahls tegninger (laveringer, originaler fra 1811) var helt perifere i forhold til den synskes skisser. Denne journalistiske uryddigheten ble gjort i det forrige århundre, før PC-ens tid. Var det før begrepet «kvalitetssikring» var allment kjent?

Anna Elisabeth trengte å slappe av etter anstrengende seanser og befaringer. Legg merke til kirken i bakgrunnen. Fra privat album.
Mer lokal dokumentasjon

  • Sagnet om Blodteigen – og hva den synske fortalte. (frá haug ok heiðni, 4/1984).
  • Gravhaug – Steinkors – Kirkeruin. Sagatid i Haugesund – nå også med synsk viten. (Ætt og Heim, 1988).
  • Vårt historiske Avaldsnes. En veiviser i det historiske landskapet. (Haugesunds Avis Forlag, 1988).
  • Kong Ferking og hans folk. Synsk kvinne kaster nytt lys over gammelt sagnstoff fra Karmøy. (Ætt og Heim, 1989).


Faksimile fra Alvers bok.
Anna Elisabeth ble hedret
«I 1989 var Anna Elisabeth bedt som æresgjest ved Norgesmesterskapet i sjakk for jenter på Karmøy. Ordfører Hans Sund i Karmøy inviterte henne til å være kommunens gjest i to dager ekstra, som takk for hennes store interesse for Karmøys historie. Ved denne anledningen overrakte ordføreren henne kommunens vimpel og et smykke med Karmøys våpen som anheng.

Anna Elisabeth var svært glad for denne æresbevisningen og snakket om den som en av sine triumfer. Hun gikk ofte med sølvsmykket, men så var hun så uheldig å miste anhenget. Nå er det en kjent sak blant våre synske at evnene de har, bare kan brukes til hjelp for andre. Men det kaller på smilet at hun, som hadde hjulpet halve Norge med å finne tapte gjenstander, ikke kunne finne anhenget. Hun beklaget seg til Aadne Utvik som fortalte det til ordføreren, som uten å nøle sendte henne et nytt smykke med kommunevåpenet. Samtidig skrev han til henne at han var kjent med at hun skrev ‘ypperlige prologer’ og ba henne om å lage en til et arrangement om Karmøys rolle i vikingtida.

I programheftet til sjakkmesterskapet ble Anna Elisabeth hedret av Utvik med en presentasjon som han kalte ‘Hun ga liv til sagatiden ved Karmsundet’. Her gir han en kort oversikt over det hun ‘så’ ved det gamle kongesetet, der hun ikke bare beskrev de forskjellige bygningenes bruk, men også plasserte i landskapet den kirken som Olav Tryggvason skal ha bygd. Utvik sier om henne:

Her ved Karmsundet har hun ført oss langt tilbake i tid, minst tusen år. For 5 år siden ble hun invitert hit for om mulig å kaste nytt lys over den sagnomsuste kongsgarden på Avaldsnes og andre historiske gåter. […] Anna Elisabeth har med sine syner inspirert til mer faglig utforskning. Vi kjenner Anna Elisabeth som et menneske med et varmt hjerte og en skarp hjerne. Hun er et menneske som gir og gir. Nå kommer hun til Karmøy for 4. gang – i sitt 82. år! Hun skal være varmt velkommen.» (Bente Gullveig Alver: Anna Elisabeth Westerlund. En fortelling. (spartacus, 2009)).

Er synskhet fysikk?
Ole Oddenes hadde et portrettintervju med henne i Haugesunds Avis 23.12.83:
«Samtaler er et mer korrekt ord enn seanser på de møtene vi har hatt med Anna Elisabeth Westerlund. Det kan vekke forestillinger om dunkel belysning, dansende bord og krystallkuler. Rommet er ikke mørkere enn vanlig og hun snakker som om det var hverdagslige hendelser det gjaldt.

Overfor Haugesunds Avis gir hun uttrykk for at hun har en vitenskapelig interesse for de evnene hun nå en gang har fått og som gjør henne i stand til, ikke bare å se inn i enten fortid eller framtid, men også å finne folk som er saknet.

- Det er fysikk, sier hun og bruker nødig et ord som parapsykologi, som hun mener blir mye misbrukt. Når hun blir bedt om å utdype dette nærmere, sier hun at hun har funnet ut at alle gjenstander, enten de er levende eller døde, sender ut en slags spiralbølger, nær beslektet med mellombølger, ettersom de er sterkest når det nærmer seg ‘spøkelsestimen’ kl. 12 midnatt. Disse bølgene, hevder hun, er også  uavhengig av tid. Det er derfor hun kan ‘se’ tilbake i tiden.»

Undring
Georg Hygen var professor i botanikk og daværende formann i Norsk Parapsykologisk Selskap. Dette sitatet er fra professor Alvers bok:

«Hygen har nok ergret seg over Anna Elisabeths bølgeteori. I 1988 ga han ut boka Telepati: Vår medfødte mobiltelefon. Den er basert på brev om telepatiske opplevelser som Norsk Parapsykologisk Selskap hadde fått inn i tiåret før boka ble skrevet. I forordet skriver Hygen noe som må forstås som kritikk av de teoriene Anna Elisabeth hadde presentert to år før i Terapiens gåte:

Teoretiske overveielser om hvordan telepatisk kommunikasjon i det hele kan komme i stand får vente til vi vet mer om paranormale fenomener. I mellomtiden tror jeg en bør være svært forsiktig med å bruke ‘bølger’ og ‘energi’ og andre låneord fra fysikken. Det blir så lett lagt andre betydninger i dem enn den fysikerne har definert. Om telepati overhode har noe med fysikk å gjøre, vet vi jo ingen ting.»