Fredag 23. Juni 2017 - 19:07  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Mark

Vekt og mynteining.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Avaldsnes (Prestegarden) >> 5_1 Steder >> Kong Augvalds gravhaug?
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Kong Augvalds gravhaug?

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 86_5_118
Skrevet av Aadne Utvik - 21.06.2016

Søket etter kong Augvalds gravhaug er trolig det mest spektakulære søket som er gjort av Kolbein med søkevinklene. Det gjelder en haug, som kanskje ikke har vært utforsket. Hvis funnet blir bekreftet ved arkeologisk utgravning, så kan dette være den første gravhaugen til Augvalds-ætta. Fra 600-tallet?

 

«Kolbeins søkevinkelmetode» er personavhengig og subjektiv. Dette er en måte å skaffe kunnskap om fortiden på som hører inn under parapsykiske fenomener #86_5_110. Navnet «det skjulte kongesete» dekker innholdet i en serie på 10 artikler. Den vil bli avsluttet med synske bidrag fra den landskjente Anna Elisabeth Westerlund #86_5_119.

På det lokale plan har bonden Kolbein med søkevinklene beskrevet en ukjent havn for vikingskip (#86_5_114), et ukjent tingsted (#86_5_117) og et ukjent kirkebygg (#86_5_113). Det mest overraskende funnet med søkevinklene er kanskje påvisning av fire bygninger til en ukjent kongsgard (#86_5_116).

Ved titlene til alle artiklene er det satt spørsmålstegn. Kolbein har ingen forklaring på hvorfor metoden gir så presise og overraskende svar. Det har heller ikke jeg. Men jeg har observert og notert. Kartskisser og fotografier gir dokumentasjon. Hvem som helst kan oppsøke stedene. Og fagfolk kan jo gjøre seg sine refleksjoner.

John Karsten Vedø i Nord-Karmøy Historielag har stått for all montasje.

Fra «Augvaldshaugen» mot øst. Vi skimter Olavskirken til venstre og det gamle stabburet. Til høyre er «Kuhaugen» med litt av driftsbygningen.
Utfordring «på grensen»
I artikkelen «Da Kongshaugen ble levende. Skjulte spor etter kongene Harald, Olav – og Augvald?» får Kolbein en ekstra utfordring:

«Det er blitt mørkere i kveldingen. Det kjennes som regn er i anmarsj. Det er på tide å komme seg i bilene. Men – så stiller jeg noen spørsmål som Kolbein syns er ‘på grensen’ av hva han og søkevinklene skal kunne gi svar på: Ble kong Augvald hauglagt på Avaldsnes? ‘Ja’. Ble gudekua hans også hauglagt på Avaldsnes? ‘Ja’. Ser vi Augvald sin haug fra der hvor vi nå står? ‘Ja’. Kolbein holder nå fram kun én søkevinkel. Den peker i retning nordøst, mot kirkestedet.

Det siste spørsmålet mitt er også ‘på grensen’: Hvor var kua sin gravhaug? Nå peker søkevinkelen mot den staselige driftsbygningen i øst (‘Norges dyreste sauefjøs’) og mot Pakterhuset (som ble revet i mars). Men der ligger også Kjellarhaugen som på turistkartet kalles Kuhaugen …» («Ætt og heim», 2015).

Sitatet fra Snorre leste Kolbein på denne bladsida i «Vårt historiske Avaldsnes», 1988.
Kolbein søker i det stille
Jeg hørte ikke noe mer fra Kolbein på lang tid. Kanskje han var blitt noe betenkt etter den siste hendelsen? Dette med «kong Augvald» er jo så lenge siden.

Han tok ny kontakt sommeren 2015. Da kunne han fortelle at han hadde funnet ei lita bok som jeg hadde skrevet. Der sto det at Augvald ble hauglagt like ved garden og at det ble satt opp bautasteiner. Jeg hadde også skrevet om steinene at ‘de står her ennå’. Kolbein fikk da vite at dette ikke var noe jeg hadde funnet på. Det var sitat etter Snorre Sturlason, og han skrev sine sagaskrifter først på 1200-tallet.

Det viste seg at Kolbein hadde sin utforskning om Augvald utfra Snorre-sitatet. Han hadde sjekket bautasteinene ved kirken, men fikk ikke utslag på søkevinklene. Etter en stund fant han imidlertid fram til en haug som kunne være kong Augvalds gravhaug. Dette var verd å følge opp …

«Augvaldshaugen» sett fra kirkegården. Til venstre Minnesmerket over de falne.
«Augvaldshaugen»?
Det er blitt januar 2016, en fin formiddag med vindstille etter mye ruskevær i vinter. Kolbein er klar med søkevinklene. Han skal vise meg gravhaugen, men han vil ikke ha andre med. 

Han spør etter kong Augvalds gravhaug. Søkevinklene leder oss til en haug like ved vestporten til kirkegården. Den har jeg alltid tenkt på som en naturhaug og ikke som gravhaug. Jeg kjenner heller ikke til at arkeologer har gjort utgravninger i haugen.

Vi går opp på haugen og Kolbein spør etter senteret for grava. Den er på toppen av haugen, på en avlang, litt spiss flate. Augvalds grav er rektangulær, ca 5 x 3 skritt, orientert N-S. Det hadde vært fire bautasteiner, en utfor hvert hjørne, ca 3 skritt fra hjørnene. Kolbein spør også om det er ting å finne i grava. Svaret er bekreftende. Hodeskallen er plassert mot nord.

«Kuhaugen»?
På spørsmålet om gravhaugen til Augvalds gudeku, peker søkevinkelen klart mot Kjellarhaugen, som også kalles Kuhaugen. Grava er på haugens topp, også her rektangulær. Men her har det ikke vært bautasteiner. Søkevinklene bekrefter at det har vært et slags «minnesmerke».

Tittelsida på den latinske norgeshistorien til Torfæus. Tegning Bjørn M. Toft. Faksimile fra «Augvalds saga og Avaldsnes», 1995.
Torfæus om Augvald
Tormod Torfæus (1636-1719) bodde på Stangaland og hadde embete som «kongelig historieskriver». Den gang hørte Stangaland til Avaldsnes sogn og kirken på Avaldsnes var også hans kirke #86_5_202. Hans store latinske historieverk om «Norges historie» er nå oversatt og utgitt i sju bind av Tormod Torfæus Stiftelsen 2008 med Torgrim Titlestad som redaktør. Torfæus har bl.a. skrevet dette om Augvald og gravene #86_5_203:

«Rugalv, som var konge i Rogaland, fikk sønnen Ragnvald, som var arving til riket. Hans sønn Augvald bodde på gården Roga, som ligger i Josureid mellom Rogaland og Telemark og senere ble kalt Vide og Videsokn. Herfra drog han til gården Avaldsnes, som ligger på Karmøy.

I tillegg til andre ting som han anså for å være overnaturlige, dyrket han en ku som gav melk som alltid ble brukt som legemiddel mot sykdom. Kua tok han med seg hvor han enn drog, enten det var over sjø eller land, og da han skulle dø, sørget han for å få den begravd sammen med seg i en egen haug.

Som merke på gravene ble det reist to steinsøyler, som jeg nylig tok nærmere i øyensyn på stedet. Den ene raget tretti fot over bakken, den andre tjueseks. Den første står fremdeles, men den andre ble ødelagt sammen med alle bygningene i en tilfeldig brann i 1698. Om disse gravene står det i Flatøyboka s. 139.» (Bind I).

 [ … ] «Da kongen hadde brukt mesteparten av uka til å feire høytidsdagene på Avaldsnes, så han til at begge gravene ble åpnet så snart denne høytiden var over (Flatøyboka og den danske versjonen forteller dette, selv om Heimskringla tier om saken), og at svært store og svært gamle menneskebein ble funnet i én grav, men i den andre bein fra en ku som stammet fra noen år etter Augvalds død (etter vår beregning) omkring 700 år etter.

Ordtaket om den gamle mannen og kua, som bare er skrevet ned i Flatøyboka, gir disse ordene troverdighet. For dette ordtaket er i bruk blant bøndene i dette distriktet (altså Avaldsnes, der jeg bor og skriver disse tingene), og det sies at det har spredt seg utover derfra, siden de ikke kunne ha det fra noe annet sted enn en gammel beretning, overlevert fra munn til munn. For ingen av dem hadde tilgang til Flatøyboka og de ville heller ikke ha forstått den hvis de hadde hatt det.

Augvalds sete påvises ennå i den ene graven, der han brukte å sole seg i solskinnsvær, og dessuten steinen han brukte å sitte på. En intakt gravstein, bygd nær monumentet over kongen, kan stadig ses. Men den 14. august i året 1698, da hele kirkestedet på Avaldsnes ved et ulykkestilfelle brant ned til grunnen, ble gravsteinen over kua, som ikke kunne stå seg mot så sterk varme, sprengt i mindre biter, bortsett fra en liten sokkel som fortsatt finnes som en indikasjon på plasseringen. Resten av småbitene ble gjort om og brukt til trappetrinn for dem som går inn i kirken.» (Bind IV).

Kongen er Olav Tryggvason. Det var han som så til at begge gravene ble åpnet. Dette var nok ikke en tidlig arkeologisk undersøkelse. Det var neppe heller Olavs ønske om å gi den hedenske kongen en kristen begravelse. Det var «haugbrott». Såkalt haugbrott viser til urgamle forestillinger om liv og død. Det handler trolig om kampen mellom de levendes verden og dødsriket. Kanskje ønsket den som brøt seg inn i en annens grav å identifisere seg med den døde. Det lokale ordtaket forteller om hvor levende minnene om Augvald og hans kuguddom vært i bygda #86_7_202.

Kolbein og Marit er i vinden. Med søkevinklene utforsker Kolbein den historiske Kuhaugen og festningsområdet Borgjå.
Undring 
Marit S. Vea har gjort seg mange funderinger om Augvald-skikkelsen i artikkelen «Den fabelaktige Augvald og hans ætt»:

«Augvald blir også sett i forbindelse med Odin som drepte Ymir og skapte verden av urjotnens kropp. Det er Odin selv som forteller Olav Tryggvason historien om kong Augvald og hans hellige ku. Dette skjer rundt jul, en høytid som tradisjonelt ble forbundet med Odin. Jolnir er da også ett av Odins mange navn. Det var ellers vanlig å tro at folk som var hauglagt på gården, kunne komme ut av haugene sine rundt juletider. I dette tilfellet er det ikke Augvald som kommer, men Odin selv. Eller er det kanskje Augvald likevel? I riter kan Odin (i Augvalds skikkelse?) ha blitt sett på som den maskuline krafta/uroksen, som en kontrast til den kvinnelige krafta /urkua. [… ]

2. og 3. vers av «Avaldsnessong». Faksimile fra «Tusen år ved Karmsundet», 2002.
Nå kan det tenkes at det engang levde en bestemt kong Ogvaldr på Avaldsnes. Det kan også tenkes at han hadde to kjødelige døtre «som kjempa saman med far sin i alle slag». Like sannsynlig kan det være at Ogvaldr kun var tilnavn på den herskeren som til enhver tid satt på det utstikkende kystneset og kontrollerte skipstrafikken opp og ned langs Nordvegen, en person som både hadde politiske og rituelle funksjoner. Kanskje var det en av disse «Ogvaldene» som utmerket seg på en slik måte at historien ble spunnet nettopp omkring ham. Eller kanskje reflekterer historien episoder fra flere «Ogvaldrs» liv og levned. Hva så med den hellige kua og skjoldmøyene? Også disse kan ha vært av kjøtt og blod. Men de kan likeså gjerne ha vært en del av den kultus som folk brukte for å komme i kontakt med gudene.

I generasjoner etter Augvald får personene virkelige navn. Selv om enkelte hendelser ofte har et eventyrlig preg, er det sannsynlig at de omtalte personene en gang har eksistert. Augvald får sønnen Jøsur, som blir konge av Rogaland og deler av Hordaland.» («Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen.» AmS-Rapport, 11b, 1999.)