Onsdag 18. Oktober 2017 - 05:57  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Skjøde

Dokument som overfører eigedomsretten til ein ny eigar.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Utskriftsvennlig format Tips en venn

Prestefamiliene Saxe

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 86_3_204
Skrevet av Aadne Utvik - 28.10.2014

En av prestefamiliene på Avaldsnes hadde familienavnet Saxe. Denne familien har mange typiske trekk ved sosial bakgrunn og levevilkår som vi finner igjen hos prestefamilier på 1700-tallet. Denne familiesagaen tas med som illustrasjon.

 

Artikkelen har en del detaljer, som gir innhold til miljøet ved de ulike generasjoner Saxe. Årsaken til detaljrikdommen skyldes god dokumentasjon i boka Slekten Saxe i 400 år av Ludv. Saxe (Oslo 1940). Tre faksimiler er fra slektsboka.
   På Avaldsnes var Jens Jenssøn Saxe sogneprest fra 1752 #86_3_202. Han vokste opp på Håland prestegård sør for Stavanger. I desember måned 1763 døde både sognepresten og prestefruen på Avaldsnes. Det ble krisetid for barna, også økonomisk #86_3_201. Slik ble det ofte i embetsmannsfamilier når forsørgeren falt bort.

Fra Danmark til Stavanger
Navnet Saxe ble i eldre tider ofte brukt som fornavn både i Norge og Danmark. Betydningen kan være ”sax”, som var navnet på et kort sverd.
   I Aarhus bys borgerprotokoll kan vi lese at Peder Saxi sverget borgered i året 1540. Han hadde to sønner, Just som ble prest og Peder som var borger i Aarhus.
   Peder Justsøn Saxe (f. 1588) utvandret til Norge. I begynnelsen av 1600-tallet var det mange dansker, tyskere, hollendere, engelskmenn og skotter som gjorde det samme. Norge hadde siden Svartedauden ligget nede i en bølgedal, men på den tid begynte det å gå oppover. Det var også mange ødeleggende kriger på Kontinentet. Landet i nord virket fredeligere, mange jobbmuligheter lokket.
   Peder Saxe ble etter en tid sorenskriver i Ryfylke. Strandstedet Stavanger hadde neppe stort over tusen innbyggere på den tid. Til tross for det var Stavanger bispeby med en ruvende domkirke. Norge var den gang delt inn i en rekke len, som hver ble styrt av en dansk adelsmann. (Stavanger len var omtrent så stort som dagens Rogaland.)
   Lensherren hadde futer (fogder) til å kreve inn skatter. Peder Saxe ble ansatt i et slikt embete og et dokument viser at han sverget ed til kongen. Peder Saxe ble en mektig og rik mann. Det var trolig han som hjalp sin unge slektning Peder Pederssøn Saxe (f. 1635) til å komme til Stavanger. Peder Justsøn Saxe var fetter til guttens far. Peder Pederssøn var bare seks år gammel da faren døde. Moren satt tilbake med stort forsørgeransvar. Hun er beskrevet som fattig.
   I Stavanger finner vi unge Peder Pederssøn som toller. Det var en viktig stilling på 1600-tallet og den unge mannen var bare 25 år gammel. Stillingen kan han trolig takke sin svigerfar for. Peder hadde nemlig allerede 20 år gammel blitt gift med Maren Godtzen. Hun var eldste datter til den mektige borgermester og toller Søfren Pederssøn Godtzen. Han var byens rikeste mann. Marens mor var Elisabeth Christensdtr. Trane, som tilhørte en slekt med embetsmenn og velstående kjøpmenn.
   Futen Peder Justsøn Saxe døde barnløs, og det ble dermed Peder Pederssøn Saxe og Maren Søfrensdatter som ble stamforeldre til de norske Saxe-familiene.

Det begynte på Håland prestegård

En av sønnene til Peder og Maren var Jens Pederssøn Saxe. Han ble sogneprest i Håland og far til Avaldsnes-presten Jens Jenssøn Saxe. (Håland prestegjeld ble senere kommunene Sola og Madla, som nå er en del av Stavanger by.)
   Jens Pederssøn var født i Stavanger i 1660. Han fikk sin utdanning i København. I 1691 ble han ansatt som personell-kapellan hos sogneprest Oluf Bentsøn Blomme i Håland. Gamlepresten trengte hjelp i tjenesten og derfor ansatte han egen kapellan. Sognepresten i Håland betjente hele tre kirker - Sola, Håland og Tjora.
   Sognepresten og fru Helvig Berthelsdatter, født Bonde, hadde en datter Anna på 17 år. Det varte ikke mange månedene før den 25-år gamle kapellanen var blitt forlovet og året etter var de gift. Det ble dobbeltbryllup i Tjora kirke, da kapellanens bror Fredrik samtidig giftet seg med Elisabeth Berthelsdtr. Bonde, en tante av Anna. Slik ble prestefamilier ofte vevd sammen.

Et tidsbilde
På den tid ble det stilt store krav til prestenes gjestfrihet. Det var alminnelig at reisende folk tok inn på prestegården og fikk herberge og mat. De syke i bygda kunne også komme til ”han far” for å bli kurert. Etter at lensstyret ble opphevet i 1660 – og eneveldet innført av kong Frederik 3 – ble embetsgårdene som små kultursentre utover landet.
   Prestene hadde en ganske sterk standsfølelse i de tider. Det hendte ofte at sønn fulgte etter far i embetet, og familiene ble gjerne knyttet sammen ved giftemål. På den måten kom prestefamilier til å utgjøre en betydelig makt i lokalsamfunnene.
   Prestene hadde fri prestegård og slapp flere skatter. Men den faste inntekten var heller beskjeden. Derfor innkasserte prestene tiende og offer ved barnedåp, vielse og begravelse. Slike avgifter ble oftest levert i form av korn, fisk og kjøtt, men presten måtte selv omsette disse naturalia i penger.

Å søke embete
I 1697 døde sogneprest Oluf Blomme i Håland. Personell-kapellan Jens Saxe var dermed uten fast stilling. Han skrev da en søknad og tok den med til kong Kristian 5 i København. Etter tidens skikk hadde søknaden en lang innledning, før man kom til saken: ”Stormektigste, aller nådigste arvekonge og herre! Udi dypeste underdanighet nedfaller jeg, Eders Majestets ringe undersått, for Eders høie kongelige nåde …”
   Jens Pederssøn Saxe fikk embetet i Håland. Kongebrevet ble lest opp i Håland kirke, sammen med kallsbrevene for de øvrige prester ned igjennom slekten. I 1699 reiste han til Kristiansand for å avlegge troskapseden til den nye kongen Frederik 4.
   På samme måte som for andre embetsmanns-slekter hadde også Saxene et ”våpen” som signet. Det forestilte et skjold med dødninghode og over dette en hjelm med kors og en slange på.

Ulike skjebner
Jens Pederssøn Saxe og fru Anna Olufsdatter i Håland fikk mange barn, minst 13. En årsak til usikkerhet om antallet er at mange prester på den tid unnlot å føre inn egne barn i kirkeboka.
   Sognepresten i Håland måtte også ta seg av sin svigermor. I anledning et brev om å slippe å betale den såkalte ”parykkskatten” skrev presten: ”Min værmor er en gammel, svak og uformuende presteenke. Efter kallets ringhet kan hun ei have livs ophold av det som henne aller nådigst er tillagt, medmindre jeg efter ringe vilkår må legge til.”
   Svigermoren døde åtte år senere og ble begravd i Sola. Presten var selv plaget med langvarige sykdommer og døde i 1721, 55 år gammel. Prestefruen overlevde ham med 20 år. Begge ble begravd ved Sola kirke, men gravene er nå jevnet med jorden.
   Det framgår av et bispebrev fra 1716 at to av sønnene det året gikk på latinskolen i Stavanger. Der var dansken Hans Anderssen Lindal rektor. Han var 1. gang gift med Johanne Godtzen, en sønnedatter av den mektig borgermesteren. Da Hans Lindal ble enkemann gjorde han visitt til prestegården på Håland. Der fridde han til Helvig, nummer to i den store barneflokken. Lindal kom i 1721 til å etterfølge sin svigerfar som sogneprest i Håland prestegjeld. Igjen ser vi hvordan rekruttering i embeter ofte foregikk internt i etablerte familier.
   Den tredje av Hålands-prestens barn var Peder. Han ble student i 1717 og hjelp i tillegg sin syke far med å preke ved gudstjenestene i Håland kirke inntil faren døde. Da hadde ikke Peder råd til å studere videre og ble huslærer hos prost Gabriel Schancke i Time. Da en klokker i Stavanger døde tilbød Peder å gifte seg med klokkerenkens eneste datter, hvis han fikk stillingen etter hennes fars. Dette lyktes Peder Saxe ikke med, og han var til sin død ”skoleholder og klokker på Egersundstranden.”

Jens Jenssøn Saxe
Nummer 10 i barneflokken på Håland var Jens, født i 1717. Det ble han som kom til å føre Saxe-slekten videre. Jens fikk utdanning ved Kristiania Katedralskole, som på den tid kunne by på store økonomiske fordeler for elevene. De fikk fri skolegang, men også ofte gratis bøker, mat og klær. Fra 1728 finner vi Jens Jenssøn Saxe som student i København, der Ludvig Holberg var professor på den tiden.
   I 1733 ble han teologisk kandidat og ble fire år etterpå ansatt som personell-kapellan hos sin fars ettermann i Håland, som altså var Hans Anderssen Lindal. Sognepresten var da blitt nesten 70 år.
   Nå hadde det seg slik at presteparet hadde en hjemmeboende datter på 22 år ved navnet Ingeborg. Og så gikk det som det pleide å gå: Kapellanen og prestedatteren fant hverandre. Men på grunn av det nære slektskapet måtte de søke kongen om tillatelse til å gifte seg. Dette ble innvilget, men på betingelse av at de ”efter deres midler og leilighet samt biskopens billigeslse utgiver noget til nærmeste hospital”. De ble boende i prestegården på Håland og flere av barna ble født der.
   Da Jens Jenssøn Saxe hadde vært 10 år i Håland flyttet familien til Trondheim, der han ble hospitalprest. Byen hadde den gang omkring 7.000 innbyggere og hadde to sognekirker. Men hospitalet hadde sin egen kirke. Etter fire år ved Hospitalkirken ble han utnevnt til sogneprest i Avaldsnes.
Avaldsnes kirke og prestebolig på presten Saxes tid. Tegning av J.C. Dahl 1811.
   Den kommende sognepresten kjente nok til at Avaldsnes kirke var blant de mange som kongen hadde solgt i 1720-årene for å skaffe midler til statskassen. Kirken var nærmest en ruin, men det var laget et tilbygg til koret, slik at kirken kunne fungere som sognekirke. Slik var altså situasjonen til presten Saxe da han kom til Avaldsnes i 1752.
   I følge kallsboka i Håland var Jens Saxe ”bekjendt af sin ærlige Caracteer og simple Levemaade”. Etter sju år i Avaldsnes ble Saxe valgt til prost i Karmsund prosti. Han kom til å legge ned mye arbeid med å få i gang utdanning for barn, da det var kommet lovbestemmelser om organisering av omgangskoler.
   Ortodoksien (rettroenheten) var blitt avløst av en pietistisk kristendomslære, med vekten på fromhet. Pontoppidans katekismeforklaring ble innført til skolebruk. Og kong Kristian 6 hadde befalt innføring av konfirmasjon, - i Norge fra 1736. I tillegg var alle voksne pliktig til å gå til gudstjeneste hver gang det var kirkegang. Kirken var kongestyrt.

Saxer i Agder
Av presteparets barn var det sønn nummer 2 som førte prestetradisjonene videre #86_3_202. Han het også Jens!
   Den unge Jens Saxe ble født 4. mars 1742. Han måtte til Kristiansand skole for å ta studenteksamen, men sin teologiske utdanning fullførte han i København. (En annen student på samme tid het Johan Herman Wessel.) Jens ble den siste av Saxe-familien som måtte til Danmark for å studere teologi, da Norge fikk sitt eget universitet 1811.
   Broren Peder hadde ikke økonomi til høyere studier, så han måtte finne seg annet levebrød. I København fikk han først stilling som bud ved kanselliet (et regjeringskontor), men ble senere kalt fullmektig. Peder Saxe ble en betrodd mann.
   Jens Saxe ble ansatt som personell-kapellan i Lyngdal og deretter som residerende kapellan i Vanse på Lista. Han skrev i sine vita bl.a.: ”I dette embede forblev jeg til 1786, da mig vederfores den kongelige nåde å bli befordret til dette Undals prestegjeld hvor jeg hitflyttet med min familie i juli måned 1787”. (Navnet Undal er nå lite kjent, men tilsvarer Sør-Audnedal i storkommunen Lindenes. Undal er også kjent som Valle sogn, som ikke må forveksles med Valle i Setesdal.)
   Det var til Valle kirke Jens Saxe kom. Etter tre år som sogneprest ble han valgt til prost i Lista prosti. Den gamle Valle kirke var bygget av den berømte Peder Claussen Friis. Men kirken var i dårlig forfatning og den nye sognepresten så til at det ble reist en ny kirke.
   En ny åndsretning kom til landet omkring 1770. Det var slutt med pietismen og nå rådet rasjonalismens tidsalder, også kjent som opplysningstiden. Mange ville gjøre fornuften til rettesnor i alle livets forhold. Kirketukten ble lempet på. Mange prester ivret for å innføre alle slags nyttige forbedringer i landbruket - og det hendte nok at det også ble formidlet propaganda fra prekestolen (”potetprester”). Det var på den tid at Hans Nielsen Hauge dukket opp. Geistligheten kalte Hauges oppbyggelige møter for ”svermeri”.
   Blant embetsstanden og borgerskapet brøt det fram en særnorsk patriotisme påvirket av ideer fra ”Den store franske revolusjonen” (1789). Det var frihetsidealer og man begynte å hylle ”den norske odelsbonden”. Dette kan ha medvirket til at Jens Saxe 2. og 3. gang giftet seg med døtre av en slik odelsmann. Da Saxe giftet seg siste gang var han 58 år og barnløs. Den nye prestefruen var 28 år og var søster til prestens nylig avdøde kone. Fru Trine Marie kom fra en av bygdas eldste gårder like ved Vanse kirke.
   Presteparet fikk to sønner og den eldste fikk navnet Jens! Han var bare 10 år da faren døde i 1812. Det er det året som er blitt kjent som det store nødåret. Da var det ”barkebrødtid” og ”Terje Vigen” rodde til Danmark etter korn.
   Presteenken Trine Marie satt igjen i små kår og strevde det hun kunne for å få sønnene ”fram i verden”. Hun fikk flytte til en eiendom kalt Nyplass under prestegården og overlevde sin mann med 37 år. Til livsopphold mottok hun en årlig pensjon på 12 spesiedaler. Da sønnen Jens ble prest i Kvinesdal flyttet hun dit.

En ny Jens Saxe på Sørlandet
Den eldste sønnen til prost Saxe og fru Trine Marie ble Jens Jenssen Saxe. Han hadde lyst å komme inn på latinskolen i Kristiansand for senere å studere teologi. Det lyktes ham til sist, men først etter mye økonomisk hjelp fra flere givere. Ved universitetet i hovedstaden fikk han for eksempel et purringsbrev straks før jul i 1823 om å betale utestående kontingent til Studentersamfundet. Det gjaldt bare 1 daler. Fra nyttår fikk han hjelp fra Det akademiske kollegium om lån i 6 måneder fra universitetskassen. Studenten måtte stadig gi privatundervisning, noe som forsinket studiene hans. I et anbefalingsskriv ble den unge studenten beskrevet som ”et meget flittig og ordentlig ungt Menneske.”
   Jens Jenssen Saxe ble sogneprest både i Kvinesdal og Flekkefjord. Da Formannskapsloven kom i 1837 ble sogneprest Saxe valgt til første ordfører i Kvinesdal. I Flekkefjord ble han også ordfører. Han arbeidet iherdig bl.a. for avholdssaken, og han ble kjent som en meget dyktig taler. Ludvig Daa skrev om ham: ”Saxe var en sann hedersmann og i personlig omgang jovial og behagelig. Som kontormann var han fortrinlig og som herav særlig velskikket til prost. Av egnens embedsmanns-tradisjoner var han en bærer…”.
   Prestefruen ble omtalt slik: ”Fru Lovise Saxe skal ha vært en meget from kvinne, nøisom og arbeidsom som få. Hun var flink til å spinne og veve og var ualmindelig dyktig i sitt hus; alltid i et rolig godt humør og vennlig og hjelpsom mot alle, så hun var aktet og elsket av høi og lav”.

En sjømannsprest Saxe
Hvis eldre sjøfolk på Karmøy gjenkjenner prestenavnet Saxe, så kan det stemme - for Jens Saxe var sjømannsprest i Rotterdam!
   Prost Saxe og fru Lovise i Flekkefjord hadde sønnen Oluf. Han kalte sin eldste sønn for Jens Andreas (f. 1879). Han ble også prest. Etter noen presteår i Norge ble han ansatt som sjømannsprest for de nederlandske byene. Sjømannspresten hadde sete i den livlige sjøfartsbyen Rotterdam.
   Der satte Jens Saxe i gang innsamling av penger til bygging av egen kirke med prestebolig. I 1914 ble så et vakkert anlegg innvidd og overlevert i gjeldfri stand som gave til den foreningen som året etter fikk navnet Den norske Sjømandsmission. Sjømannskirken var en brunbeiset trebygning og holdt i gammel norsk stil med mye kunstnerisk utstyr. Etter noen svært aktive år i tjeneste for nordmenn i utlandet ble han sogneprest to steder i Norge.
   Jens Saxe døde plutselig i 1927, bare 48 år gammel. Han var da om bord på panserskipet ”Tordenskjold” på vei til Rotterdam i egenskap av garnisonsprest (og sogneprest i Horten). Hans urne ble satt ned på kirkegården på Ås i Akershus. Der ble også hans hustrus urne siden satt ned. Dermed sluttet rekken av prester etter hverandre i seks generasjoner, i følge slektsgranskeren Ludvig Saxe i 1940.

  • Presterekken sluttet med Jens Saxes død i 1927.
  • Den første norske presten var Jens Pederssøn Saxe, kapellan fra 1691.
  • Mellom disse to kom sogneprest Jens Jenssøn Saxe på Avaldsnes i 1750-årene.