| Lørdag 4. Juli 2020 - 14:42 | ||||
SøkLinker i nettsidene Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk) Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu. Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks". Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web). FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.  |
Gard & bygd >> Avaldsnes (Prestegarden) >> 5_2 Personer >> Torfæus om Hjør Josurson og Hjørleiv den kvinnegale
 Torfæus om Hjør Josurson og Hjørleiv den kvinnegaleI islandske ættesagaer nevnes Hjør to ganger som kongsnavn av Augvaldsætta. Den første kong Hjør er sønn til Josur, sønn til kong Augvald. Hjørs sønn Hjørleiv ble kalt ”den kvinnegale”. I andre skrifter blir han kalt ”den kvinnekjære”. Her forteller Tormod Torfæus om Hjør og Hjørleiv.
Sitatene er fra Tormod Torfæus sin store norgeshistorie. En oversikt over nettartikler til Nord-Karmøy Historielag er gitt i #86_5_206. Torfæus har satt opp denne ættelista over den rogalandske kongeætt:  Tegning av Dag Frognes etter utkast fra Torgrim Titlestad. Hjørleivs første hustru var Æse den lyse, datter til Øystein Valdresjarl. Så ivrig arbeidet han for å vinne frihet og velvilje at da han hadde gitt ut en stor del av løse eiendeler til venner og vel fortjente folk, var han selv foruten. Dermed sørget han for å bygge et stort skip som han seilte til Bjarmeland med, for derfra å fylle på det som manglet i familieformuen. Det ligger en øy ved elvemunningen i Namdalen som heter Njardøy (i dag hetter den Nærøy). Der bodde det en svært berømt mann av kongelig opphav som het Hogne, kalt Hogne fra Nærøy etter øya. Hans slekt er utførlig gjort rede for blant Gard Agdes etterkommere. Denne Hogne var kjent for sin rikdom og mottok Hjørleiv med et storslagent gjestebud som varte i tre dager. Han hadde to barn, sønnen Solve, som bar bestefarens navn, og datteren Hild den mjåe (smale), som hadde grandfasterens navn. Da Hjørleiv så datteren, ble han grepet av en kjærlighet til henne som satte hele ham i brann, selv om han hadde en kone hjemme. Jomfruen syntes nemlig å være vakrere enn Venus selv, eller i det minste gjengi Venus’ skjønnhet, og hun var også utstyrt med store dyder, som hun senere gav et eksempel på. Henne tok han altså til kone, med farens samtykke, og gjestebudet ble omgjort til bryllupsfest. Da han hadde sikret seg jomfruen, fortsatte Hjørleiv den påbegynte reisen i følge med den nye bruden og broren Solve. Da han hadde kommet fram til munningen av elva Vina (det er Dvina, Bjarmelands elv), delte han marinesoldatene, som var nitti i tallet, i tre grupper og fordelte oppgaver som skulle utføres, til hver enkelt. En del fulgte ham for å slå tilbake angrep fra de innfødte, og en annen ble etterlatt for å vokte skipet under styrmannens kommando. Den siste, med båtsmannen som leder, ble satt til å bryte opp gravhauger og dødes gravmæler og bære rikdommene med seg. De oppholdt seg i den sørlige delen av Finnmark, Gardeyareimi (eller Gardøyhavn, eller –bukt), og en del av tjenerne hadde tent opp ild og nørte bålet, mens andre var gått for å hente vann. Disse var ved en bekk som falt ned fra fjellet, da de så en gigant av den typen som de kaller brønnmiger. Da Hjørleiv fikk vite dette (for den hindret tjenerne fra å komme til vannet), kastet han et spisst spyd som han hadde fått til å gløde på bålet, mot ham og sang et kvad der han oppmodet ham til å oppgi fortsettet. Han sa: ”Gi glipp på kilden, monster, og ikke se på den, din foraktelige trell! Inn i huset ditt skal jeg kaste et glødende spyd, og det skal brenne øynene dine.” Dermed trakk giganten seg tilbake, og de kunne trygt hente vann. Men da kongen satte seg ved ilden, sang fjellboeren dette fra knausen: ”Din hustru, o konge, har jeg lært grundig å kjenne, også det som skal ødelegge hennes lykke.” Han syntes å ha forutsett det som jeg straks skal fortelle om. Kongen rev til seg det samme spydet og kastet det mellom øynene til fjellboeren. Det hendte ikke noe annet nevneverdig på denne reisen, helt til han kom fram til Nærøy. Der ble han mottatt av svigerfaren med stor glede og gjensidige lykkønskninger og ble invitert til å tilbringe noe tid der og la datteren bli oppmuntret i barndomshjemmet. Men da han unnskyldte seg med at gjøremålene i hans egen husholdning ikke kunne vente lenger etter den lange forsinkelsen, fikk han reise. Hild ble bare fulgt av to hustjenere, og broren Solve var omgitt av en livvakt på tjue tjenere. Kongens hjemkomst ble fulgt av løssluppen glede i hele huset. Bare Æsa var misfornøyd med rivalinnen og mente at alt som ble gitt av ekteskapelig kjærlighet til en annen, gjorde at det ble mindre til henne. Men det sinnet som blusset opp i henne, undertrykte hun til anledningen for hevn bød seg. Det skjedde at han seilte til Kongshelle med det samme skipet som han hadde seilt til Bjarmeland med. På den tiden var Kongshelle ikke en by, men hadde navn etter steinen som tok imot kongene når de kom sammen dit til allmenn folkeforsamling for å drøfte rikenes felles interesse. Der satte blant annet Sjålands (Sjællands) kong Reidar sine telt tett opp mot Hjørleivs hytter. På grunn av dette naboskapet hadde Hjørleiv og Reidars sønn Here begynt å omgås i form av samtaler og snart besøk, gjensidige invitasjoner og gjestebud, og dette utviklet seg til et vennskapsbånd. Men for at hans velvilje skulle ble klarere for Hjørleiv, oppfordret Here faren til å be ham hjem med seg til gjestebud etterpå. Motvillig sluttet faren seg til sønnens ønske og sa at han hadde mistanke om hvordan utfallet av dette ville bli, men han gikk likevel med på at han ble bedt og gav til slutt sin godkjennelse. De seilte sammen til Sjælland og feiret et særdeles praktfullt gjestebud. Kongens datter Ringja var en meget vakker jomfru og fikk Hjørleiv – mannen som ut fra sin natur og sitt levevis senere ble tildelt navnet ”den kvinnegale” – til å flamme opp i stor kjærlighet. Ved broren Heres mellomkomst oppnådde han å få henne til hustru av faren med hennes samtykke. Dermed ble bryllupet feiret og medgiften satt, skipet utstyrt med roere og lastet med kostbare varer, og så drog han hjemover igjen med den nye bruden.  Tegning av Dag Frognes etter utkast fra Torgrim Titlestad. Dagen etter, på samme tidspunkt som hun var blitt syk, døde hun og ble lagt på en båre og sendt ut i havet. Men kisten fór bakover i så stor fart at seks roere i en båt ikke hadde kunnet holde følge. Broren Here fikk først av alle øye på kisten som hadde drevet i land ved farens båthus. Mistanken om at hustruen var ryddet av veien av Hjørleiv, overtalt av Here, kom over faren og gav danene inntrykk av at han var skjendig og avskyelig, liksom åpenbart skyldig i en grusom forbrytelse. De to neste kapitlene om Hjørleiv: 9 Om Tritonen som ble trukket opp av havet av fiskerne, hans spådom, Reidars angrep på Hjørleivs rike, drapet på Here, og hevnen over Reidar. 10 Om folkets strenge dom over Æsa og Hjørleivs nåde, om deres barn og etterkommere og om Hjørleiv og Hildes sønns uklokhet og grusomhet.
|
|||
| Webdesign av Ivar Stange | ivarstange /æt/ gmail /dot/ com | ||||