Mandag 26. Juni 2017 - 19:05  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Stevnefall

Leta vera å møta i retten. Det var det bot for.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Torvastad >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Torvastad: Krigens omkostninger (10)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Torvastad: Krigens omkostninger (10)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 920_7_419
Skrevet av Aadne Utvik - 05.09.2013

 

I ettertid er det mye det kan reflekteres over etter at ”fredsrusen” hadde lagt seg. HS på Nord-Karmøy ble avviklet sommeren 1945. Vi må være spørrende til om det er slik at ”det er de som vinner en krig som skriver historien”. I denne avsluttende artikkelen blir det derfor stilt noen utfordrende spørsmål som har å gjøre med å skrive okkupasjonshistorie.

 

Dette er den siste av 22 artikler om ”Himafronten på Nord-Karmøy”. Det fins lite publisert skriftlig materiale fra årene 1940-1945 om Nord-Karmøy. Det meste av det lokale stoffet i artikkelserien er derfor basert på muntlig tradisjon.
   Andre lokalhistorisk interesserte vil kunne fortelle andre historier fra krigen. Nettsidene til Nord-Karmøy Historielag (under emne 7_400 ”Minner fra krigen”) er et egnet forum for nye bidrag – og eventuelle rettelser.

Hvordan ble Hjemmestyrkene avviklet?

HS fra Nord-Karmøy blir også inspisert av kronprins Olav 29. juli 1945. Kaare W. Stange i uniform har i ”forbimarsj” kommandert ”se til venstre!”. På rådhustrappa står kronprins Olav, som var landets forsvarssjef under krigen. Vi ser mange tilskuere ved gamle Festiviteten. Foto utlånt fra Erling Johan Vikshåland.
Det er noe uklart på hvilken måte og i hvilket tidsrom Hjemmestyrkene på Nord-Karmøy ble avviklet. Noen mener det var ønske fra kommunistiske kretser i hovedstaden, at HS ble avviklet i all hast. I Kopervik var det stasjonert norske militære styrker. Kaare W. Stange ble bedt om å fortsette som troppssjef, da det var mangel på offiserer. Kaare mintes med stolthet den 6. juni 1945. Da deltok han i en storstilt defilering for kronprins Olav i Oslo. Kaare stilte i HS-uniform.
   Olsokdagen 29. juli kom kronprins Olav til Haugesund. Da ble det tatt mange fotografier som viser at også HS fra Nord-Karmøy defilerte og stilte opp på Rådhusplassen sammen med militære styrker. På bilder kan en gjenkjenne HS-soldater både fra Torvastad og Avaldsnes.
   Sigurd Størkersen (f. 1924) var med på Rådhusplassen. Han sto sist i rekka, i gata ned mot Haraldsgata. Sigurd merket at noe rørte ved nikkersen hans på venstre bein. Der sto en liten unge på et par år. Da kronprinsen inspiserte og kom til Sigurd oppdaget Olav ungen, stoppet og bøyde seg. ”Titt-titt-titt” sa han til den lille. Sigurd sto i stram giv-akt med carabinen på høyre skulder. 88-åringen smilte godt da han gjenfortalte denne hendelsen fra Rådhusplassen i 1945: ”Tenk at Forsvarssjefen, ein 3-stjerners general, bøyde seg for meg, ein 20-åring frå Mannes og Torvastad.”
   Det fins et sanghefte, der det står på første side ”H.S. slutningsfest på Nord-Karmøy 7. juli 1945”. Kanskje denne datoen kan regnes som en offisiell avslutning for ”Historien om Himafronten i Avaldsnes og Torvastad” #910_7_402.

Forvirring knyttet til avviklingen?
Nye oppgaver knyttet til de nye norske militære styrkene dro ut for mange. Da baker Johannes Nilssen, for eksempel, hadde gjort ferdig siste vakt for HS på Nord-Karmøy ble han sendt til militærleiren Madla. Og etterpå ble han innkalt i Sivilforsvaret til Sandeid i 9 dager, og siden samme oppgave årlig i flere år. Johannes var født i 1918. Dette passer godt med opplevelsene til bonden Svend S. Kolstø. Han var også fra det ”uheldige” årskullet (1917) og ble ”plaget” i årevis med innkallinger til militære etter krigen. Han ble sendt til Sandeid for vakttjeneste og passet på hester. Siden ble han også stasjonert på Madla. Askel Widvey var sjømann og gikk på et vis klar, men hadde stående innkalling til marinen.
   Det var Erling Reksten som hadde oppgaven å ordne med utbetalingene mens karene var i tjeneste som soldater i Hjemmestyrkene på Nord-Karmøy. Mange var misfornøyde med betalingen for tjenesten i HS. Det ble sagt at mannskapene i Nord-Karmøy bare fikk ¾ av full betaling, fordi gruppen ikke hadde full styrke (90 mann). Kaare W. Stange fikk 17 kr dagen som gruppesjef. Det syntes han var urimelig mye i forhold til det de andre fikk. Han mente at midlene burde legges sammen og fordeles likt på flere. Det er ikke kjent hvordan det ble ordnet til slutt.
   Det kom en militær tropp fra Madla. Soldatene bar arbeidstjenestens uniformer. Askel mener at en som het Sunde fra Kopervik var en sentral person når det gjaldt den organiserte overgangen til militært ansvar. Olaf Johannessen fra Avaldsnes var blitt korporal. Han overtok de oppgavene Askel Widvey hadde hatt. Den aktive vakttjenesten til HS varte kanskje ikke mer enn 5 uker sammenhengende, trodde Askel.

Minnestein over de falne
Ved Torvastad kirke står en minnestein over torvastadbuer som mistet livet som følge av verdenskrigen 1940-1945 #920_7_401. Steinen er plassert like vest for kirkeinngangen. ”Ditt offer gav oss fridom” står det på steinen, men ingen navneplate - foreløpig.
   Steinen er laget i 1950 av billedhogger Nils Bruland, som også laget minnesteinen på Avaldsnes og i Kopervik #86_5_410. Hver 17. mai blir det lagt ned krans ved minnesteinen. I tillegg holdes det en appell, som et ledd i den historiefortelling der stadig nye generasjoner skal bli påmint om innholdet i uttrykket ”Ditt offer gav oss fridom”.
   Men minnesteinen har også blitt brukt i andre sammenhenger. På baksiden av et foto har Arne Utvik skrevet: ”9. april 1980. Etter å ha holdt et kåseri om noe av fangetiden for elever på Håland skole, gikk turen til Torvastad kirke der jeg la ned en krans på støtten for de falne i krigen 1940-1945.” #920_9_101.

Ble seieren også hevnens tid?
I en ny doktoravhandling beskriver statsviter Baard Hermann Borge hvordan intensiteten i lokalsamfunnets stigmatisering av NS-medlemmer ble avgjørende for hvor sterkt barna ble stemplet. Pressen bidro til å strø salt i sårene, fordi rettssaker etter krigen ble ført for åpne dører, noe som i praksis kunne ramme ikke bare den straffedømte, men hele familien.
   Borge beskriver det norske rettsoppgjøret som Europas mest omfattende, preget av ønsket hevn og straff. Intet annet land hadde et høyere antall straffedømte etter krigen i forhold til folketallet. Hver syvende eller åttende familie ble direkte berørt. Av de 49.000 som ble dømt, var de aller fleste tidligere NS-medlemmer. 26.000 ble dømt utelukkende for sitt medlemskap. Antall straffedømte i Norge i forhold til innbyggertall lå atskillig høyere enn i Belgia, Danmark, Frankrike og Nederland.
   Hjemmefrontens isfrontparole ble dessuten en uformell tilleggsstraff, som holdt seg levende i mange år etter at rettsoppgjøret var avsluttet: ”Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.”
   Den sterke polariseringen og trakasseringen som preget mange lokalsamfunn etter krigen, har påført tusenvis av uskyldige en traumatisert barndom. Mange NS-barn har opplevd seg urettferdig behandlet og sliter med senskader og bitterhet. Angst og depresjon er dobbelt så vanlig som i befolkningene for øvrig.
Kilde: Wagle, Finn, Per Frick Høydal, Nicolas Jevanord og Liv Mørland (2012) ’Mitt liv er snart levd’. Vårt Land, 8. oktober.

Landssvikoppgjøret
Dette er betegnelsen på det rettslige oppgjøret som ble gjennomført etter krigen for de nordmenn som hadde ytt fienden bistand under krigen. De fleste, som hadde vært medlem i NS, fikk dommer.
   Det er publisert lite faghistorisk forskning fra krigsårene om Nord-Karmøy. Historikeren Sigve Espeland har skrevet om Torvastad og bl.a. omtalt naziordføreren John Bendik Hausken #920_7_411. Av bygdefolk ble han karakterisert som ”bygdas mann – partiboka til tross.” Det samme kunne trolig bli sagt om Avaldsnes-ordføreren. Landssvikoppgjøret blir et tema i to bøker som ennå ikke er utkommet. Det er Tor Inge Vormedal med ”Historien om Haugalandet - 1940-årene” (Vormedal Forlag, i november 2013), og Frode Fyllingsnes i ”Karmøys historie”, bind V (utkommer trolig høsten 2014).
   Sigurd Størkersen var svoger til Kaare W. Stange. Sigurd bodde i sommerhalvåret hos Kaare og Ida. Kaare hadde en ulovlig radio i leiligheten på Øvre Hauge. Den var skjult i ei bokhylle. En dag var radioen plutselig borte. Det viste seg at den var blitt flyttet til løa på familiebruket på Stange og skjult i høyet. Etter krigen fortalte Kaare at han hadde fått et tips fra Magnus Utvik, ordføreren i Avaldsnes, om at tyskere kunne komme på husinspeksjon.
   Etter krigen ble Hjemmestyrkenes leder ført som vitne for forsvaret i rettsaken mot den tidligere nazi-ordføreren. Kaare W. Stange sa i retten at Magnus Utvik var likeså god nordmann som noen. Ryktet gikk om at Olavskirken skulle rives, ikke bare tårnet. Den offisielle historien er at det var riksantikvar og arkitekten for restauringen som alene hindret rivingen #86_7_401.
   Mange i Avaldsnes har ment at det var avaldsnesordføreren som hindret rivingen av kirketårnet. Kaare fortalte etter krigen til sin svoger at ordføreren hadde skrevet direkte til kulturministeren om saken. I følge Sigurd var Kaare overbevist om at ”det hadde vært av avgjørende betydning det Magnus hadde gjort.”

Vilje til forsoning?
Under krigen skrev biskop Eivind Berggrav Folkedommen over NS - et skrift som ble offentliggjort i mai 1945. Her omtaler biskopen NS som ”en blodig sammensvergelse”, som har levd på trusler og vold. Den som er medlem av ”et selskap med forbrytersk tendens” fortjener straff.
   Men Berggrav ville likevel ikke at NS-folk skulle utstøtes av det norske samfunn for godt. I sin tale på Akershus festningsplass 17. mai 1945 sa han at det må være et mål ”å gjenvinne alle, eller så mange som vi kan, av våre tapte landsmenn”.
   Dette tyder på at Berggrav etter hvert ble mer forsonlig overfor NS-medlemmene. Han var også opptatt av deres uskyldige barn. De skulle ikke lide. I ettertid ser vi at dette var lettere sagt enn gjort.
Kilde: Austad, Torleiv (2012) Kirken – i forsoningens tjeneste? Vårt Land, 24. september.

Et eksempel på forsoning?
Tre vennepar på sykkeltur og stopp ved Fyksesund bru i Hardanger sommeren 1940. Fra venstre Martha, Bendik, Valentin, Aasta, Arne og Hanna. Foto kopiert fra et familiealbum og utlånt av Ingeborg Lilly Steinstø.
Sommeren 1940 var tre vennepar på sykkeltur på Vestlandet. Det har kommet fram på et bilde i et privat album. Fotografiet viser Valentin og Hanna Steinstø fra Vikjå, John Bendik og Martha Hausken fra Hauskje og Arne og Aasta Utvik fra Avaldsnes. Bendik og Aasta var søsken. Disse tre parene hadde vært nære venner gjennom flere år før krigen brøt ut. Så kom 9. april 1940 – og mangt skulle bli annerledes.
   Valentin og Arne meldte seg straks til militær innsats i april 1940 mot okkupasjonsmakten #85_7_402. I februar 1943 ble Arne arrestert for sin tilknytning til Milorg og plassert i tysk fangenskap #910_7_412. Hans svoger Bendik ble medlem av Nasjonal Samling i oktober 1940. I desember 1941 ble Bendik utpekt av nazimyndighetene til ordfører i Torvastad #920_7_411.
   Bendik Hausken fikk sin landssvikdom slik som de fleste andre NS-medlemmer. Men han ble straks etter sonet dom fullt integrert i lokalsamfunnet. Og det nære forholdet mellom de tre venneparene fortsatte som tilligere. Dette er et eksempel på forsoning, men det mangler forskning om hvordan etterkrigstiden ble for andre på Nord-Karmøy med landssvikdom – og for deres familier.

Asbjørn Sunde: Krigshelt eller landssviker?
Et avisutklipp fra 2013 viser tydelig at vi visst ”aldri blir ferdig med denne krigen”.
I 2013 ble det stilt spørsmål om det burde reises en statue over Asbjørn Sunde fra Kopervik. Det førte til møtevirksomhet og en aktiv avisdebatt. Sunde ledet den kommunistiske Osvald-gruppa som sto bak 109 sabotasjeaksjoner under krigen. I 1954 ble han dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Hjemmefrontens leder Jens Christian Hauge og vår høyeste dekorerte motstandsmann, Gunnar ”Kjakan” Sønsteby, var blant dem som mente Asbjørn Sunde burde få krigspensjon.
   I lederen i Haugesunds Avis 25. januar 2013 sto det: ”Tiden leger ikke nødvendigvis alle sår, men gir oss mulighet til å se med nye øyne på vanskelige spørsmål. En spiondømt krigshelt er fortsatt en krigshelt, men hans innsats for landet passet ikke inn da historien skulle skrives.”
   Asbjørn Sunde var skuffet over egne landsmenn, over at de hadde vært så passive i kampen mot nazismen. I selvbiografien ”Menn i mørket” skrev han: ”I den verden jeg levde fantes ingen glede, intet håp – bare angst, smerte og gru”. Boka kan leses både som et krigsdokument og som en spenningsroman. Han døde i 1985.

Rettsaken mot Sunde – en farse?
Lars Borgersrud:
Du har tidligere i Haugesunds Avis karakterisert spiondommen over Asbjørn Sunde fra 1954 som en farse. Hva legger du i det?
   - I min doktoravhandling fra 1995 og i boka ”Fiendebilde Wollweber” viser jeg at overvåkingspolitiet i 1951 hadde fått politiske signaler fra statsminister Gerhardsen om å gjennomføre en spionsak mot kjente kommunister. Sunde sto laglig til for hogg. Han hadde vært under overvåkning helt siden 1948, hadde omgang med russere som jobbet i ambassaden, og var den fødte illegalist fra krigstiden.
   Politiet forsøkte først å påvise at han var et mellomledd i utsmuglingen av amerikanske atomhemmeligheter til Sovjet. Dette viste seg imidlertid ikke å holde stikk og kunne ikke danne grunnlag for tiltale.
   Så oppdaget politiet at Sunde var i ferd med å bygge opp en ny sabotasjeorganisasjon, som skulle settes i aktivitet hvis amerikanske styrker landet i Norge under den skjerpede internasjonale situasjonen etter 1948. Han utfoldet stor aktivitet i denne forbindelse, med kopiering av id-materiale og underlagsdokumenter som politiet ble oppmerksomme på.
   ”Farse” dekker min oppfatning av dommen, for den er formulert slik at retten la til grunn at Sunde hadde overlevert til russerne alle militære opplysninger som han kjente til og hadde skaffet seg gjennom avislesning og kontakter med sine gamle sabotører – som han pleiet omgang med privat. Det fantes ingen beviser. Sunde var jo hele livet opptatt av militære forhold som kommunist og revolusjonær.
   Er det uproblematisk å opprette et minnesmerke over en mann som faktisk er dømt for spionasje?
   - Det er lett å forstå at myndighetsorgan kan se det slik. Men vi må ikke glemme at prosessen i 1954 var svært tvilsom både prosessuell – ved at man anvendte rettsreglene som var skapt for landsvikoppgjøret, uten rettslig forundersøkelse og jury – og innholdsmessig, ved at dommen, uten noen form for bevis la til grunn at Sunde hadde overlevert militære hemmeligheter til russerne, ganske enkelt fordi han hadde slike kunnskaper. Det er et høyst utradisjonelt resonnement, som vi ellers sjelden ser i norsk rett.
   Dommen var også politisk bestilt. En slik prosess er utenkelig i dag. Dommen burde vært kjent ugyldig, hvilket den vel trolig også hadde blitt hvis den hadde blitt gjenopptatt. Etter mitt syn bør de som ønsker å hedre minnet etter Sunde gjøre det ut fra egne vurderinger og holdninger, ikke ut fra en tvilsom dom i en ”svart tid”.
   Sunde var utvilsomt Norges fremste sabotasjeleder under 2. verdenskrig og det fortjener han oppmerksomhet for. Selv om han senere hadde kontakt med flere russere var han neppe mer russisk spion enn Gunnar Sønsteby var amerikansk. De var begge flotte motstandsfolk, som etter krigen sympatiserte med hver sin supermakt. Men det er bare den ene vi har statuer av.
Kilde. Kickstat, Carsten (2013) – Det fantes ingen beviser mot Sunde. Haugesunds Avis, 7. februar.

Må motstandsbevegelsens historie skrives på nytt?
I ethvert folk prøver politikere og ulike eliter å få plantet myter om historien. Seierherrene i kriger eller dramatiske kriser vil tendere til å sikre seg et fast grep om historieforskerne og historieskrivningen – for å mobilisere befolkningen til å godta deres metoder og mål. I moderne forskning kalles det å etablere endringspolitikk, det vil si ”målrettede aktiviteter som søker å fremme en bestemt kollektiv endring”. Staten er her gjerne den fremste aktøren og har da søkelyset rettet mot skole, forskning og kulturelle markeringer, som frigjøringsjubileer og museer.
   De faktiske forhold var at det tyske overfallet stakk en splittelsens kniv gjennom hele det norske folk, spesielt sommeren 1940. Samarbeids- eller tilpasningsholdninger var dominerende i alle politiske leirer. Små grupper av motstandsinnstilte nordmenn, kall dem gjerne eliter, begynner å famle etter veier ut av lammelsen. Men de hadde ingen virkelig mobiliserende evne før tyskerne gjennom sin gradvise undertrykkelsespolitikk provoserte de brede folkemasser og avslørte sine brutale hensikter.
   Flertallet av velgermassen, bestående av DNA og Venstre, hadde før krigen gitt sin tilslutning til en politikk som nedtonte det militære forsvaret. På den annen side skal man ikke glemme at kretser både i Høyre og Bondepartiet siden 1933 hadde vært tyskervennlige. Disse forholdene antyder en kontinuitet mellom førkrigstiden og det første krigsåret. Tilpasningene var en fortsettelse av arbeiderbevegelsens ”brukne geværs politikk” og tyskvennlighet i ikke-sosialistiske miljøer.
   Da folk som Max Manus, Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby startet sin motstandskamp, hadde allerede unge kvinner og menn på Vestlandet tatt opp kampen – anført av den legendariske Peder Furubotn. Men etter krigen stod Furubotns motstandsarbeid i veien for Arbeiderpartiets mulighet til å skape en mytologi omkring sin egen helterolle i 1940.
   ”Periferimodellen” fra Bergen var blitt et rivaliserende nasjonalt alternativ til Oslo-gruppens ”sentrums-modell”. Periferimodellen utviklet seg til å bli representant for den såkalte aktive krigføringslinjen – som omfattet et totalt motstandsbegrep til dels slik som vi så det i Jugoslavia under krigen. Sentrumsmodellen kom til å stå for den såkalte passive krigføringslinjen, det vil si det som ofte ble kalt Milorgs beredskapslinje. Norske undergrunnstropper skulle aktiviseres først i samband med en alliert frigjøring av Norge.
   Det spesielle ved Furubotn var dessuten at han – i motsetning til en del ledere i Arbeiderpartiet og NKP – var utvetydig i sine lojalitetserklæringer til Norges lovlige regjering i London. Han sloss for gjennomføring av det tradisjonelle norske demokratiet fra 1940.
   For å kunne lære av historien må man nemlig ha alle fakta på bordet, og tukling med kjensgjerningene må ikke tillates, slik som det skjedde i Norge under den kalde krigen. Det er også en sentral lærdom at historikere ikke alltid står med rett rygg i kald vind. Det er i seg selv en viktig lærepenge for fremtiden og bør vies sterk interesse av våre historikere og folk flest. Ellers vil feiloppfatningen av fortiden nesten umerkelig sette seg i fremtidens generasjoner: Fortidens feil gjentas på nytt – med god samvittighet hos dem som gjentar dem.
Kilde: Titlestad, Torgrim (2010) Frihetskampen i Norge – og historikerne som sviktet. Oslo, Spartacus Forlag AS.