• Hovedside
• Følg med
  • Aktuelt
  • Kalender
• Boksamling
• Nettressurser
  • norgeshistorie.no
  • historisk leksikon
  • 2. v-krigsleksikon
  • Våre falne
• Gard og Bygd
• Alle artiklene
• FrØ-bladene

Himafronten i Avaldsnes: Krigens omkostninger (10)

Under krigen fikk en inntrykk av at enten var du patriot og motstander, eller så var du fiende og sviker. Virkeligheten var vel ikke så enkel. Hos noen grupper satte krigens hendelser spor og sår som aldri forsvant.

Norge kom relativt godt fra verdenskrigens påkjenninger sammenlignet med de fleste andre land i Europa. I bokverket Våre falne 1939-1945 kan vi se tallene for hvor mange som døde ved krigshandlingene i verdenskrigen fra Haugesund, Karmøy, Tysvær, Sveio og Ølen. Til sammen var det i alt 429 personer. Av disse var 350 tilknyttet handelsflåten, 26 på vei til England, 22 i norske styrker i utlandet, 16 på land på Haugalandet og 15 i tysk fangenskap.
   Men tallene forteller lite eller ingenting om den enkeltes opplevelser. Kaare W. Stange fortalte for eksempel at det første halve året etter fredsslutningen opplevde han ofte mareritt om nettene. Og kona hans Ida husket at den spente livssituasjonen sammen med mannen sin mot slutten av krigen satt i kroppen hennes lenge etter de glade fredsdagene.

De mørke fargetonene
Journalisten Johan Vikse skrev mange avisartikler straks etter frigjøringen i 1945. De ble samlet i bokform. Noen sitater formidler noen holdninger hos haugalendingene i de første månedene etter krigens slutt:

Og vi hadde ikke bare h å p e t om at en gang kom vår tid igjen. Vi hadde også vissheten. Tåpelig kanskje, slik som det da så ut i Europa. Men vi kunde ikke annet. Troen var selve livsbetingelsen. Den som mistet troen kunde ikke leve.
   Men billedet er ikke sant, uten at vi også tar med de mørke fargetoner. Og disse var ikke krigstapene, skuffelsene over utviklingen her heime og ute. Nei det var da tyskerne bød opp til den gamle dans om gullkalven. Tyskerne skulde gjøre folket lykkelig, ved å vinne det med mynt og de knuslet ikke – med våre egne kroner.
   Noen falt for fristelsen. Noen forlot sitt gamle arbeide, sin gård og sin fiskebåt, sin daglige enkle tilværelse og lønn og reiste til anleggene. Solgte seg selv, solgte sin sjel.
   Jeg ser helt bort fra dem som måtte gjøre det av nød. De kunde ikke annet, men mange, altfor mange solgte sin menneskerett sine medmenneskers aktelse for 1000 kroner måneden eller mere på flyplass- og bunkersakkord.
   Men – for å sitere vår gamle mester: Ei døde hefte på livets reise.
   Og livet, det Norge i krigsårene, som levet og alltid vil leve i vår historie, var det som vårt kjempende trassige folk skapte.
Kilde: Vikse, Johan (1945) Kystens friskarer. Krigsårenes illegale englandsfart. Milorg. og den sivile motstand i distrikt 201.Haugesund, Eget forlag.

Noen var ”stripete”
Mange posisjoner i bygdesamfunnet ble omsnudd. Noen ble betegnet som ”stripete”. Det var et skjellsord, som betydde at en person hadde samarbeidet med tyskerne på en måte som bygdefolket mente ikke var akseptabelt.
   En kjent bonde og bygdemann var medlem av NS. Han hadde solgt høy til tyskerne. Etter fredsslutningen sa han på fleip: ”Det komme til å bli hardt for meg. Eg kan bli anklaga for høy-forræderi”.
   Det ble også malt striper på hus til folk som hadde vært ”stripet”. Askel Widvey minnes at områdesjef Kaare ringte ham om en episode ved riksveien. Askel kjørte til oppgitt adresse, som var en butikk. Noen karer hadde malt med tjære på veggen på ei bu ved butikken: ”Plommer til salgs” stod det. Gjerningsmennene ble tatt med til avhør. Bakgrunnen var at kjøpmannen hadde solgt plommer til tyskere. Men i tillegg hadde han jobbet hos en entreprenør i Haugesund som hadde bygget kanonstillinger og brakker for tyskerne i Visnes, Kvalavåg og Fiskå. Entreprenøren ble kalt ”Brakkebaron”. Han fikk en symbolsk straff etter krigen. Spor etter bokstavene ble stående i lang tid etterpå hos bygdekjøpmannen og var svært sårende for familien hans, kanskje særlig for barna.

”Jungelens lov”
De unge jentene som hadde hatt kontakt med tyskere under krigen ble kalt ”tyskertøser”. Som straffereaksjon tok noen seg selv til rette og klippet håret av dem. Unge Erling Johan Vikshåland husker at noen jenter nord på Karmøy ble klippet. Det foregikk sikkert nokså impulsivt og han mente at HS ikke var med på dette. Som han sa det: ”Det var jungelens lov som hersket”.
   HS hadde ordre om å forhindre klipping av ”tyskertøser”. Ordren var å opprettholde ”lov og orden”. Askel Widvey minnes en episode i byen. Han passerte Fiskerene i Torgbakken. Da var det noen som fortvilt ropte om hjelp fra et smaug. Det viste seg at noen ”halvstyvinger” prøvde å snauklippe ei ungjente. Folk visste at HS hadde politimyndighet og guttene forsvant da Askel kom.
   Tre kvinner i en familie på Nord-Karmøy ble klippet. Etterpå ble det hellet blekk over hodene deres. Stedet ble etterpå kalt ”Saksenhausen” – en assosiasjon til konsentrasjonsleiren i Tyskland. HS-karer rykket ut og arresterte gjerningsmennene. De ble brakt til Torvastad Ungdomshus for avhør.
   I en familie var alle nazister og tyskervennlige. Kona, kalt ”Fruen”. Hun var opprinnelig fra Stavanger og dårlig ansett blant bygdefolket. En episode i Salhus etter 8. mai har nok skapt stor munterhet på Nord-Karmøy i ”fredsrusen” #920_7_407.

Krigsseilere
De norske sjøfolkene i utenriksfart under krigen ble kalt ”krigsseilere”. Den kjente hjemmefrontkjemperen Gunnar Sønsteby (1918- 2012) har uttalt at krigsseilerne var de eneste nordmenn som gjorde noe av betydning for den allierte krigsinnsatsen. To avaldsnesbuer gir noen eksempler på den tøffe hverdagen til sjøs – og etter på:

Erling Meidell Birkeland (f. 1921) fra Velde har gitt et hverdagslig eksempel: Når en for eksempel gikk med livbelte på seg nede i maskinrommet, og det smalt bomber under kjølen, da de torpederte båtene ved siden av – du vet at nå kommer det snart en inn gjennom skutesiden. En utenforstående som aldri har vært oppi dette selv, vil ikke kunne skjønne.
   Erling mente at sjøfolkene som var ute under krigen møtte lite forståelse hos det offentlige for sine behov og rettmessige krav. Når de kom tilbake ble de ikke møtt med hornmusikk, taler eller mye folk. Heltene var de som hadde vært med i Milorg, kanskje sittet i konsentrasjonsleirer eller troppet opp i uniform i maidagene:
   ”Jeg tror at samtlige av de 35000 sjøfolkene som kom hjem i månedene etter krigens slutt var ødelagt av de påkjenningene de hadde fått gjennom seks års kontinuerlig krigføring – og hjelpen?” sier Erling Meidell Birkeland, - den kom i grunnen aldri.”
Kilde: Storestrand, Lars Olav (2012) Krigsseileren. Avisa Karmsund, 31. mai.

Ragnvald Langåker (1919-2012), også fra Velde, reiste til sjøs som jungmann i 1939, 22 år gammel. Som andre krigsseilere opplevde han tøffe situasjoner allerede samme året som førstereisgutt. Siden ble det bare verre. I 1944 fraktet hans skip amerikanske og engelske tropper og krigsmateriell under invasjonen i Normandie. Så kom freden året etter og alt skulle bli bare godt. Noen sitater fra et minneord:
   Han fortalte også at han like etter krigen ble sendt til Norge av det norske sjømannsforbundet for å være med i forhandlingene om det såkalte Nortraship-fondet, som var sjøfolkenes opptjente lønn under krigen som det aldri ble ordnet opp i, og utbetalt. Jeg bruker Ragnvalds egne ord fra forhandlingene han var med på den gangen: ”Eg har aldri nåken gong hørt så møkje løgen fra voksne folk!”
   De mange livstruende opplevelsene fra handelsmarinen under krigen satte sine spor: ”For ikke lenge siden fortalte han at når han satt og tenkte på all den menneskeskapte galskap han hadde opplevd, var det nesten som å ha vært med i en seks år lang absurd teaterforstilling. Men jeg hadde alltid mine barn og min kone i tankene, og det berget nok livet mitt og forstanden min, sa Ragnvald Langaker.
Kilde: Toft, Bjørn M. (2012) Minneord. Avisa Karmsund, 22. mars.

Dei vann krigen, men tapte freden
Utan innsatsen til den norske handelsflåten, med verdas mest moderne tankflåte, hadde Hitler vunne krigen. Men det hadde sin pris. Nær 4000 krigsseglarar omkom i torpedo- og bombehelvetet som dei norske konvoiane vart konstant utsette for. Tusen på tusen med sjøfolk vende heim etter krigen med øydelagde nerver og øydelagde liv.
   Så vart dei vel godt tatt vare på av det frie Noreg som dei heltane dei var? Å nei. Sjøfolka vann krigen, men tapte freden. Likesæle, uforstand og regulær trakassering var den takka dei fekk av etterkrigs-Noreg, med arbeiderpartiregjeringa i spissen. Mange av dei bukka under.
   I ”Det store sviket” står ei rekkje personar fram og fortel om utrulege livshistorier – og om politikarar, legar, psykiaterar, trygde- og sosialsjefar og vanlege ”gode nordmenn” som i beste fall vende det døve øyret til. Over det heile heng det pinlege spørsmålet: vart 30　000 norske sjøheltar kort og godt ofra fordi organisasjonane deira var ”infiltrerte” av kommunistane?
Kjelde: Misje, Magne (1996) Det store sviket. Oslo, Det norske samlaget.

Anerkjennelsen

Kransenedlegging på Avaldsnes 17. mai 2007. Foto Else L. Utvik. (se Ætt og Heim 2007: "Krigsminner og tusenårsfreden")