Fredag 16. April 2021 - 02:27 | ||||
SøkLinker i nettsidene Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk) Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu. Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks". Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web). FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.
Tilfeldig ord/uttrykk: Skipreide Eit bygdelag som skulle reida ut eit skip. Administrasjonsområde. Se hele oversikten her.![]() |
Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Avaldsnes: Krigens omkostninger (10)
Himafronten i Avaldsnes: Krigens omkostninger (10)
Under krigen fikk en inntrykk av at enten var du patriot og motstander, eller så var du fiende og sviker. Virkeligheten var vel ikke så enkel. Hos noen grupper satte krigens hendelser spor og sår som aldri forsvant.
Norge kom relativt godt fra verdenskrigens påkjenninger sammenlignet med de fleste andre land i Europa. I bokverket Våre falne 1939-1945 kan vi se tallene for hvor mange som døde ved krigshandlingene i verdenskrigen fra Haugesund, Karmøy, Tysvær, Sveio og Ølen. Til sammen var det i alt 429 personer. Av disse var 350 tilknyttet handelsflåten, 26 på vei til England, 22 i norske styrker i utlandet, 16 på land på Haugalandet og 15 i tysk fangenskap. ![]() Kransenedlegging på Avaldsnes 17. mai 2007. Foto Else L. Utvik. (se Ætt og Heim 2007: "Krigsminner og tusenårsfreden") Uten å ane hva som ventet. Opplevelsen ble sterk. Uten forvarsel ble de langs hele ruten gjennom byen møtt med hilsener og hyllest i form av kraftig applaus fra folket gatelangs. - Det gjorde et voldsomt inntrykk å se alle som sto og klappet og vinket til oss. Du følte deg… ikke som en helt, men du følte det var godt vet alle disse om oss? tenkte vi, forteller en av krigsseilerne i toget. Mange av krigsseilerne tok til tårene. De oppfattet den unisone hyllesten som en anerkjennelse. Faktisk som den aller første bekreftelsen på respekt for krigsinnsatsen fra befolkningen. De understreker betydningen av Magne Misjes tv-serie ”Evig heder” vist på NRK, samme vår, som gjennom seks programmer dokumenterte krigsseilernes skjebne og historie. - Etter krigen var det jo lite snakk om krigsseilerne. Det var Milorg og alt det der som ble trukket fram… og med rette, selvfølgelig. Jeg tror ikke vi krigsseilere ventet særlig oppmerksomhet. Vi var jo bare så glade for at vi hadde overlevd og fikk komme hjem, og ventet ikke honnør ved landgangen, forteller et medlem. Han er på ingen måte unik. Heller ikke andre krigsseilere opplevde å bli vist oppmerksomhet da de kom hjem én og én da krigen var slutt. De ble ikke møtt med hornmusikk, taler eller oppbud av folk, slik som konsentrasjonsleirfangene og de uniformerte styrkene. Krigsheltene hadde vært med i hjemmefronten, ”Gutta på skauen” eller i Shetlandsgjengen. Krigsseilerne hadde riktignok stått på post, men gjort jobben sin som sjøfolk. Senskader i form av nervøsitet, mareritt, søvnløshet og angst som følge av torpederinger eller årelang frykt holdt de fleste krigsseilerne for seg selv. Mange av dem forteller at folk hjemme snakket om de harde krigsårene i Norge, og gjorde det klart overfor sjøfolkene at de hadde vært heldige som slapp unna krigen. Kilde: Olaisen, Arnstein (2001) Trygt i havn. Haugesunds Avis, 3. mars. Senskader Det tok flere år etter krigens slutt før myndighetene forsto at nervøsitet, mareritt, søvnløshet og angst kunne være følgetilstander hos krigsseiler. Men spenningstilstander knyttet til angst for å bli torpedert over tid, holdt de fleste krigsseilere for seg selv. PTSD (posttraumatisk stresslidelse) er nå anerkjent som psykiatrisk diagnose. Det er en alvorlig angstlidelse. Personen kan oppleve trussel om død for seg selv eller andre. Trusselen oppleves som overveldende i forhold til evnen til å mestre situasjonen. Traumet blir opplevd gjennom ”flashbacks” eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet og økt spenningsnivå. Varer tilstanden over tid kan det bli vansker med søvn, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet. PTSD kan føre til betydelig svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder. KZ-syndromet ble beskrevet kortere tid etter krigens slutt ved de norske professorene Leo Eitinger og Axel Strøm. Lidelsen er også kalt ”konsentrasjonsleir-syndromet” og vises ved følgende symptomer: Minsket utholdenhet, hukommelses- og funksjonssvikt, følelsesmessig ustabilitet, depresjon, økt irritabilitet og nervøsitet, søvnforstyrrelser, hodepine, svimmelhet og tendens til sosial isolasjon. Krigsminner som tankevekker Hvordan kan vi i ettertid holde minnene om krigens grusomheter levende? Film er et sterkt virkemiddel. I 1979 viste NRK den prisbelønte spillefilmen Holocaust. En av dem som satt i tysk fangenskap ble intervjuet om sine reaksjoner på filmen. Han fortalte også litt fra fangeoppholdene: Den daglige psykiske belastningen alle ble utsatt for i konsentrasjonsleirene er kommet lite fram, og denne har spilt en vesentlig rolle for oss som kom fra oppholdet. Tyskland med livet i behold. Usikkerheten var stor, og vi visste aldri når det kunne bli vår tur. Det er Arne Utvik fra Karmøy som sier dette. Han ble tatt i 1943, og satt i Sachsenhausen og Neuengamme. - Nå var Sachsenhausen en av de bedre leirene, og grusomheter forekom også der, og den psykiske påkjenningen for hver enkelt var stor. - Om kveldene måtte alle stille opp, og vi stod der 20.000 mann og så på hengningene. Vi visste ikke når det ville bli vår tur. Vi hørte slagene og skrikene, men etter en tid hørte vi bare slagene. - Hvordan var Neuengamme? - Der var det verre, men vi kom først dit mot slutten av krigen. Da vi kom dit lå det hauger med lik – stablet som tørrfisk. Rundt alle steder lå det døde mennesker. Vi nordmenn klarte oss forholdsvis godt. Vi holdt sammen, og hadde sterke ledere blant oss. Jeg husket spesielt godt Odd Nansen i denne sammenheng. Vi var opplært til ærlighet og redelighet, og dessuten var vi jo germanere. - Kan serien ha noen misjon? - Jeg har filosofert litt over det, og jeg tror absolutt Holocaust kan være en vekker. Vi ble på et tidlig tidspunkt gjort oppmerksom på hva som foregikk, men vi ville liksom ikke tro på det – på at mennesker kunne være så grusomme. Filmen er en vekker mot diktatur og ondskap, og bør vekke oss til oppmerksomhet mot slikt. Vi bør også bli mer på vakt mot nazistrømninger i tiden, sier Arne Utvik. Kilde: Meling, Arvid (1979) Den psykiske påkjenningen i leirene var stor. Haugesunds Avis, 6. april. En glemt krigshelt Lars Skjold, eller ”Ola Steine”, er to navn vi har møtt mange ganger i disse artiklene. Etter krigen ble han tildelt den høye utmerkelsen St Olavsmedaljen med ekegren. Medaljen ble innstiftet til ”belønning av personlig innsats for Norges sak under verdenskrigen”. Men etter krigen ble det merkverdig stille omkring den kjente forretningsmannen i Haraldsgata #920_7_413. Var nervene ødelagt av påkjenningene under krigen? Jakob Kalstø (f. 1937) møtte Lars Skjold på Høye ved Førresfjorden på 1950-tallet. Der drev Lars Skjold med minkoppdrett. I desember var det tid for ”pelsing”, det vil si å slakte og flå pelsdyrene. Den tøffe motstandsmannen fra krigen var imidlertid ikke i stand til å ta livet av en eneste mink. Det var for å hjelpe Lars med den jobben at Jakob og hans svoger Olav Ferkingstad var på Høye for å slakte. I pausene fortalte Lars Skjold litt om noen hendelser fra krigen. En gang satt han på Sveiobussen på vei til Haugesund. Da ble bussen stoppet av tyskere. Alle mannfolkene ble kommandert ut. Tyskerne var nok klar over at Lars Skjold var på de kanter, så alle voksne menn ble sjekka. Kvinnene ble ikke kontrollert. Lars hadde kledd seg ut som ei dame den dagen. Derfor satt han inne i bussen og strikket. På den måten unngikk han å bli tatt. En gang var Lars kommet til kaien i Kopervik og trengte noen til å føre ham over til Fosen. Han spurte en mann som lå der med robåt om han kunne skysse ham over Karmsundet. Det gjorde mannen. Seinere fikk Lars vite at nettopp denne mannen var en av de verste angiverne i Kopervik. Lars var av og til på besøk hos mor si på Høye. Hun hadde fått klar beskjed om aldri å røpe at han var hjemme, selv om hun ikke visste hva sønnen holdt på med. En gang holdt moren på og hengte opp klær på snora. Lars så henne gjennom vinduet. Da så han at hun førte hendene sine opp til skuldrene og nedover til brystet. Det var som om hun tok på seg en ryggsekk. Lars forsto at det var noe spesielt hun ønsket å signalisere. Da så han 4-6 karer som var på vei opp til huset. Han fikk straks på seg ryggsekken og hoppet gjennom vinduet på motsatt side og rømte inn i krattskogen. Det viste seg å være Gestapo som var ute etter ham. Moren fortalte selvfølgelig at hun ikke ante hvor sønnen var. Det var heller ingenting i huset som kunne fortelle om at han hadde vært der. Ryggsekken inneholdt ofte illegale aviser og andre sensitive saker. Den hadde han en gang satt fra seg inne i skogen på Høye, mens han rekognoserte omkring. Plutselig så han en mann som sto og så på sekken. Mannen bøyde seg ned som om han ville ta sekken, men så rettet han seg opp og gikk sin vei. Det reddet nok livet til mannen, for Lars hadde han ”på kornet”, det vil si han hadde blitt skutt med den pistolen Lars alltid hadde med seg. Jakob hadde inntrykk av at den tidligere kjente motstandsmannen og krigshelten var glemt etter krigen. Han fortalte ikke om psykiske ettervirkninger eller beklaget seg over noe. Men krigens opplevelser hadde satte sine spesielle sår i sinnet til Lars etter å ha levd i månedsvis i konstant spenning for å bli tatt av fienden. Han visste godt at han ville blitt hardt torturert for å avsløre hemmeligheter. Det er viktig at også barn og alle de som ikke har egne opplevelser fra krigsårene blir kjent med hva verdenskrigen krevde av de som var engasjert i motstandsarbeid. ”Skylda for 9. april” Med Einar Gerhardsen på statsministerens plass var hovedtrekkene i vårt politiske system fra før krigen gjenopprettet, og utsiktene til den nødvendige politiske stabilitet var gode – selv om ingen i 1945 kunne vite hvor stor stabiliteten kulle vise seg å være. Men det var også andre ting som måtte ordnes før systemet falt til ro: ”Granskingen” og ”landssvikoppgjøret”. Under krigen, i det første forvirringens år, hadde det vært mye kritikk mot regjeringen Nygaardsvold. Bortsett fra tyskerne, skulle den ha skyldafor at Norge ble ”tatt på senga” 9. april, med et altfor svakt forsvar. Da motstandsbevegelsen grodde opp, ble det viktig å unngå alt som kunne sette splid mellom motstandsfolkene, eller mellom den og London-regjeringen. Derfor ble det slått fast at regjeringens forhold skulle bli gransket av en særskilt kommisjon når landet var fritt igjen. Dermed kunne striden utsettes. Etter hvert ble også andre tvilsomme saker skjøvet ut til granskingskommisjonen: administrasjonsrådets og høyesteretts virksomhet, presidentskapets riksrådsforhandlinger, fylkesmennenes medvirkning til å holde lokalstyret i gjenge under NS-regimet. Etter frigjøringen fikk granskingen en ny funksjon. Nå gjaldt det ikke lenger å utsette stridspunktene, men å skyve dem til side som et særskilt område utenfor den aktuelle politikk. Uenighet om 9. april skulle ikke forkludre det store fellesskap om gjenreisningen. Administrasjonsrådet, høyesterett og fylkesmennene slapp lett fra granskingen. Riksrådsforhandlerne ble hardt og enstemmig kritisert. Men først og fremst var regjeringen Nygaardsvold i ildlinjen. Ingen ville ha riksrett, men de borgerlige sa likevel at ”klagemåla kan vera grunnlag for riksrettstiltale.” De ville ha odelstinget til å vedta at regjeringen blant annet burde ”ha gjort meir effektive tiltak til å styrkja nøytralitetsvernet vinteren 1939”. Arbeiderpartiet svarte med å minne om at alle partiene var felles om å holde militærutgiftene på et nokså lavt nivå. Kilde. Bull, Edvard (1979) Norge i den rike verden. Tiden etter 1945. Bind 14. I Norges historie. Red. Knut Mykland.Oslo, Cappelen. |
|||
Webdesign av Ivar Stange | ivarstange /æt/ gmail /dot/ com | ||||