Tirsdag 17. Oktober 2017 - 03:44  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Bosleden

Som ikkje har gard å bu på.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Avaldsnes: Fredsdagene mai 1945 (8)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Avaldsnes: Fredsdagene mai 1945 (8)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 910_7_417
Skrevet av Aadne Utvik - 18.08.2013

 

 

Fra 8. mai ”brøt freden løs”. Tyskernes kapitulasjon i Norge var over – og folket var i festrus. Hjemmestyrkene – HS – fra Avaldsnes ble synlige og overtok vaktoppdrag og arrestasjoner. Og det ble ”mottakelser” og fester for ”de som hadde vært ute”.

 

En side fra heftet ”Da freden kom”. Til tross for dårlig vær var det stor stemning i gatene 17. mai i Haugesund. Svært mange avaldsnesbuer var i byen på nasjonaldagen 1945.
Allerede om ettermiddagen 7. mai begynner folk å samle seg i gatene i Haugesund. Norske flagg henger ut av vinduene. Klokka halv seks på ettermiddagen blir flagg heist på de kommunale flaggstengene ved statuen Fiskernei Torgbakken. Folk begynner å synge ”Ja, vielsker”og ”Ser du havet”.
   Mange husker øyeblikk og stemninger av glede. Men hvem har egentlig makten i Norge? Det blir sendt ut en felles kunngjøring fra motstandsbevegelsene om at angivere og aktive NS-folk skal fengsles. Hjemmefronten skal stå for sikkerheten!
   Så - den 8. mai, klokka kvart over sju om morgenen, overtar riksprogramsjef Olav Midtun kontrollen over NRK. Nå kommer det nyheter som folk kan stole på. Fra klokka 15 ringer kirkeklokkene over hele landet. Det norske flagget pryder flaggstenger over alt. Folk kan snakke fritt uten å bli arrestert! De konfiskerte radioene blir frigitt. Folk kan lytte til kong Haakon og kronprins Olav, som taler på radio fra London. Uten å bli arrestert!
   En ny tid er begynt.

Nye oppgaver
I det tradisjonsrike bondesamfunnet skulle nå en hemmelig militær undergrunnsorganisasjon bli synlig og overta ledelsen i bygdene. Hjemmestyrkenes ledere måtte ta stilling til mange uvante oppgaver. Askel Widvey husket at det var tre karer som hadde vært med på instruksjon, men som ikke ble med på fortsettelsen. Årsaken kjente han ikke til. Dessuten var det i løpet av de tre første dagene noen bygdefolk som møtte opp på Ungdomshuset og ville være med i ”Himafronten”. Men ledelsen var lite lysten på å ha de nye med.
   Det var kanskje først nå at begrepet ”Hjemmestyrkene” ble brukt. Mannskapene bar et kakifarget (brunt) armbind med et lite norsk flagg. Det bar de på venstre overarm. Det var dårlig med uniformer. Men våpen hadde de. Det store spørsmålet var imidlertid: Hva skulle HS-soldatene nå foreta seg?

Vakthold
Utsnitt fra Karmøy kommunes kart ”Tyske installasjoner i Karmøy” (1995).
Kaare W. Stange var den formelle, øverste leder for Nord-Karmøy med tittel gruppesjef. Han syntes det var vanskelig å finne nok arbeidsoppgaver til mannskapene den første tida. Norske militære styrker overtok stadig mer av oppgavene. I Kopervik ble styrkene ledet av løytnantene Tungland og Skeiseid.
   I Avaldsnes kommune var det aktuelt med vakthold på steder som Kvalavåg, Visnes, Vormedal, Snik, Fiskå, Høyevarde og Eidsknappen på Velde. I Torvastad var det vaktposter i Salhus og på Storøy. I Kvalavåg var det store anlegg etter tyskerne med mye våpen og ammunisjon. Sven Helgesen ble sjef for vaktholdet der. Kaare Nissestad var også stasjonert i Kvalavåg, og likeledes Leif Lilleskog. Han kom med i maidagene, og ble siden befalingsmann i Heimevernet.
   Samme type anlegg var det på Fiskå, selv om våpenutstyret der var mer beskjedent. I ettertid kunne folk fortelle at tyskerne hadde etterlatt mye ammunisjon, som til dels lå spredt utover området. På Eidsknappen var det tysk forlegning. Også losjehuset på Nygård var en tid blitt brukt av tyskerne. Ved Sandvågen på Håvik var det satt opp tyske barakker.
   Batteriene på Fiskå hadde langtrekkende skyts av fransk fabrikat. Militært sett var stedet trolig en perfekt plassering på Nord-Karmøy. Der var det også skytebane med tunnel. Askel ga mannskapene sjanse til å praktisere noe av det de hadde trent på under krigen. De fikk skyte med ”kragen” så mye de ville. Det var en merkelig opplevelse for mange plutselig å ha vaktoppdrag og kontroll over en rekke helt ukjente og store våpen.
   Kartutsnittet viser kanoner innen gruveområdet på Visnes (7), på Vikene i Kvalavåg-bygda (7), ved Kvalavågsvegen (1) og på Fiskå (4), kalt Fiskå fort. På kartet er det også avbildet luftskyts på Bygnes (1) og på Fastlandsida på Snik (4).
   Det var også vakt over batterier på Moksheim #147_7_402. Erling Johan Vikshåland besøkte sin far der i pinsehelga. Installasjonene er utelatt på kartet fra kommunen. Hjemmestyrkene på Nord-Karmøy avga også mannskaper til vakthold og arrestasjoner i Skudeneshavn #920_7_417.

Arrestasjoner
En av de viktige og vanskelige oppgavene til Hjemmestyrkene var å arrestere nazister. Askel Widvey husket spesielt da et kjent NS-ektepar i Avaldsnes ble arrestert. Den første som ble tatt var kona i huset, også kalt ”Fruen” #920_7_417. Neste gang Askel besøkte familien var det for å arrestere en av sønnene i familien. Han hadde vært frontkjemper. Denne gangen gikk det roligere for seg.
   Men tredje gangen ble mer spesiell. Det var blitt rapportert fra en kjentmann, at en tysk båt hadde ankret opp sør i Karmsundet. En robåt med tre mann hadde rodd mot familiens hus, men bare to menn hadde returnert. Askel kontaktet lensmannen i Avaldsnes, fordi etter 20. juni hadde ikke Hjemmestyrkene lenger politimyndighet. Politimesteren bestemte at lensmannsetaten skulle rykke ut.
   Askel stilte da med Svend S. Kolstø og Kristian Kolstø sammen med lensmannsbetjent Bjarne Skeisvoll. Betjenten fikk låne en revolver av Askel og gikk inn i huset. Det viste seg at det var en tysk marineoffiser som var kommet i land. Papirene viste at han var kapteinløytnant (en grad i sjøforsvaret.) Offiseren var kjæreste med familiens eldste datter.
   Tyskeren ble arrestert sammen med faren i huset og den yngste sønnen. Men da det til sammen ble sju personer, måtte det skaffes en ekstra bil. Det ble derfor Jon Nordbø som mått ordne med transport. Det var ikke enkelt på den tida, noe historien om ”Mannen med Chevroleten” illustrerer på en dramatisk måte #920_7_407.

Tysklandsfangenes hjemkomst
Det er bevart noen bilder fra den offisielle mottakelsen, da de såkalte ”Tysklandsfangene” kom til Haugesund 28. mai. De tar imot ”folkets hyldest” fra Festivitetens altan og balustrade #910_9_102.
   Brødrene Arne og Augvald Utvik er med på bildet, men ikke de tre andre ”Tysklandsfangene” fra Avaldsnes. Det viste seg at deres tremenning Knut D. Haavik først kom hjem noen dager etterpå #910_7_413. Han forklarte fraværet i byen med at ”eg nådde ikkje toget.” Medfangene Oskar Graff og Aage Christensen stoppet visstnok noen dager i Oslo før de kom hjem til Visnes.
   Hjemkomsten 28. mai til Arne og Augvald ble en begivenhet som bygdefolk ennå husker. Mange mennesker hadde samlet seg i veikrysset på Utvik, der gardsveien til bnr 1 tar av fra riksveien. Informantene husker i ettertid ulike deler av hva som fant sted. Ingen kan si med sikkerhet hvordan alt gikk for seg, men det er jo interessant for lokalhistorien at så mange ulike minnespor kan bli bevart over to generasjoner i ettertid.
   Olaf M. Vikshåland (f. 1924) husker at ryktene gikk fort, selv om ingen hadde telefon: ”Arne og Augvald komme him i ettermiddag”. Hans far Mandius ga beskjeden: ”Ta fram hesten og legg på ridesal”. Da Mandius Vikshåland stilte opp i veikrysset sittende på den rødbrune merra ”stjal han heile showet”. Noen mener det må ha vært hundre mennesker ved veikrysset. Det skal ha kommet noen biler og en buss med folk fra byen i 6-7-tida. Noen mener å huske at poståpner Gaustad sto på melkekrakken og leste opp velkomsttelegrammer #85_5_202.
   Torger Sørbø (f. 1936) husker at det var satt opp velkomstskilt ved veikrysset. Det var ”masse folk og stor høytid” da hans søskenbarn Arne og Augvald ”kom ut av ein svart, flott tysk bil”. Og gamle Mandius satt på ”ein flott, svart hest”. (Erling Johan Vikshåland husker at hesten til Mandius ble kalt ”Nanna” og var en blakk fjording.)
   Per Lyngstad (f. 1936) husker at Arne og Augvald kom først ut av en bil. Så kom Aasta Utvik, kona til Arne. Aasta Haavik, brødrenes eldste søster, sprang mot dem og ga brødrene en god klem. Per mener at det var hans onkel Mandius som holdt hesten og at det var sønnen Olaf som sto på hesteryggen. Der holdt han en plakat hvor det sto VELKOMMEN. Og Olaf viftet med et norsk flagg.
   Edvin (Lull) Lyngstad (f. 1928) er bror til Per. Han mener at det var sitt søskenbarn Olaf på Vikshåland som kom ridende på en stor brun hest. Han satt i den fine sadelen som onkel Mandius hadde hatt med seg fra Amerika. Ved veikrysset på Utvik sto Olaf på hesteryggen og hengte opp et norsk flagg over en streng. Der var også et skilt med VELKOMMEN på. Skiltet var pyntet med bjørkeløv.

Da bygda lagde fest
Karene i Hjemmestyrkene måtte leve i konstant spenning mot slutten av krigen. Det var alltid stor fare for å bli avslørt av norske angivere eller tyske spioner. Om dette ga helseskader i ettertid vet vi lite om. Kaare W. Stange fortalte at det første halve året etter fredsslutningen opplevde han ofte mareriter om nettene. Og kona hans Ida husker et halvt hundreår etterpå, at den spente livssituasjonen sammen med mannen sin mot slutten av krigen satt i kroppen hennes lenge etter de glade fredsdagene.
   Men noen andre grupper nordmenn hadde måttet leve under enda verre og vedvarende trussel om å miste livet. Noen hadde vært i tysk fengsel, noen hadde deltatt i allierte styrker, og noen hadde seilt som sjøfolk i utenriksfart. De siste ble kalt ”krigsseilere”. Det tok mange år etter krigen før noen skjønte hvilke helsemessige påkjenninger disse sambygdingene kunne ha blitt påført #910_7_419.
   Men i 1945 var det bare feststemning. Marie Skeie, Sigrun Eide, Marie Larsen og Gudrun Tysse jobbet på Forsyningsnemnda. De tok initiativ til fest på Karmel bedehus for de fem ”Tysklandsfangene” fra Avaldsnes. (Erling Johan Vikshåland har notert lørdag 2. juni i sin dagbok.) Et bilde viser folketoget på vei til Karmel #85_9_105. Hjemmestyrkenes Avaldsnes-tropp marsjerte først i toget - med våpen. Troppssjef Askel Widvey ledet marsjen. Så kom gjestene, deretter Avaldsnes Mannskor med dirigenten Bjarne Blom Kalstø, og til slutt mange bygdefolk.
   Det er fortalt at ordfører Peder Skeie holdt en fin tale til gjestene. Det ble tatt opp kollekt under festen. Det ble lagt merke til at Magne Våge ga hele 10 kroner. Han var ”krigsseiler” og hadde vært stuert på et skip under hele krigen. Overskuddet ble satt på bankbok, som siden ble overlevert til ordfører Vilhelm Østhus i 1950. Pengene bidro til betalingen av det fine Minnesmerket over de falne i Avaldsnes #86_5_410.

Da krigstraumer ble synlige
Arne Utvik hadde et annet slags minne om mottakelsen på Karmel. I ettertid fortalte han kun at for ham hadde deler av festen vært en stor påkjenning. Grunnen var at han ble oppfordret av ordføreren til å fortelle om fangeoppholdet. Det vegret han seg for.
   I ettertid kan vi forstå at det var feil tid og feil sted å rippe opp i de vonde minnene fra fangetida. Krigstraumene var på langt nær ferdig bearbeidet i kropp og sinn. Det hadde bare gått en måned siden ”De hvite bussene” evakuerte norske fanger fra bomberegnet over Berlin. (Det såkalte KZ-syndromet ble først beskrevet av fagfolk mange år etterpå.)
   Aage Christensen var Arne Utviks fangekamerat i Tyskland #910_7_412. Hans opplevelse av festen på Karmel er formidlet i et notat fra hans sønn, Arne Wyller Christensen:
   ”Jeg ble født i mars1946, dvs et typisk etterkrigsbarn. Hendelsene fra krigen og fars fangenskap var levende i min oppvekst. Også hjemkomsten og sammenkomsten på bedehuset. Min mor, Sophie Wyller Christensen, fortalte at far ble bedt om å holde en liten tale og fortelle om fangenskapet. Det var slik at Arne Utvik først ble bedt om å gjøre dette, men som det står ovenfor, ønsket han ikke dette.
   Far hadde tenkt å si forholdsvis lite, men under talen ble han revet med og talen ble både lang og åpen på detaljer om hvordan Tysklandsfangene egentlig hadde hatt det. For far ble dette en slags følelsesmessig utladning, det var tross alt svært kort tid etter hjemkomsten. Min mor satt ved siden av Arne Utvik. Hans reaksjon var også sterkt følelsesmessig. Ifølge min mor heiet han på det far sa; «fortell det som det var, la dem få høre det!».
   Jeg har forstått at denne sterke reaksjonen hang sammen med at de hjemkomne Tysklandsfangene hos bygdefolket møtte mye uvitenhet og kanskje uvillighet til å erkjenne hvor mye verre det hadde vært å være fange i en konsentrasjonsleir i Tyskland sammenlignet med å leve gjennom krigen hjemme i Norge. I denne tiden kom det fram mange selvutnevnte «krigshelter» som egentlig ikke hadde gjort så mye. Tysklandsfangene ble både såret og irritert over dette. Ifølge min mor ble fars tale så lang at resten av programmet måtte kortes ned. Men alle satt igjen med sterke inntrykk.”

Frihetsfest på Håvik
I Håvik krets ble det også laget til bygdefest. Det var på Håvik bedehus i slutten av desember og det var Rasmus Skeie som tok initiativet til sammenkomsten. Han åpnet selv festen med å lese sin selvskrevne prolog #910_7_301. Den begynte slik:

Drønn av skot i norske dalar,/framand røyst som kvasst befalar:
Rydd av veg den norske mann/som vil verna om sitt land.

Han fortsatte med skildring av gleden da freden kom:

Og freden sa: Nå snart me kan/få høyra frå vår sjømannstand.
Og dette siste, var nok det/som mange sers seg gleddest ved.
Men freden sa kje’ noko visst - /kven får dei att, og kven har misst?
Nei denne otten var kje’ endt./Å kor mange nå gjekk spendt.

   Uvissheten var knyttet til en av sjømennene, som ikke hadde kommet tilbake. Det var styrmann Bertrand Høie Jakobsen fra Ringen #97_9_101. Navnet hans vil for alltid være kjent fra Minnesmerket over de falne i Avaldsnes.
   Prologen hadde denne manende avslutningen rettet til ”krigsseilerne”:

Så langt det rekk med gode ord,/me takka vil for innsats stor,
og hjartleg helsa kvar og ein:/VELKOMEN HEIM, VELKOMEN HEIM.
Du landet ville møta fritt,/det skjedde så. DU HAR GJORT DITT.


”Gubben på Uvik”
Ved Rehaugvegen på Utvik ser vi et rødmalt sveitserhus. Der bodde Elias Christian og Eli Agnethe Haavik med sin store familie. Under krigen var sønnene Alf Kristian og Peder (Per) Haavik til sjøs og dattersønnen Egil Skeie i USA # 85_7_406. Storfamiliens situasjon er beskrevet i ”Et tidsbilde 1943-44” #910_7_413.
   Christian Haavik (1872-1948) var kjent som en myndig kar og nokså ”røff i kjeften”. Han drev gardsbruket (bnr 3), som på folkemunne ble kalt ”Uvik”. Det er den eldste kjente navneformen for gardsnavnet Utvik #85_2_201. Christian på Uvik hadde også en fortid som sjømann og var viden kjent som ”Fa’en i Nordsjøen”. Det var et hedersnavn, som passet til hans rykte som tøff skipper. På sine eldre dager ble han gjerne kalt ”Gubben”. Han hadde i mange år vært skipper på D/S ”Bokn” (900 tonn) til rederiet Erik Bakkevig i Haugesund. Dampskipet ”Bokn” var kjent for å seile i all slags vær.
   Harald Lyngstad (f. 1933) kan fortelle om den vinteren da både Christian Haavik og Knut Knutsen OAS hadde båter fullastet med fersksild klar for Hamburg. Men så blåste det opp til et forrykende uvær i Nordsjøen. Det ble alminnelig landligge. Men ”Bokn” og skipper Haavik seilte rake veien til Tyskland. Rederiet og skipperen gjorde nok gode penger, mens båtene til storrederen i Haugesund ble liggende på været i flere dager. Da var silda blitt ubrukelig til mat og ble levert til sildoljefabrikk.
   Christian Haaviks mor og Knut Knutsen var søskenbarn og tilhørte den kjente ”Knutsaslektå” fra Feøy. Etter denne hendelsen fortalte folk at Christian og Knut skal ha hatt en frisk prat sammen, da de traff hverandre på gata. OAS skal ha likt dårlig å ”tape” for ”Fa’en i Nordsjøen”.

”Gubben” tok i mot

Side 3 av lokalhistorisk artikkel i Haugesunds Avis 4. mai 2013. Side 1 er kopiert på #910_7_416 og side 2 på #920_7_416.
Så var krigen slutt og ”dei som var ute” skulle komme hjem til sine. Skipper Christian Haavik” var ”gått i land” for godt og var klar til å ta imot. Den første som kom var barnebarnet Egil. Han kom fra kamphandlinger i Tyskland. Hans bataljon 99 var i Oslo i mai 1945 og Egil Skeie og andre norskamerikanere fikk permisjon for å besøke sine familier. Mange på Utvik var til stede i tunet da unge Egil ble tatt i mot i tunet og ”Gubben” holdt velkomsttale fra trappa.
   Harald var 12 år under fredsdagene. Han husker at Egil var sammen med to andre norskamerikanere. Den ene hadde etternavnet Mondale og var en slektning av familien Mundal på Dalen. Den andre het Rikardsen og kom visstnok fra Visnes. Alle tre var i amerikanske uniformer.
   Den neste var Christian og Agnethes sønn Alf Kristian. Han hadde vært i marinen under krigen #85_5_204. Det tok noe tid før Alf Kristian Haavik fikk anledning til å vende tilbake til hjemstedet. Da han først kom var det med bravur.
   Harald er vokst opp på Dalen og husker godt den dagen en MTB kom farende inn på Bøvågen og ankret opp på reden. Det var en hendelse som vakte stor oppsikt på stedet. Og på brua sto kaptein Alf Kristian Haavik. En robåt kastet loss og hentet kapteinen. Han var i elegant marineuniform. På ny ble det privat mottakelse i gardstunet og ”han far sjøl” ønskte velkommen fra trappa. Da MTB-en fortsatte nordover ble det fortalt at Christian Haavik var med som los.
   ”Dei som var ute” fortalte ikke stort fra krigen. Men det ble kjent at Alf Kristian Haavik hadde vært en myndig kaptein på to MTB-er i Nordsjøen under hele krigen. Og han hadde fått tildelt den høyeste heder – Krigskorset med sverd. Harald husket at det ble fortalt at han hadde vært i land på en av holmene ved Bømlo under krigen og hentet juletre til kong Haakon VII.
   Det gikk roligere for seg da sønnen Per kom hjem etter 5 år som krigsseiler #85_7_406. Han fikk ikke mønstre av før etter sommeren. Da ble han tatt i mot på nabobruket i nord (bnr. 1). Der bodde hans kone (og tremenning) Aasta med familie. Kona hadde stått aleine for gardsdriften gjennom hele krigen #910_7_413.
   ”Gubben på Uvik” og kona Agnethe (1869-1957) hadde til slutt fått samlet sine i god behold. Det ble mange lykkelige hendelser å feire på Utvik sommeren 1945.

Politisk opprydning I
Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt.. Fienden har nå kapitulert, og snart vil vi helt ut være herrer i landet. Men husk: Kapitulasjon er ikke det samme som fred. Fienden har ennå våpen. La oss midt i gleden bevare ro, verdighet og disiplin. Opptre ikke utfordrende overfor den slagne fiende, og ta ikke retten i egen hånd Den fred vi nå har vunnet, skal forplikte oss like sterkt som krigen og nøden bandt våre viljer til fedrelandets sak. Sammen skal vi bygge landet opp igjen som et bedre, rikere, lykkeligere hjem for alle.
   Gud velsigne vårt dyre fedreland!

Slik trådte Hjemmefrontens ledelse (HL) fram i en proklamasjon som ble trykt 7. mai 1945. Den hadde få dager før fått fullmakt fra Johan Nygaardsvolds London-regjering til ”å foreta det nødvendige til ordenens opprettholdelse og opprettelse av norsk sivil administrasjon på grunnlag av norsk lov og vedtatte anordninger inntil representanter for Regjeringen kommer til Oslo”.
   Hjemmefrontledelsen fikk ikke mye bruk for sin fullmakt, siden det meste av det som måtte gjøres i frigjøringsdagene ble ordnet av andre. Fangene i konsentrasjonsleirene ble sloppet fri, NS-folk og andre ble satt inn isteden, og hele den offentlige administrasjon ble holdt i gang. Regjeringen hadde i samråd med hjemmefrontens folk i god tid forut oppnevnt midlertidige ledere (”rådmenn”) i alle departementene, midlertidige fylkesmenn, politimestere osv. Her behøvde ikke hjemmefrontledelsen gripe inn.
   Men den gjorde et par politiske handlinger. Ingen vanlige aviser fikk lov å utkomme i den første uken, bare felles organer som stod direkte under hjemmefront-kontroll. Dermed utsatte den en offentlig politisk debatt en kort tid. Da tre stortingspresidenter ville publisere en erklæring, der de blant annet lovet å sammenkalle stortinget ”så snart samferdselsmidlene tillater representantene å møte fram”, nektet Oslo-pressen å trykke den, og HL tvang presidentene til å gi opp. Men heller ikke dette var mer enn en utsettelse.
Kilde. Bull, Edvard (1979) Norge i den rike verden. Tiden etter 1945. Bind 14. I Norges historie. Red. Knut Mykland.Oslo, Cappelen.

Ordforklaringer
”Kragen”: Forkortet form for Krag-Jørgensen-geværet.
KZ-syndromet: Et symptombilde som blir utviklet gradvis over flere år og som er typisk seinvirkning etter fangeopphold.
”Knutsaslektå”: Slektsboka begynner med besteforeldrene til skipsreder Knut Knutsen OAS: ”Knud Christoffersen Hauges og Anne Jonsdatter Torvestads slekt”. Dreyers Grafiske Anstalt. Stavanger 1938.