Mandag 26. Juni 2017 - 19:18  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Tag

(Bjørke)never til tekkjing av tak. Brukt som skyldeining.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Torvastad >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Torvastad: Fredsdagene mai 1945 (8)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Torvastad: Fredsdagene mai 1945 (8)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 920_7_417
Skrevet av Aadne Utvik - 11.08.2013

 

 

I ettertid husker folk de sterke uttrykk for friheten. Noen pussige hendelser ble husket fra Salhus. Hjemmestyrkene fikk det travelt med vaktoppgaver de første fredsdagene. Ledelsen for HS på Nord-Karmøy fikk uvante oppgaver å løse. Ungdomshuset og Gamleheimen var basen for Hjemmefronten på Nord-Karmøy.

 

I artikkelen om Avaldsnes er det beskrevet noe av den allmenne stemningen ”da freden brøt løs” #910_7_417. I nabobygda har det imidlertid vært vanskelig å finne øyeblikkbeskrivelser fra fredsåret. Torvastad har vært heldigere i så måte.
   På loftet til presteboligen er det funnet en bunke med stiloppgaver fra 1945. Til folkeskoleeksamen det året hadde alle elevene i landet fått samme oppgave: ”Den dagen da freden kom”. Noen av stilene er gjengitt i Kyrkjebladet for Torvastad og Utsira, 3/1995. Den 12. juni 1945 satt 7-klassingen Magne P. Hausken på Håland skule og skrev sin stil til avgangseksamen.

Den dagen då freden kom
”Ryktene gjekk om at freden skulle koma, men eg trudde nå ikkje noko på det. Eg lurte på korleis det skulle gå, om det blei landgang eller tyskarane overgav seg. Det måtte bli slutt på ein skikkeleg måte, for me hadde lidt nok naud i desse åra. Fly kom og bomba og miner rak kring strendene, og me laut evakuera stutt.
   Så kom den dagen då freden kom, og dei heiste flagg. Far og nokon andre gjekk til Vika for å henta radioen. Då dei kom heim, sette dei opp radioen og det var lenge sidan sist me hadde radio. Eg og nokre andre gjekk opp på haugen for å sjå om dei engelske båtane kom, men me såg berre flagg som flagga kring heile gardane. Eg fekk tak i eit flagg så eg veifta, og eg varså glad, at eg visste ikkje kor eg skulle gjera av meg, og eg låg lenge før eg fekk sova. No låg eg og drøymde at krigen var slutt.
   Morgonen kom og eg stod opp og fekk maten i meg og gjekk etter mjølk. Då eg kom heim, gjekk eg til kameraten min, og me vart samde om at me skulle gå til byen og sjå korleis tyskarane tok det.
En side fra bildeheftet ”Da krigen kom”.
Me gjekk til Vika og fylgde båten til byen. Men det var så mykje folk at det var mest ikkje råd å gå. Alle trengde oss inn i folkehopen og der såg me russerar som var pryda med norske flagg. Dei lo og var i godlag dei og, dei trong ikkje ha noko tyske vakter no, dei var frie dei og no. Tyskarar såg me ikkje ein einaste plass. Dei var vel inne dei, no. Alle gjekk ned på kaien og der låg ”Torvastad” som skulle gå.
   Då me kom til Vika, sprang me heim for å høyra på radioen. Der song dei nasjonalsongen og mange andre. Og no vil eg håpa at det aldri meir blir krig.”

Frihetsrus
Fellesorganet for Haugesunds Avis og Haugesunds Dagblad fra 1942 til 1945 het ”Haugesunds-Pressen”. Den 9. mai kom avisa ut med mange flere sider enn vanlig. Øverst på førstesida var det trykket det norske flagget i farger.
Første side av stilen til 7-klasseeleven Amanda Lillesund. Gunnar Morten Areklett har skaffet kopien fra Amanda Røthe, forfatter av stilen 67 år tidligere.
I de ressursknappe tider var det en typografisk bragd. Avisas hovedoppslag var 

Krigen er slutt – Norge er fritt.

   Kl. 12.00 den 8. mai foregikk utskifting av embetsmenn på politikammeret. Hjemmefrontens ledelse hadde oppnevnt overrettssakfører Svein Steinsnes til midlertidig politimester.
   Omkring 70 landsvikere og nazister ble arrestert de to neste dagene. Mange byfolk møtte opp på Bytunet for å se på de som ble arrestert. Mange følte behov for å ”ta igjen”. Jenter som hadde vært kjærester med tyske soldater ble kalt ”tyskertøser”. Noen av dem ble skamklipte, selv om det var forbudt.
   På lørdagskvelden var det stor folkefest på Rådhusplassen. Der ble den lokale hjemmefrontledelsen, med distriktssjef Alf Skare i spissen, presentert og hyllet av folkemassen.

Flere ville være med
Den militære organisasjonen, som nå skulle finne sin plass i Torvastad – på Ungdomshuset og Gamleheimen - måtte ta stilling til mange uvante oppgaver. I det tradisjonsrike bondesamfunnet skulle nå en hemmelig militær organisasjon bli synlig og overta ledelsen.
   I løpet av de tre første dagene kom det noen bygdefolk som ønsket å være med i ”Himafronten”. Det offisielle navnet var trolig ”Hjemmestyrkene”. Noen sa også ”Milorg”. Men ledelsen var lite lysten på å ha med nye mannskaper.
   Askel Widvey husket at det var tre karer som hadde vært med på instruksjon, men som ikke ble med på fortsettelsen. Årsaken kjente han ikke til. Det ble fortalt at Ingvald Kallevik ønsket å være troppssjef. Men han fikk ikke være med, selv om han hadde vært fenrik i IR 7 før krigen #139_6_301. Også Thomas W. Stange møtte opp. Han fikk bli med. Før krigen hadde han visstnok erklært seg som pasifist og hadde derfor vært uvillig til å bære våpen. Egil Houeland møtte også opp. Han var med en kort tid, men ble snart overflyttet til Rolf Oftedals gruppe i Førresfjorden.
   Mannskapene bar et kakifarget armbind med et lite norsk flagg på. Unge Erling Johan Vikshåland la merke til at Kaare W. Stange hadde norsk flagg med tre ”stolper” på armbindet. Det var markering for en offisersgrad. Det var dårlig med uniformer. Men våpen hadde HS-soldatene.

”… jeg skulle hjem…”
Erling Reksten var hos morens familie i Sunnfjord den 8. mai. I et privat brev, datert Asker i juni – 01, har han skildret hvor vanskelig det var å reise i de kaotiske maidagene:

”Rutebåter fantes ikke… (Men) en dag kom virkelig en frakteskute med kurs sørover innom Florø. Jeg spurte om jeg kunne bli med til Bergen, svaret ble ja, og jeg hoppet om bord med koffert og sekk. Ikke lenge etter var vi på vei sørover.
   Neste morgen nærmet vi oss Bergen. Da hadde vi pratet om mangt og mye underveis. Det som var viktig for meg, var at jeg skulle hjem, og helst snarest mulig. Nå skulle ikke denne skuta lenger enn til Bergen, og det store spørsmålet for meg var hvordan jeg skulle komme meg videre. Så viste det seg at skipperen om bord visste om en liknende skute som var i Bergen og skulle videre sørover. Spørsmålet var bare om vi ville nå den før den forsvant sørover. Det var derfor med en viss spenning vi neste morgen nærmet oss Bergen.
   Og på vågen, mellom byen og Askøy, oppdaget skipperen skuta på veg ut fra Bergen. Han fikk kontakt med skuta, og i ”åpen sjø” boret vi henne, og jeg var på vei videre sørover.
   Men skipperen på den nye skuta var fra Austevoll og skulle innover der for å besøke slekt og venner underveis sørover. Jeg ble igjen om bord og skulle passe skuta mens skipper og mannskap hadde landlov. Jeg husker jeg syntes de ble lenge i land. Men alenetilværelsen ombord kan ikke ha vært så mange timene. Jeg mener nemlig at jeg var hjemme sent på kvelden samme dag, - og da etter en mer kronglet reise enn jeg hadde regnet med.
   En hovedvanskelighet var å finne ut med sikkerhet hvor skuta skulle hen og altså hvor jeg kunne komme meg i land under seilasen videre. Det var helt umulig å få greie på det, og jeg aner ikke hvorfor de ikke ville fortelle meg det. Det eneste som var sikkert var at de skulle inn Ålfjorden til Vikebygd før de satte kursen videre sørover. Jeg fant derfor ut at det var best å gå i land der og komme meg videre derfra på en eller annen måte.
   Men ved Ålfjordens bredd der jeg kom i land, fantes verken buss eller drosje. Det inntrykket som sitter fast i mitt hode, er at det fantes verken kjøretøyer eller mennesker på dette stedet. Jeg hadde derfor ikke annet å gjøre enn å få sekken på ryggen, ta godt tak i kofferten og begynne å traske i retning Haugesund.
   På et eller annet tidspunkt må jeg ha fått låne en telefon. Og selv mener jeg at jeg ringte hjemmestyrkene i Haugesund, fortalte om min situasjon og spurte om de kunne sende en bil innover og plukke meg opp. Men jeg husker ikke at jeg ringte, og heller ikke hvor jeg ringte fra. Men et eller annet sted i Skjold ligger fremdeles vagt i mitt hode.
   Og bilen kom! Det var en liten innelukket varevogn, brun av farge og med Thiedemanns tobakk skrevet på, mener jeg! Og gjett hvem som kjørte den! Det var Rasmus Skeie! Han kom ens ærend til et eller annet sted i Skjold for å hente meg!! Hils ham masse og hjertelig fra meg! Han husker sikkert mer fra den turen enn jeg gjør. Jeg husker bare at jeg fra et eller annet tidspunkt etter Skjold befandt meg på Ungdomshuset i Torvastad sammen med den fine gjengen som utgjorde Himafronten i Torvastad.”

Rasmus Skeie fra 3. tropp i Avaldsnes fikk ansvaret for matforsyningen til troppene på Nord-Karmøy. Han fikk bruke varebilen til Rasmus Eikesdal i Haugesund. Rasmus W. Andersen var troppssjef i Haugesund og det var han som administrerte utdelingen av matforsyninger til distriktets mannskaper. (Erling Johan la merke til en bil som var dekorert med et tobakksblad over det hele. Han visste at den tilhørte en agent i Haugesund.)
   Hjemmestyrkene hadde stort behov for transportmidler, noe som blir utdypet ved en tragikomisk hendelse i Salhus - ”Mannen med Chevroleten” #920_7_407.

Vakt og arrestasjoner
Den første dagen på HS-basen ringte lensmann Vinje fra Skudeneshavn. Han trengte mannskaper til å ”rydde gatene for tyskere”. Gruppesjef Kaare W. Stange sendte John Kristian Hausken og en kar til sørover. Men lensmannen kom tilbake i telefonen og ba om forsterkninger. Lars Skjold ga da tillatelse til at 1. tropp, med Olav Dalland som troppssjef, ble forflyttet til Skudeneshavn. Seinere var Dallands tropp også stasjonert som vakt på et tysk anlegg i Haugesund.
   Johannes Nilssen har fortalt om vaktoppgavene han hadde sammen med lagføreren John Kristian Hausken og Lars Hesja. De var i Skudeneshavn, hvor naziordfører Sørensen skulle arresteres. Bakgrunnen var at lensmannskontoret i Skudeneshavn ble overtatt av Hjemmestyrkene.
   Jonas Skådel husket at det kom et lag fra Torvastad og arresterte nazister der: ”De kom hit fordi de ikke hadde noe å gjøre på Torvastad. Vi var glade vi slapp det arbeidet. Vi kjente jo folkene.”
   Johannes kunne ikke huske å ha overnattet på Ungdomshuset, så vaktoppgaven i sør kan ha blitt gitt allerede første dagen. Johannes kjørte i en privatbil, men han husket ikke hvor de fikk bilen fra. I Skudeneshavn fikk torvastadbuen stilt eget hus til disposisjon og de skulle holde vakt over tyske soldater. Det var det mange av sør på Karmøy.
   Gruppesjefen syntes det var vanskelig å finne nok arbeidsoppgaver til mannskapene den første tida. Norske militære styrker overtok stadig mer av oppgavene. I Kopervik ble styrkene ledet av løytnantene Tungland og Skeiseid. Hjemmestyrkene hadde ellers vakthold mange steder i Avaldsnes kommune #910_7_417. I Torvastad var det vaktposter i Salhus, Storøy, Norheim og Moksheim.
   Johannes Nilssen ble kommandert til nye vaktoppgaver, da han var ferdig i Skudeneshavn. Den neste vakttjenesten var Storøy, hvor det var tre kanonanlegg, depot og svært mye ammunisjon. Der var han sammen med John Kristian Hausken og Gerhard Hausken. Neste plassering var i Skåredalen, hvor han var vakt over nazister, bl. a. torvastadordføreren. Da han ble arrestert skal han ha blitt plassert på en lastplan for transport til Haugesund. Det kan ha virket som en form for moderne gapestokk.
   Kaare husket da ordfører Åsen i Skudeneshavn ble arrestert. Det var Hjemmefronten i Haugesund som hentet ham. Men Kaare ble med bilen til Salhus. Han fikk da høre at Mathias (Matti) Bø nettopp hadde arrestert naziordføreren i Torvastad. Far til Matti førte ferja og bror til Matti var matros. Men Matti var så ivrig og syntes ferja gikk for seint. Han hadde da satt maskinpistolen på sin far og bror for å få opp farten. Flere slike pussige historier ble fortalt lenge etter krigen, men det er umulig å vite hva som var sant. Noen likte kanskje å tøffe seg og hadde behov for litt ”æksjen”. 

De nye heltene

En side fra bildeheftet ”Da freden kom”.
Den første kontingenten med allierte styrker kom til Haugesund 14. mai. Det var ”The Red Devils”. De engelske soldatene ble uhyre populære. Ved mottakelsen på Indre kai stilte også HS opp. Folk visste at soldatene hadde kjempet i ”slaget om Arnhem” og at de hadde vært gjennom svært tøffe opplevelser i september 1944.
   Det var også stas for bygdefolk når de unge karmøysoldatene viste seg med bindet på venstre arm. Når Askel kom syklende med våpen på aksla ropte gjerne ungene langs veien etter ham: ”Askel, Askel, hei, hei, hei! Det er gutten som har vaska seg!” Og når flere HS-soldater viste seg sammen, ropte ungene: ”Himafronten, himafronten, hei, hei, hei! Det er guttar som har vaska seg!”

”Fruen” og gamle Garthen
En av oppgavene til Hjemmefronten var å arrestere nazister. I ettertid husker mange da et kjent NS-ektepar ble arrestert. Den første som ble tatt var kona i huset, også kalt ”Fruen”. Hun var opprinnelig fra Stavanger. Det er i ettertid tydelig at bygdefolk holdt henne ansvarlig for at flere i familien ble nazister. Askel Widvey hadde oppdraget å arrestere henne. Hun skulle kjøres til Haugesund.
   Det er fortalt at på Salhusferja oppdaget maskinist Garthe at det var ”Fruen” som satt i baksetet i bilen. Hun hadde vært svært upopulær blant bygdefolket under krigen. Garthe stakk hodet inn i den åpne bilruta og utbrøt: ”Nu kan du hvile på dine gjerninger, din forbannede såddamaska.” Det var nok ikke alltid så lett å holde tilbake oppdemt sinne overfor svikerne i de dagene. Bilturen gikk videre gjennom Haraldsgata til politikammeret. Det var et yrende folkeliv i gatene de første fredsdagene. Da folk på Bytunet oppdaget hvem det var som var blitt arrestert slo de på bilen med bambusstokker. To av vaktene måtte faktisk ut av bilen og brøyte vei.
   Neste gang var det sønnen hennes som ble arrestert. Han hadde vært frontkjemper #910_7_417. Og tredje gang måtte flere rykke ut til samme huset og arrestere en tysk marineoffiser, som var kjæreste med husets datter. Kaare W. Stange var på den tiden i Oslo og defilerte for kronprins Olav. Det ble derfor NK Jon Nordbø som ordnet med transport, noe som var et stort problem, da HS disponerte over for få biler. 

En far med sønner i motstandskampen
Side 4 fra artikkelen ”Hjemmefronten på Nord-Karmøy” i Haugesunds Avis 4. mai 2013. Det er journalist Carsten Kickstat som har laget oppsettet på grunnlag av flere manus til denne serien. Side 1 #910_7_416, s. 2 #920_7_416 og s. 3 #910_7_417.
I ettertid husket bygdefolket den uvanlige karakteristikken ”Såddamaska”, som gamle Garthe hadde brukt om ”Fruen” i hendelsen på Salhusferja.
   I Torvastad-bindet av ”Bygdebok for Karmøy” kan vi lese at Lars Kristoffersen Garthe var født i Kristiansund i 1879. Han giftet seg med Olga Kornelia Gunnarshaug. De fikk sju barn. Erling Johan Vikshåland skriver dette i et notat om far og sønnene:
   ”Lars Garthe var en særling. Han var maskinist på fergen (24 hk. motor) og bygdens største skatteyter! (10 000 kr inntekt). Han hadde 5 sønner som deltok i krigen på ymse vis.
Jakob (1901) i HS.
Egil (1906) i 99. bataljon USA.
Leif (1914) på D/S ”Ida Bakke” hele krigen.
Arne (1916) lagfører i HS.
Magne (1921) kvartermester i marinen.”
   Kanskje vi kan forstå Lars Garthes sterke reaksjon mot et NS-medlem og en landssviker, på bakgrunn av den fare som alle hans sønner hadde vært utsatt for under krigen.

Politisk opprydning II
Alle var på det rene med at hjemmefronten måtte bli sterkt representert i regjeringen, så snart som råd var. Hjemmefrontens ledelse var dessuten på plass i Oslo, mens Nygaardsvold ennå var i London. Tilsynelatende var det bare et ganske lite skritt som skulle til for å omdanne HL til regjering. Mange var redd for slike kupp-planer. Kommunistene snakket mye om det, stortingspresidentene og en del andre av dem som hadde vært med på riksrådsforhandlingene i 1940, delt bekymringene. Men de viste seg å være grunnløse.
   Politikken våren 1945 var eiendommelig på mange måter. Ikke minst fordi den foregikk i så små sirkler. Folk flest brukte sin fritid til å feire. Blendingsgardinene ble brent alt 7. mai. Det ble festet og gått i tog når ”gutta på skauen” kom fram i det åpne, når fangene fra Grini og senere fra Tyskland kom hjem, da kronprins Olav kom til Oslo 13. mai sammen med en delegasjon av Nygaardsvold-regjeringens medlemmer, 17. mai og 7. juni da kong Haakon kom tilbake til Oslo. Mange spanderte en del av de pengene de hadde tjent under krigen, men ikke kunne bruke, på å ta seg rommelige ekstra ferier. Få syntes det var nødvendig å bekymre seg om hvem som skulle danne den nye regjering. ”Feriementalitet” klaget de ansvarlige, som ville ha folket i gang med hardt arbeid for å bygge landet opp igjen. Bakom jubelen ble det politiske system gjenskapt slik det hadde eksistert før 9. april. Det var ikke stortinget, men partiene som var kjernen.
Kilde. Bull, Edvard (1979) Norge i den rike verden. Tiden etter 1945. Bind 14. I Norges historie. Red. Knut Mykland.Oslo, Cappelen.

Ordforklaringer
The Red Devils: Red Devils var luftlandetropper og fikk navn etter den røde bereten de bar. Så vidt jeg husker omfattet de en hel divisjon. Stridsgruppen var sammensatt av mange enheter fra Hæren, og de som kom til Haugesund den 14. mai 1945 var fra R A, Royal Artillery. Om lag 200 mann (etter min lille røde) dannet det første anti tank batteri. De skulle med sine 6 pundere (57 mm kanon) nedkjempe de tyske stridsvognene. De kom uten kanonene hit. (Notat fra Erling Johan Vikshåland.)
”Slaget om Arnhem”: Den 17. september 1944 satte de allierte inn den hittil største fallskjermoperasjon mot Eindhoven, Nijmegen og Arnhem i Sør-Nederland. En britisk og to amerikanske divisjoner og en polsk brigade deltok. 2000 fly og 1600 glidefly ble satt inn. Samtidig gikk 2. britiske armé til angrep fra sør. Det lyktes å ta Eindhoven og Nijmegen. Men den økende tyske motstand stanset framrykningen 8 km sør for Arnhem. Dårlig vær hindret de nødvendige tilførsler via luftveien til den bristiske divisjon i Arnhem. Den måtte trekke seg tilbake. Vel 2000 briter slapp vekk, mens vel 7000 falt eller ble tatt til fange.
Frontkjemper: Brukt om nordmenn i tysk krigstjeneste under 2. verdenskrig.
HL: Kortform for ”Hjemmefrontens Ledelse”.