Fredag 23. Juni 2017 - 22:41  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
ÅÅ

ØNSKER DU FLERE? Gi oss et hint: post[a]n-kh.no

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Torvastad >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Torvastad: Våpentrening (6)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Torvastad: Våpentrening (6)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 920_7_415
Skrevet av Aadne Utvik - 13.06.2013

 

Motstandsbevegelsen i Torvastad hadde tidlig tatt i mot våpensendinger, men organisert våpentrening begynte først da våpeninstruktøren ”Ola Steine” dukket opp. ”Ola” var dekknavn for haugesunderen Lars Skjold. Han kom fra Kompani Linge i Storbritannia. I siste krigsåret økte faren for å bli avslørt av ulike tyske kontrolltiltak og mulig lokale angivere.

 

Faksimile fra kommunens kart ”Tyske installasjoner i Karmøy” (1995).
Bonden Kaare W. Stange var blitt gruppesjef for Hjemmestyrkene på Nord-Karmøy. Han hadde ingen formell militær bakgrunn. Det var kanskje en fordel, da ingen i bygda hadde grunn til å mistenke ham for å skulle ha noe med militærvesen å gjøre. Før krigen var han erklært pasifist, og han hadde ingen erfaring med våpen.
   Noen våpenøvelser foregikk på Hauge skule. I tillegg til Kaare og instruktøren var disse med fra begynnelsen: Olav Dalland, John Kristian Hausken, Johan Vold, Johannes Hauge og Erling Reksten. Siden kom flere til. Noen i gruppen måtte ta imot eller frakte våpen. Det var en risikofull aktivitet.

En ungdom observerer
Erling Johan Vikshåland i 2012 med to prosjektiler fra flyangrepet på Avaldsnes kirke (i bakgrunnen). Prosjektilet til høyre er blåfarget og var sporlys. En slik hylse er meget sjelden å se, selv hos samlere.
Da krigen brøt ut var Erling Johan på Vikshåland 12 år gammel. Etter konfirmasjonen måtte han finne seg en jobb. Det var ikke enkelt på den tid.
   Gutten er arbeidsvilling og får jobb som dreng hos Jakob Hauge. Han vet godt til at det er strengt forbudt å ha private våpen og han vet at Jakob har ei kongsberghagle. Den skulle riktignok vært innlevert til tyskerne, men blir i stedet oppbevart i løa, opp under taket i søre enden.
   En dag kommer en tropp tyskere på øvelse forbi gardsbruket på Hauge. Det begynner å regne og soldatene søker ly i uthusene. Unge Erling Johan oppsøker løa der tyskerne er. Han ser at noen av soldatene står og fikler med hagla til Jakob. Hvordan skal dette gå? Heldigvis henger de hagla på plass. Han Jakob hører ikke noe mer om den saken. Når bonden og drengen er på jakt sammen, bærer de våpenet i en gammel overall langs siden av kroppen.
   Erling Johan noterer viktige hendelser i ei lita bok. Torsdag den 7. desember 1944 er 17-åringen ute på jordet og arbeider sammen med Jakob. Da kommer en mengde fly fra havet i vest og har retning Karmsundet. Det virker skremmende. Han teller 25 fly #86_7_402. Noen av flyene skyter også på den kamuflerte Avaldsnes kirke #86_7_401.
   Erling Johan får også med seg hendelsene på Bø den 22. februar 1945, da et fly styrter i løa til Landanesen #920_7_404. Knut Didrik Knutsen legger merke til ei slags lykt på flyet. Det er ei lykt med en liten propell på som kunne drive en dynamo, når flyet var i bevegelse. Den innretningen forsøker Knut Didrik å stjele i mørket, men han blir arrestert av en tysk vakt. Heldigvis blir Knut Didrik satt fri neste dag.
   Men Erling Reksten og Jakob Hauge greier å gjemme en fallskjerm i en landkasse, og så henter de den til gardsbruket på Hauge etter mørkets frembrudd. Slikt legger unge Erling Johan merke til #920_7_403.
   En dag på vårparten 1945 ser Erling Johan og Jakob Hauge en ukjent kar på veien sammen med Kaare og Ida Stange. Jakob røper ikke noe om at det er våpeninstruktøren ”Ola” #920_7_415. Erling Johan aner heller ikke noe om at Jakob og hans egen far er med i motstandsbevegelsen sammen med mange andre torvastadbuer #920_7_418. Dette vitner om at parolen ”Hold tett!” fungerer godt i Torvastad gjennom hele krigen.
   Som voksen kom Erling Johan Vikshåland til å ta militær utdanning. Hans notater og kunnskaper om våpen og krigshendelser på Nord-Karmøy har Historielaget hatt stor nytte av.

Mottak og frakt av våpen
Frakting av våpen fra mottak i Haugesunddistriktet til Torvastad var en krevende oppgave for HS. Noen episoder er fortalt fra Avaldsnes og Kopervik #910_7_415.
   I slutten av mars 1945 hadde Lars Skjold planlagt å frakte våpen i en robåt fra byen til Storasund. Egil Houeland skulle ta imot og frakte våpnene videre på sykkel til områdesjefen, Kaare W. Stange. Men den kvelden ble D/S Paris senket ved Føynå #133_7_410. Det gamle skipet var på den tid tysk opplæringsskip for luftvernsoldater. Tyskerne slo full alarm og transporten ble utsatt.
   8. april 1945 foregikk en viktig våpentransport til Karmøy. Hendelsen er fortalt på noe ulik måte, men hovedtrekkene stemmer stort sett overens.
   Det begynte med at Johannes Hauge hadde kontakt med distriktssjef Alf Skare i Haugesund. Gjennom ham ble det planlagt at Johannes og Lars Bentsen skulle hente fire tønner med våpen fra Staalehuset på Hasseløy. De gikk med Lars sin motorbåt til Osneshavn. To tønner skulle graves ned på Osnes og de to andre skulle til Hauskje og skjules der. Kaare hadde gitt beskjed om at tre sett våpen skulle tas ut, et til hver av troppene. Natt til 9. april gravde Kaare, Jon Nordbø og John Kristian Hausken tønnene ned i en åker på gardsbruket til Knut Hausken, far til John Kristian.
   Johannes Hauge skulle være med Lars Bentsen og grave ned de to andre tønnene, men Johannes møtte ikke opp til avtalt tid. Det viste seg at Johannes hadde rømt vestover (dvs. mot England eller Shetland), trolig skremt av arrestasjonen av Kleppe i Haugesund #910_7_414. Rolf Oftedal på Fastlandssida gikk samtidig i dekning. De to våpentønnene til Lars Bentsen ble seinere gravd ned hos Johan Vold #140_7_401. Da Johannes Hauge forsvant, mistet Kaare for en tid kontakten med ledelsen i Haugesund.

Våpenøvelser var farefullt
Hauge skule før krigen.
Askel Widvey har fortalt at han og Knut Didrik Knutsen kom fra Avaldsnes og deltok i våpeninstruksjon på loftet på Hauge skule. Det var ”Ola Steine” som hadde instruksjonen og ledet øvelsene #910_7_415. Slik Askel husker det var Erling Reksten vakt. Han var sønn til læreren på skolen og bodde i nabohuset. Erling forteller dette i et privat brev datert Asker 28/3 - 01:
   ”Vi hadde base i skolehuset på Haugo, - i 2. etasje mot vest, i en tom lærerbolig. Der hadde vi våpen og radio, og der møttes vi til våpeninstruksjon bl.a.
   Kamuflasjen var kveldsundervisning i engelsk og tysk, hvor jeg underviste. Og samlingen i 2. etasje foregikk alltid (så vidt jeg kan huske) etter at de som ikke var innvidd i våre skumle gjerninger, var forsvunnet og banen opp i lærerboligen var klar.
   Og jeg tror ikke det var noen utenom de innvidde som hadde den minste anelse om det som foregikk der oppe i 2. etasje. Frk. Bøe, lærerinne ved skolen, bodde på skolen i 2. et. mot øst. Hun fortalte far da krigen var over at hun ikke hadde hatt den ringeste anelse om hva som foregikk i andre enden av bygningen. Men hun hadde vært litt irritert over bruken av skolens ved som vi hadde tillatt oss å bruke noe av. Det var forståelig, selvsagt. Også ved var det for lite av i krigstiden ute på den skogløse Karmøya.”

Ulike steder for våpeninstruksjon
Sigurd Størkersen kunne fortelle minner fra krigstida i Torvastad. Foto tatt i Kroatia 2012.
Skolen kunne brukes så lenge Erling Reksten var der. Men da han måtte reise med sin mor til Sunnfjord, kunne skolen ikke lenger brukes. Det måtte skaffes ny øvingsplass.
   Kaare tok turen til Marie Øvrebø på Hauge en kveld i halv titida. Hun var straks villig til å hjelpe og foreslo stua som øvingsplass. Men Kaare mente at kjelleren egnet seg best til formålet. I kjelleren ble det så ordnet med blending, og instruksjonen kom i gang igjen. Men øvelser i huset til Marie var risikabelt, da huset lå like ved Torvastadvegen.
   Sigurd Størkersen ble vervet av sin svoger Kaare W. Stange den dagen Sigurd fylte 20 år. Sigurd deltok i den motstandsgruppen i Torvastad som Kaare ledet. Han har oppgitt at andre i gruppen var Erling Reksten, Jakob Hauge og en Midtun fra Salhus. Selv som 88-åring minnes Sigurd godt øvelsene både på skolen og hos Marie, enka etter Fridtjof Øvrebø. Utad skulle det se ut som om mennene på skolen var samlet til engelskundervisning, ledet av lærersønnen Erling. Men når en planke ble tatt bort i gulvet på skolen, lå det skjult et våpen der. Sigurd mener å huske at det var et jugoslavisk maskingevær.
   Jon Nordbø hadde våpeninstruksjon med sine folk i en potetkjeller på Nordbø-garden. På grunn av mørket i det spesielle bygget brukte de karbidlykt.

Vekslende historier
Det kan være vanskelig å bedømme hva som stemmer av det folk etter krigen fortalte om motstandsbevegelsen. Det har gått mange år siden hendelsene og når episoder blir fortalt videre til nye personer blir det gjerne små endringer i hendelsesforløpet. Det kan også være fristende å dramatisere hendinger.
   Lars Skjold skal ha fortalt til en som het Erling, at han noen ganger rodde over fra fastlandet til Tjøsvolds fabrikk på Gunnarshaug. Han kunne også ha med seg våpen og han fortalte om samlingene i kjelleren til Marie Øvrebø på Øvre Hauge. En gang var 8–10 mann samlet der. Erling spurte om hva som ville skjedd om tyskerne kom og oppdaget dem. Lars Skjold skal ha sagt at han ville tatt opp en håndgranat og sprengt dem alle i fillebiter. Så tøff skulle situasjonen ha vært. Men kan vi tro på slike gjenfortellinger?
   Kaare hadde fått overlevert en US-karabin i små deler. Han fikk Askel Widvey til å lære seg å sette dem sammen. Dette foregikk i det gamle fjøset på Stange. Da de en kveld holdt på med monteringen sto plutselig far til Kaare i døra. Knut Stange sa ikke noe, men Kaare sa: ”Det er best du går.” Det forsto faren uten å si mer.
   En gang kom Marie Øvrebø brått på karene som hadde våpenøvelse i kjelleren hennes. Hun så seg om og sa: ”Kordan trur du det vil gå om eg seie ka eg har sett?” Og hun lo godt da Kaare straks svarte: ”Det er vel det siste du seie.”
   Sigurd Størkersen har gjenfortalt hendelsen på denne måten: En gang kom enka over dem da de hadde fremme et våpen som ble kalt US carabin. Hun sa: ”Ka trur dokker vil skje om eg ringe til lensmannen?”. Da sa Kaare med grov røst: ”Det var det siste du gjorde.”
   Marie Øvrebø på Øvre Hauge var tante til bonden Jakob Hauge på andre sida av Torvastadvegen. Hun må ha vært en tøff dame med et sterkt nasjonalt sinnelag.

Spenningfulle dager
Svend S. Kolstø var med i HS i Avaldsnes #910_7_416. På vårparten var han en gang på besøk hos søskenbarnet sitt, Edvard Gunnarshaug på Gunnarshaug. Da begynte en tredjemann å snakke om kanonstillingene på Fiskå i Avaldsnes #910_7_417. Han mente at de måtte kartlegges. Svend gjorde som han ikke skjønte noen ting, for ikke å avsløre at han var med i motstandsbevegelsen.
   På samme tid hadde en ”storkjeft” på Salhusferja sagt, slik at andre hørte det, at ”Gestapo kan ta seg en tur til Karmøy”. Underforstått betydde dette vel at der foregikk det saker og ting som var ulovlig. Det ble gruppesjefens oppgave å skrive anonymt til mannen og advare ham.
   Også i Avaldsnes skjedde uheldige episoder som lett kunne føre til at hele den hemmelige organisasjonen kunne bli sprengt og mange arrestert #910_7_414. Parolen var kort og godt: ”Hold tett!”
   I april rodde Johannes Nilssen og Erling Larsen en dag ut til Føynå (Feøy) for å høre på radio hos Matias Svendsen #133_7_411. Den kjente skøyteskipperen hadde radio under noen fiskenøter i et sjøhus i Vestre havn. Karene kom først til huset hvor Sofie bodde. Hun var kjæresten til Johannes. Der fikk de høre at Matias og de to eldste sønnene Nils og Sven måtte stikke av til England. Erling Larsen ble med. De reiste med den kjente skuta til Matias, med det stolte navnet ”Tordenskjold”. Erling ga ikke noen beskjed om hva som skulle sies til kona hans. Hun satt igjen med tre småbarn.
   Johannes overnattet på Føynå, men rodde tidlig om morgenen tilbake til Karmøy, da han skulle på jobb som baker hos Steinstø i Vikjå (Viken). Men hva skulle han si til Inger, kona til Erling? Han kunne ikke si at Erling hadde kurs mot England. Det Johannes sa var at mannen hennes hadde blitt med Matias for å hente ved ”inni fjordane” og at båten var snart tilbake. Heller ikke Sofie visste at kjæresten hennes var med i HS.
   Lenge etter krigen husket Johannes Nilssen tydelig den gangen han snakket med Johan Vold bak et lite hus ved butikken til Steinstø #140_6_306. Johan ba Johannes møte opp på Hauge skule til våpenøvelse. Johan kjente til ”Ola”.
   I hele distriktet ble folk skremt av den såkalte ”Kleppe-saken” i Haugesund i april 1945. Det gjaldt en hemmelig våpentransport på en lastebil. Den ble stoppet for kontroll av tyskerne. Sjåføren het Andreas Kleppe og var sjef for den kommunale transporttjenesten i Haugesund. Kleppe ble arrestert. Han kan ha blitt utsatt for harde forhør.
   Fredrik M. Sætre vokste opp ved siden av Gestapos hovedkvarter i Breidablikkgata i Haugesund. Fredrik minnes med skrekk og gru da guttungene utenfor huset hørte smerteskrik fra folk som ble torturert i kjelleren til Gestapos hus. En gang trodde noen av guttene at skrik kom fra Kleppe. Etter krigen var Fredrik og kameratene nede i kjellerrommet der avhørene hadde foregått. Der kunne de se elektriske kabler som trolig var blitt brukt under Gestapos forhør.

Spenningen på topp
”Kleppe-saken” førte til storalarm hos motstandsbevegelsen på Haugalandet og all våpeninstruksjon ble stanset for noen dager #920_7_414. Kaare W. Stange har skildret situasjonen slik i sitt foredragsmanus:
   ”Det var Mathias Svensen frå Feøy som hadde frakta våpen til Haugesund. Han og sønene var nære på å bli arresterte, men dei greidde å stikka av til Shettland. Johannes Hauge med fleire tok ei anna skøyte og for same vegen.
   Det oppstod nå ein mengde rykter, og enkelte av ryktene kunne vera farlege om dei blei kjende av Gestapo og angivarar. Forbindelsen min med Milorg. i Haugesund var broten. Eg ante ikkje kor mykje tyskarane visste om oss. Det var fare for at eg kunne bli arrestert kva tid som helst. Eg hadde ordna med ein plass eg kunne gå i dekning, men gjorde eg det, ville andre koma i søkjelyset. Det gjekk rykter om at Johannes Hauge og Rolf Oftedal var reist til fjells i dekning. Dette var farleg. Johannes hadde vore mykje hjå meg, og dermed var det naturleg å undrast på om kanskje eg og var med på dette.
   Det var viktig å prøva å stoppa ryktene. Eg snakka med far til Johannes, Kristian Hauge, om å få folk til å tru at Johannes var reist til Landbrukshøgskulen, og eg ordna det slik at det kom brev til Kristian frå Landbrukshøgskulen, med Johannes som avsendar.
   På den tida fekk Hans Midtun eit brev underteikna Heimefronten. I dette brevet blei Midtun bedt om å organisera ein heimefront i Torvastad. Det stod vidare at heimefronten ville sjølv halda seg orientert om arbeidet hans.
   Midtun synte brevet til dei to eldste sønene sine. Dei var begge med i Milorg og skyna at brevet var frå det tyske tryggingspolitiet, Gestapo. Dei rapporterte til Jon Nordbø som rapporterte vidare til meg. Eg sa frå om at sønene til Midtun og kameratane deira i Milorg inntil vidare måtte halda seg vekke frå illegalt arbeid. Det var viktig for meg å få orientering om korleis situasjonen var, men kontaktane mine låg i dekning. Eg hadde ein hemmeleg telefon hjå far. Denne skulle det gå an å telefonera med over ein tråd utan at dei som vakta på illegale samtalar ville merka det. Men eg våga ikkje å bruka telefonen, for kanskje sat det ein gestapist i den andre enden.”

Særlige problemer i mars og april
Etter hvert som slutten nærmet seg hadde hjemmefronten to hovedoppgaver som det ikke alltid var så lett å kombinere. Den ene var å gjøre alt som overhodet var mulig for å oppnå en ordnet tysk kapitulasjon i Norge. Den andre var å forberede seg til kamp og holde kampmoralen oppe for det tilfelle at tyskerne valgte å kjempe. For løsningen av begge oppgavene ville det være av utslagsgivende betydning at hjemmestyrkene var vel bevæpnet og vel disiplinert.
   Vinteren og våren 1945 fikk hjemmestyrkene våpen og forsyninger i stadig økende mengde. I samsvar med retningslinjene fra SHAEF satte de britiske og amerikanske organisasjonene som arbeidet ”på Norge” full fart på forsyningene.
   I de fire første månedene av 1945 kom det inn med fly 64 mann, 6 580 beholdere og 1 854 pakker. Allierte fly gjorde over 1 200 reiser til hjemmestyrkene bare i 1945. 28 fly gikk tapt. Tallet på de mobiliserte avdelinger av HS – Gutta på skauen – økte raskt.
   Tyskerne fornemmet naturligvis alt dette. De likte det ikke. At hjemmestyrkene først og fremst ble utrystet for et kapitulasjonsalternativ, visste de ikke. Et slikt ord fantes jo heller ikke offisielt i den tyske militære ordbok. Hva Wehrmacht og sikkerhetspolitiet konstaterte, var at det skjedde en voldsom oppladning av HS. De var redd for den. Milorg var i deres etterretningsrapporter ”den indre fiende”. Ble det kamp, var denne fienden midt oppe i deres egne linjer.
Kilde. Hauge, Jens Chr. (1947) Fra krig til fred.I: Norges krig 1940-1945. Bind III.Hovedredaktør Sverre Steen. Oslo, Gyldendal.

Ordforklaringer
Kongsberghagle: Hagle eller haglgevær er jaktvåpen for mindre vilt. De norske geværene ble produsert ved Kongsberg Våpenfabrikk.
SHAEF: Kortform for de alliertes øverste militære ledelse, som bl.a. utarbeidet retningslinjer for hvordan invasjonen i Norge skulle utføres. Bokstavene star for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces.
Gutta på skauen: Uttrykket stammer fra sommeren 1944. Da skrev NS-regjeringen ut tre årsklasser med ungdom for å delta i arbeidstjeneste. Hjemmefrontsledelsen fryktet at norsk ungdom skulle bli tvunget inn i tysk krigstjeneste, og oppfordret via løpesedler, oppslag og radio ungdommen til å boikotte registreringen. ”Gutta på skauen” ble selve sinnbildet på den norske motstandskampen. De var barske karer som lå inne ”på skauen” (skogen), klar med sine Stenguns til å slåss mot tyskerne og deres medløpere.