Tirsdag 17. Oktober 2017 - 03:47  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Leiermål

Ulovleg samleie (utanom ekteskap).

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Avaldsnes: Våpentrening (6)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Avaldsnes: Våpentrening (6)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 910_7_415
Skrevet av Aadne Utvik - 06.06.2013

 

En viktig oppgave for motstandsbevegelsen var å forberede seg på å overta vaktoppgaver i en gitt situasjon. Da måtte mannskapene være bevæpnet. Våpen måtte smugles fra England. Og mannskapene måtte lære å bruke våpen. Våpentransport og våpentrening ble dermed en farefull aktivitet for HS-karene i Avaldsnes.

 

Det finnes flere historier om hvordan våpen ble fraktet til Nord-Karmøy. En stor operasjon foregikk i Torvastad så tidlig som i 1942 #140_7_401.
   I 1944-45 skulle enkeltvåpen bli spredt til ulike gjemmesteder. Noen av historiene handler om at våpen ble fraktet med sykkel. I ettertid har flere tvilt på om dette kan ha vært mulig å gjennomføre. Noen må ha hatt griseflaks.

Transport av våpen
Historier fra krigen kan ha blitt dramatisert i ettertid. Fra Kopervik blir det fortalt en historie om en navngitt snekker. Han skal ha fraktet våpen på bunnen i en sykkelveske. Ovenpå våpenet ble det lagt snekkerverktøy. Da en eldre torvastadbu fikk høre dette utbrøt han: ”Det må ha vært ei gigantisk sykkelveske, for sykkelvesker på den tida var ca. 30x15 cm i bunnen”.
   Men også fra Avaldsnes ble det fortalt lignende historier. På de viktigste veiene var det nesten alltid tyske vakter som hadde kontroll. Askel Widvey var blitt troppssjef i Avaldsnes og han passet på å ikke kjøre hovedveiene når han fraktet våpen på sykkel. Han måtte kunne se på avstand om det var vakter ute, slik at våpnene kunne kastes i veikanten om nødvendig.
   Askel mintes at han en gang ble bedt av sin sjef, Kaare W. Stange, om å hente en US-karabin på Hauge. Våpenet fraktet Askel i en jutesekk på sykkelstyret. Det var praktisk, for ved uventet kontroll kunne han raskt kaste jutesekken i veikanten.
   Sven Helgesen fortalte etter krigen til sin kone Klara at han en gang fraktet et nytt våpen på sykkelen sin. Så ble han stoppet for kontroll på Salhusferga. Men heldigvis var det bare passet som ble kontrollert og ingen oppdaget våpenet. Denne hendelsen er så spesiell at verken Kaare eller Askel trodde at Sven ville gjort noe slikt. Det var altfor risikabelt i Salhus med sterk tysk vaktkontroll. Vi vet altså ikke sikkert hva som stemmer, men det vi vet er at mange tok store sjanser mot slutten av krigen.
   Noe liknende skal Leif Lilleskog ha opplevd. Han fortalte seinere til en svoger, at han hadde fraktet en US-karabin på sykkelen sin. Våpenet lå gjemt under verktøy i en verktøykasse. Så ble han stoppet for kontroll av det som ble kalt ”Rasjoneringspolitiet”. Men heldigvis ble det ikke undersøkt i verktøykassen. Kan det stemme at det var slikt det skjedde?

Våpeninstruksjon

Faksimile fra bildeheftet ”Da freden kom”.
Askel Widvey fortalte at han og Knut Didrik Knutsen kom fra Avaldsnes og skulle delta i våpeninstruksjon på loftet på Hauge skule. Der var også Lars Skjold under dekknavnet ”Ola Steine”. Det var han som ledet øvelsene, mens Erling Reksten, sønn til læreren, holdt vakt.
   Askel husker at det var Stengun, Brengun og håndgranater som ble vist. Karene lærte også ”silent killing”, men den instruksjonen var det bare noen få som deltok i. Askel syntes at han etter hvert ble en ekspert i å demontere våpen og sette delene sammen igjen.
   I et våpenparti var det også US-karabiner. Ingen hadde hatt instruksjon i denne type våpen på den tid. Det hadde heller ikke vært blitt instruert i bruk av sprengstoff.
   Askel brukte ”Gamlehuset” (siden kalt ”Hønehuset”) i heimetunet på Matland som sted for instruksjon. På loftet hadde han gjemt en Stengun i en sekk. Han ga aldri instruksjon til mer enn to om gangen. Sigmund Waage mener å huske at instruksjonen også foregikk med Stengun vest for løeveggen, og at han var på Matland 10-12 ganger.
   Svend S. Kolstø hadde fått våpen av Askel. Svend hadde ansvar for instruksjon i sitt område. Treningen foregikk i fjøset til Askel Kolstø.
   Det var også våpentrening i stabburet til Peder Skeie på Meland. Det var bare sønnen Rasmus i familien som visste om dette. Våpenet var gjemt i ei mjøltønne. Det sto alltid en sykkel klar for reparasjon som ryggdekning, om noen skulle komme overraskende på de som hadde øvelse. Rasmus Skeie glemte aldri en skremmende episode. En av ”gjengen” gikk utenfor og ropte noe på moro. Det hørtes ut som tysk. Alle ble svært skremte. Episoden ble rapportert til troppssjefen. Rasmus sa det siden slik om han som ropte: ”Han sto ikkje prøven”. For parolen var at ingenting måtte bli sagt høyt som kunne avsløre noe av motstandsarbeidet.
   Ove Lyngstad husket godt øvelsene på loftet til Gaustads bakeri på Utvik. Det var tett ved riksveien. Våpnene var oppbevart mellom mjølsekkene på bakeriloftet. Utenom laglederen Sjur visste Ove bare til at Einar Kaalaas var med i HS.
På loftet i ”Hønehuset ”drev Askel Widvey våpeninstruksjon. Foto fra 1987.
   Askel fortalte dette i et intervju:
”Jeg fikk et slikt gevær som jeg studerte og plukket fra hverandre. Denne karabinen hadde i likhet med det engelske Bren-gun maskingeværet gass-stempel. Det var ikke rekylen som drev mekanismen. Jeg var jo selv utlært mekaniker og fant kvikt ut hvordan disse geværene fungerte. Selv hadde jeg en Winchester-rifle som jeg hadde fått av min far og den fungerte etter samme prinsipp. Men etter å ha tatt denne US-karabinen fra hverandre måtte jeg avfyre ett skudd for å se om den fungerte riktig og det ble prøveskutt hjemme i fjøset. Da jeg etterpå åpnet var våpenet blitt ladet automatisk.
Kilde: Seilas gjennom krig og fred (1977 – 1979). Aksdal, Lokalhistorisk Stiftelse.

Farefulle episoder på Hinderåker
Per Kåre Lande (f. 1929) bodde i samme tunet som søskenbarnet Sigmund Grimelid. Sigmund kom visstnok tidlig med i illegalt arbeid. Unge Per Kåre merket nok at det var ”mye rart som foregikk i tunet der”.
   Sigmund hadde en radio gjemt i en torvstabel i kjelleren. En gang, da kona hans skulle hente torv, raste radioen rett ned i fanget hennes. Per Kåre visste at det var kommet to Stengun maskinpistoler til gards. De var skrudd fra hverandre og oppbevart i hver sin pappeske. ”Bjellands Gaffelbiter” sto det på eskene. De var plassert over døra til eldhuset.
   En søndag satt de to søskenbarna på låvebrua og pusset og oljet våpendeler. Det var bare 30-40 meter fra Visnesvegen. Da kom noen tyskere spaserende på veien. Sakene ble gjemt i en fart.
   En annen gang kom Sigmund springende mot Per Kåre og fortalte at tyskerne hadde husundersøkelse på gang i Visnes. Gutten ble bedt om å sykle til Sven Helgesen med de to eskene med en gang. Eskene ble surret fast på sykkelen og 15-årigen trødde i vei. Han minnes at han møtte 5-6 soldater på veien, men trådde iherdig oppover Olsagruvevegen. Per Kåre var nokså redd, for det skranglet noe forferdelig fra eskene. Heldigvis var Sven hjemme og skjønte hva ”saken” gjaldt. Etter krigen fortalte Sven at han hadde plassert eskene med ”Bjellands Gaffelbiter” under benken til utedoet.
   Sigmund Grimelid var nok altfor uforsiktig i forhold til hvor alvorlig situasjonen var. Den uforsvarlige opptredenen ble rapporter til gruppesjefen. Og så må Kaare W. Stange ha tatt affære – for Sigmund på Hinderåker var den eneste Kaare visste om i Avaldsnes utenom troppssjefen #910_7_414.

Hendelser ved mølla
Faksimile fra kommunes kart ”Tyske installasjoner i Karmøy” (1995).
Høsten 1944 og vinteren 1945 jobbet Askel på Karmlund Mølle. Det arbeidsstedet ble som en slags kommunikasjonssentral for 3. tropp. Men det var ikke ufarlig å snakke i telefon, for faren for avlytting var alltid til stede. Hvis noen ringte, fikk ingen på mølla vite om hva samtalen til Askel handlet om. Beskjedene ble forsøkt gitt med kodeord og spesielle setninger, men dette fungerte ikke særlig godt.
   Edvin (Lull) Lyngstad hadde en jobb med å kjøre sand fra møllekaien til de tyske kanonstillingene på Fiskå #910_7_417. Han brukte hesten til Tysse. Etter krigen spurte Askel om Lull kunne huske en spesiell episode i den sammenheng. Episoden handlet om at også Askel kom på veien ved mølla med hest og kjerre. De to karene hadde stoppet og pratet med hverandre på veien. En eldre tysk soldat sto vakt et stykke unna. Lull hadde sand i si kjerre, mens Askel hadde en stor kasse. Den var kommet til kaien med kutteren ”Røgvær”.
   Lull husket episoden. ”Vett du ka eg hadde i kassen”, spurte Askel. Nei, det kunne ikke Lull vite. ”Maskingevær”, var svaret. Askel hadde så kjørt videre til gardsbruket på Matland og gjemt våpenkassen i gjødselsskuten.

Tilførsel av våpen, sprengstoffer, utstyr og forsyninger
Det heter at Milorg rommet 20-25 000 mann ved utgangen av 1941, men flere av disse må karakteriseres som ”papir-soldater”. Deres trening, bevæpning og utrustning var mangelfull, men ble noe bedre i løpet av 1942, da britene sørget for større tilførsler i dette året. Dessverre gikk store mengder våpen og forsyninger tapt gjennom tyske opprullinger.
   1943 og første halvår av 1944 ble den store byggeperiode, da Hjemmestyrkene vokste både kvantitativt og kvalitativt. Det ble sørget for tilførsel av våpen og utstyr til instruksjon, og dyktige instruktører ble sendt inn til distriktene. Resultatet viste seg å bli godt, for sommeren 1944 rommet Hjemmestyrkene ca. 32 000 mann. De fleste av disse var tålig bra instruert, men ikke alle var tilfredsstillende bevæpnet og utrustet.
   I siste halvår av 1944 og første halvår av 1945 kom det imidlertid meget store tilførsler av våpen, sprengstoffer, utstyr og forsyninger av mange slag, som til sammen økte Hjemmestyrkenes slagkraft betraktelig og satte dem i stand til bedre å løse de oppgaver de var tiltenkt, i først rekke sabotasjen.
Kilde. Kjeldstadli, Sverre (1959) Hjemmestyrkene I. Oslo, Aschehoug.

Ordforklaringer
Stengun: Britisk maskinpistol (mp). Navnet er satt sammen av forbokstavene til oppfinnerne Shepherd og Turpin + en for Enfield. ”Gun” betyr gevær/kanon.
Brengun: Lett engelsk maskingevær. Navnet er satt sammen av Br etter den tsjekkiske byen Brno, hvor våpenet ble konstruert, og Enfield i England, hvor våpenet ble produsert.
Silent killing: Kan bety å drepe en fiendtlig vakt bakfra, lydløst og effektivt. Det kunne gjøres ved en lang, tynn dolk og et hurtig armtak rundt halsen.
US karabin: Amerikansk fabrikkert halvautomatisk våpen, egentlig påtenkt til kampene i jungelområder i fjerne Østen. Seinere ble våpenet brukt av fallskjermjegere, og da med svingbar kolbe.