Mandag 19. April 2021 - 01:36  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Hjemmel

Løyve til å gjera noko.

Se hele oversikten her.


adobe reader
Gard & bygd >> BLH Torvastad >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Torvastad: Farefull hverdag (4)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Torvastad: Farefull hverdag (4)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 920_7_413
Skrevet av Aadne Utvik - 16.05.2013

Mye var ulovlig under verdenskrigen. Noen ble bøtelagt og noen satt i fengsel. Men motstandsviljen hos haugalendingene lot seg ikke knekke. Grupper ble organisert i hemmelighet. D-dagen i 1944 fremmet håp om snarlig slutt på krigen. Og så dukket ”Ola” opp i bygda...

 

Det var tyskere overalt, også i Vikjå (Viken). Til høyre er Steinstøs bakeri, hvor tyskere hadde overtatt husrommet i andre etasje. Foto utlånt av Ingeborg Lilly Steinstø.
Inntil nå har artikkelserien mest handlet om hverdagen på Nord-Karmøy. Den militære delen av motstandsbevegelsen i Torvastad ble kjent som ”Hjemmestyrkene” forkortet til HS #920_7_414. Andre emner er ”Våpentrening” #920_7_415 og ”HS trer fram” #920_7_416.
   Hverdagen hadde vært så annerledes under krigen. På krigsminnesmerket fins navnene til alle de som omkom på sjøen #920_7_401. Og i det skjulte arbeidet HL sentralt med militær trening av HS over hele landet. (Forkortelsene var typisk bruksmåte under verdenskrigen.)

Minner om skremmende hendelser
Folk hadde god tid til å snakke sammen. Når praten gikk var det litt av hvert å minnes.:
   Da ”Paris” sprang i lufta en kveld ble det et forferdelig rabalder #133_7_410. Det var ute ved Kvaløy og Bjørkevær. Noen trodde det var flyangrep på byen.
   Masse fly midt på dagen ble en annerledes skremmende opplevelse #86_7_402. Skytingen mot den kamuflerte kirken var det ingen som skjønte noe av #86_7_401.
   Flyet i løetaket til ”Landanesen” på Bø var det mange som kikket på #920_7_404. Samme dag hadde et annet alliert fly styrta i Karmsundet. Det er noen ungdommer på Moksheim vitne til #147_7_401.
   Og tyskerne arresterte folk. At torvastadpresten ble sendt til Grini forsto ingen. Hva galt hadde han gjort? Alle husket da avisene skrev om ti karer fra ei gruppe i Haugesund hadde fått dødsdom #910_7_413. Andre ”gikk under jorda”, slik som han Johannes på Hauge #920_7_414.
   Ei kone på Grønningen kunne fortelle om husransaking. Tyskerne hadde oppdaget radioantenne på hustaket. Mer skulle det ikke til #134_7_401.
   Bare noen få visste om at to småbåtskippere og noen ungdommer fra Osnes tok store sjanser, da Mathias Svendsen fra Føynå kom med hemmelig last fra England #140_7_401.
   Fly som landa og fly som bomba satte støkk i folk. Noen fly landa utenom militært område. Et tysk fly hadde landa på isen på Haugavågen og et annet på jordet til ”Haneviken” #920_7_403. Særlig skremmende var det da ei bombe som traff boligbrakka på Bøneset og to personer ble drept #146_7_402.
   Fiskeskøyta ”Trygg” fra Hauskevågenforsvant så tidlige som i første krigsåret. Han Knut og sønnen Kristian ble aldri funnet. Fiskebåten hadde visst gått på ei tysk mine ved Skåreholmen #920_7_410. Jo, det var mye å drøse om. Krigen ble tidlig en ”farefull hverdag”.

Illegal lytting på radio
Noen visste at elektriker Aasmund Høie i Salhus reparerte radioer på loftet i huset sitt. Tyske soldater hadde tilgang til etasjen under. De fikk vasket klærne sine i kjelleren hos Høie.
   Kaare W. Stange hadde en stjålet radio i leiligheten på Øvre Hauge. Seinere hadde han den i løa på Stange. For å dekke over mistanke om at han hadde illegal radio spurte Kaare folk han møtte om de hadde hørt noe nytt. Det betydde ”nytt fra London”. Men det han vanligvis fikk høre var rykter og ikke de nyhetsmeldingene han selv hadde lyttet til.
   Sigurd Størkersen (f. 1924) var svoger til Kaare. Han bodde i sommerhalvåret hos Kaare og sin søster Ida i leiligheten på Øvre Hauge. Sigurd har siden fortalt om den ulovlige radioen til Kaare og at den var skjult i ei bokhylle. Men plutselig ble radioen flyttet til løa på familiebruket på Stange og skjult i høyet der. Dette undret unge Sigurd, men ingenting ble sagt. Etter krigen fortalte Kaare at han hadde fått en telefon om at tyskere kunne komme på husinspeksjon og at radioen måtte fjernes. Det var naziordføreren i Avaldsnes som hadde tipset Kaare. Slik hendte også i krigens tider på landsbygda.
Faksimile fra Kyrkjebladet for Torvastad og Utsira. 5, 2002.
   Ole Mæland på Vikingstad og sognepresten i Torvastad kom sammen i hemmelighet og hørte nyheter hos Kaare. Det var i løa på farsgarden på Stange. Etter hvert må sogneprest Jacob Skaadel ha fått fatt i egen radio. Prestens bror, Jonas Skaadel, var pakter på prestegarden i Torvastad, og han lyttet på radio sammen med presten i løa.
   Prestesønnene Jardar og Johannes har fortalt at de sang denne strofen om faren: Fader Jakob, fader Jakob, lytter du, lytter du? Lytter du på London, lytter du på London? Bom, bom, bommm! (Sendingene fra London ble åpnet med fire trommeslag (tre korte og ett langt), tatt fra Beethovens 5. symfoni, kjent som
”Skjebnesymfonien”.)

Minner fra prestegarden
Håvard Skaadel er dattersønn til presteparet. Hans mor Ingjerd Kristina var 9 år da krigen begynte. Hun har fortalt at prestebarna ikke fikk lov å gå i sauefjøset. Foreldrene sa at det var noe farlig der. I virkeligheten var det en ulovlig radio i fjøset, samt bilde av kongen og dronningen.
   Ulovlig radiolytting gjorde presten visstnok også sammen med en prestekollega i Haugesund ”som hadde vært så dum å notere ned navn fra motstandsbevegelsen.” Bypresten skal ha blitt sendt i tysk fangenskap og døde der.
   Jacob Skaadel skal ha fortalt at hans arrestasjon skyldtes vennskapet med ingeniør Hamre, som var aktiv motstandsmann. I Norsk fangeleksikon. Grinifangene (1946) finner vi dette:

Sigurd Hamre, ingeniør, Haugesund, arrestert 31. august 1944. Årsak: Radio.
Jakob Skaadel, prest, Karmøy, arrestert 6. september 1944. Årsak: ”Radio”.

John Grønningen (f. 1931) var i oppveksten mye sammen med prestesønnen Johannes. Loftet i ”Sauehuset” var i krigen bebodd av dreng og tjenestejente. John kjente ikke til at det var noen radio der under krigen. Han mener at presten Skaadel ble arrestert etter ulovlig radiolytting hos Hamre på Storasund. Det er typisk at det i ettertid blir fortalt noe ulike varianter av krigshendelser. Minnespor kan endre seg, men ulike personer ble også kjent med ulike deler av krigens virkelighet.
   Prestesønnen Jardar Skaadel (d. 2001) holdt i 1987 et kåseri på NRK. Søsteren Ingjerd oppbevart hans manus, som var skrevet på dialekt. Dette sitatet er fra Kyrkjebladet for Torvastad og Utsira. 5, 2002.
   ”Krigen tok endeleg slutt. Far min kom him frå Grini og hadde mykje å fortelja. Det gjorde han i dei fleste lag og foreningar i bygda. Hima gjekk han rundt og song ”det har vi, det har vi, det har de ikke der ute”, og sette oss ungane grundig på plass dersom me hadde noko å utsetja på maten. Var ei sild lakabrend, eller ei kjøtkake hadde lege litt for lenge i skapet, fekk me alltid høyra kor glad dei hadde vore dersom dei hadde fått nett den silda eller den kjøtkako på Grini.”

Farlig ferjefart
En annen plass hvor bussene hadde mange problemer, var når de skulle passere over Karmsundet ved Salhus. Den lille Salhusferja kunne bare ta en buss om gangen, og det tok lang tid å gå over Karmsundet og tilbake igjen, i sær om høsten og vinteren.
   Det hendte mange ganger når det blåste kuling eller storm fra sør eller sørøst og strømmen i sundet rant på nord, at vind og strøm tok ferja halvveis til Haugesund, før den kom over til den andre siden. Og så måtte ferja gå så nær land som mulig, der strømmen ikke var så sterk, for å komme opp til ferjeleiet slik at bussen kunne kjøre på land.
   I krigen hendte det også at Karmsundet ble sperret for all skipstrafikk på grunn av at allierte fly slapp ned magnetiske miner ved Salhus. Og det hendte i alle fall én gang at Karmsundet ble sperret i en hel uke. Da måtte passasjerene som reiste med buss, fraktes over sundet i en liten, åpen motorbåt, mens buss stod og ventet. Hvis det var kuling og regn, kunne dette være en sur tur, i sær for gamle folk.
Kilde. Vea, Simon (2012) Minner fra krigen i 1940 – 1945. Avisa Karmsund, 14. november.

Lokal kontakt sørover
Folk på Nord-Karmøy visste lite om hva som skjedde av hemmelig motstandsarbeid ellers i distriktet. Kaare W. Stange har fortalt at han hadde behov for å få kontakt med Frimann Skeie i Kopervik. Det var en mann som visstnok skulle være sjef for hjemmestyrkene på Sør-Karmøy. Kaare visste at ”Ola” hadde reist til Kopervik for å gi våpeninstruksjon.
   En dag syklet Kaare til Kopervik. Der traff han tilfeldigvis Frimann på brua. Kaare sa dekknavnet til Frimann, men den andre viste at han skjønte ingenting. Så spurte Kaare etter ”Ola Steine”, dekknavnet til en våpeninstruktør fra England.
   Frimann skjønte fremdeles ingenting. Da avslørte Kaare at han visste at ”Ola” hadde en våpenkasse og at han skulle bo hos Frimann. Da innrømte Frimann at han selv var den rette mannen. Det viste seg at ”Ola” nettopp hadde dradd med en liten båt til Bøvågen ”for å besøke en mann i Torvastad”. Denne ”mannen” var Kaare.
   Seinere kom det fram at ”Ola” hadde oppdaget en tysk patrulje ved Bøneset. Da hadde han snudd båten og gått til Røyksund. Derfra syklet han til Haugesund til huset til Signe Fjelland i Øvregata. Der gikk han i dekning.

Og så dukket ”Ola” opp i Torvastad
Da ”Ola Steine” kom til bygda, bodde han hos Kaare og Ida Stange i deres leilighet på Øvre Hauge bnr 3. På gardsbruket på Stange var ”Ola” en slags dreng i korte stunder om gangen.
   En dag da Jakob Hauge og drengen Erling Johan går sammen på veien ser de Kaare, kona Ida og en fremmedkar komme ut porten til gardstunet. Erling Johan spør Jakob om hva slags dreng Kaare nå har fått seg. Jakob svarer at det var vel en klønete bykar. På den tida var det ungdommer fra byen på de fleste gardsbruka, særlig i onnene. ”Ola” oppførte seg vel som han
”var uvenn (uvandt) med gaffelen” - en karakteristikk som gjerne ble brukt om bygutter.
   ”Ola” trengte å få brakt videre beskjeder, men det medførte stor fare å bringe hemmelige meldinger sikkert videre til neste kontakt. Telefoner kunne bli avlyttet og skriftlig materiale kunne bli avslørt i de hyppige veikontrollene. Dessuten ble det foretatt arrestasjoner og husransaking.
   Matti Bø jobbet på Salhusferja og var dermed strategisk plassert. Han ble mye brukt som kontaktperson. Fra ferjemiljøet ble det seinere fortalt om mange nervepirrende hendelser som gjaldt kontroller og sjekk av identitet.
   ”Ola” brukte Lina Nordbø til kurervirksomhet. Astrid Hauge var også med som kurer for HS-karene. Tanken var at det vel ikke var så naturlig å mistenke unge jenter for å være med som medhjelpere for HS. Lina arbeidet på Forsyningsnemnda. En gang kom ei kone inn på kontoret og fortalte høyt at Rolf Oftedal og Johannes Hauge hadde gått i dekning. Lina gikk da til Kaare og fortalte om episoden.
   For Kaare var problemet hvordan han skulle kunne ”få stoppet kjeften” på kona. Han har fortalt at han skrev et anonymt brev til kona og ba henne ikke vise brevet til andre. Men hun viste det til broren sin, som var lensmannsbetjent. Og så satte hun inn annonse i avisa om at ”den herren som har sendt et anonymt brev til meg må melde fra, ellers vil han bli anmeldt”.
   På Lande i Avaldsnes fortalte noen voksne om underlige ting som skjedde omkring juletider 1944. Kona til Jakob Hauge skulle ha klaget over at noen hadde stjålet julesteika, som ble oppbevart i kjelleren. Folk snakket om at en hemmelig agent hadde ligget i dekning nede ved Haugavågen. Det gikk rykter om at han Jakob hadde tatt julematen til familien og gitt til karen.

Problemer med fortellinger om krigen
Erling Johan Vikshåland har lest gjennom manus til disse artiklene om Himafronten. Han mener at noen av historiene knyttet til ”Ola” er rene ”vissvass”.
   Han var 17 år i 1944 og var på den tida gardsdreng hos Jakob Hauge. Unggutten deltok selv i middagen på julekvelden hos Jakob. Og han minnes godt at hu Martha serverte steik som alltid på julekvelden. Så på Hauge hadde det ikke skjedd noe muffens #910_7_419.
   Erling Johan mener at det var søster til lensmannsbetjent Aspen som arbeidet på Forsyningsnemnda på Hauge - og ikke Lina Nordbø. Så - ”her er det noe som er suspekt”.
   Også skriftlige kilder om krigens hendelser på Haugalandet må vurderes kritisk. Et eksempel er heftet ”Karmøy under andre verdenskrig, bok nr. 1” av Alf Brodtkorp Pedersen. Heftet inneholder dessverre mange faktafeil om Nord-Karmøy, og blir derfor ikke brukt i denne artikkelserien.
   Slik var krigstida. Fulle av rykter og gjenfortellinger med vekslende innhold – etter hvert. Det er sagt at det første som går tapt i en krig er sannheten. Slik var det vel også på Nord-Karmøy. Tilgangen til pålitelig informasjon var svært begrenset. Aviser og radio formidlet sensurert innhold og spredte tysk propaganda. Det var derfor rom for mange slags spekulasjoner hos folk.
   Men kanskje det viktigste om troverdighet i krisetider: Folks hukommelse svekkes med tiden. En måtte være ytterst forsiktig med å notere ned sensitivt stoff. Tysk etterretning var virksom til alle tider. Plutselig kunne det komme husinspeksjon. Dessuten fordreies minnespor under stress.

   Det som imidlertid er sikkert er at mannen bak navnet ”Ola Steine” het Lars Skjold. Navnet var velkjent som navn på en forretning i Haraldsgata i Haugesund. I 1940 rømte mannen til England og gikk inn i Kompani Linge #910_7_412. Lars Skjold fikk trening som våpeninstruktør og operert innen HS på Haugalandet. Våpentrening er emnet for de to neste artiklene. Lars Skjold er en av hjemmefrontens helter. Han ”forsvant” imidlertid på en merkelig måte etter frigjøringen #910_7_419. 

”Hold hjulene i gang!”
Men penger ble tjent. Entreprenører, trelastbedrifter, sementindustrien og enda flere bransjer kjørte alt remmer og tøy kunne holde for å levere både til industri- og kraftanleggene og til Wehrmachts egen virksomhet.
   Det gjaldt gamle bedrifter. Treschow-Fritzøe i Larvik for eksempel, var ved utgangen av 1941 ”helt utsolgt for trelast, formentlig for første gang i firmaets historie”, ifølge en melding fra Norges Banks avdeling. Kjøperne kom selv og hentet rå skurlast på sagbruket. Høvleriet importerte svensk skurlast for å utnytte mulighetene til topps. Slike forhold fristet naturligvis også mange nye folk til å gå inn i de mest lønnsomme bransjene, og det var særlig de som fikk skjellsordet ”brakkebaroner” festet på seg.
   I årene 1942-1944 er det anslått at rundt 100　000 arbeidere stadig var i virksomhet ved ”tyske og tyskbetonte bygg og anlegg”. Trekker vi inn også de som arbeidet i trelastindustri og ellers med leveranser til anleggene, var det langt flere som drev med ”tyskerarbeid”.
   Siden det var stor gjennomtrekk på arbeidsplassene, var altså en betydelig del av den norske yrkesbefolkningen – som utgjorde ca. 1,3 millioner mennesker – med på slikt arbeid i kortere eller lengre tid. Mange industrigrener, men også jord- og skogbruk og fiske hadde vanskeligheter med å få folk nok, fordi de høye tyske lønningene trakk.
Kilde. Bull, Edvard (1979) Klassekamp og fellesskap 1920-1945 B. 13. I: Norges historie.Red. Knut Mykland.Oslo, Cappelen.

Ordforklaringer
D-dagen: Kodenavn for en større militær operasjon. I 1944 er D-dagen særlig kjent for de allierte styrkenes landgang i Normandie 6. juni.
HL: Forkortelse for ”Hjemmefrontens Ledelse”. Holdt til i Oslo.
HS: Forkortelse for ”Hjemmestyrkene”.
Grini: Norsk fangeleir, opprettet av tyskerne 1941 i kvinnefengslet på Ila i Østre Bærum, nå Oslo..
Haugesunds-Pressen: Avis utgitt i Haugesund fra 1942 til 1945. Pressedirektoratets nyordning forlangte NS-innsatte redaktører i avisene og resultatet i byen ble sammenslåing av Høyre-avisa Haugesunds Dagblad og Venstre-avisa Haugesunds Avis. Arbeiderpartiets avis Haugaland Arbeiderblad var stanset året før.
Wehrmacht: Den tyske krigsmakt fra 1935, da Adolf Hitler innførte alminnelig verneplikt.
”Arquebus”: Et kodenavn, knyttet til en av den norske motstandsbevegelsens radiosendere under andre verdenskrig. Radiotelegrafisten på Haugalandet var Sverre K. Andersen fra Haugesund, seinere ordfører i Avaldsnes kommune.