Onsdag 13. Desember 2017 - 14:08  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Skøyte

Dokument som overfører eigedomsretten til ein ny eigar.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Avaldsnes: Farefull hverdag (4)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Avaldsnes: Farefull hverdag (4)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 910_7_413
Skrevet av Aadne Utvik - 18.04.2013

Det tok tid før det hemmelige motstandsarbeidet kom i gang igjen i Avaldsnes etter 1943. Vinteren ble ekstra kald over hele Europa. Arrestasjoner skremt folk. Men motstandsvillige karmøybuer begynte å finne hverandre.

 

Fram til 1942 hadde tyskerne seiret på alle fronter, men så begynte fienden for alvor å møte motstand på slagmarkene. Tyskerne tapte ”slaget om Stalingrad”. De norske radiosendingene fra London styrket moralen hos de på ”hjemmefronten”, mens andre kjempet på ”utefronten”.
   Milorg distrikt 20.1 omfattet Indre Hardanger, mesteparten av Sunnhordland og Nord-Rogaland. Historikeren Arnfinn Haga har dokumentert motstandskampen i distriktet på en grundig måte. Lite stoff handler imidlertid om Nord-Karmøy.

”Tilstandsrapport” mot siste krigsåret

”Kamporgan” med professor Edvard Bulls kommentar.
Alle vet at kontakt mellom motstandsfolk medfører stor risiko. De tyskkontrollerte radiosendingene og de sensurerte avisene kan fortelle om avsløringer, arrestasjoner og harde straffer. Folk skal skremmes til passivitet. Men ”noen” er klare til å handle.
   I hemmelighet står Askel Widvey på Matland fram som en leder. Han har kontakt med Kaare W. Stange på Øvre Hauge i Torvastad. Disse personene blir sentrale i motstandsarbeidet på Nord-Karmøy i 1944-1945. Det tar noe tid før våpentransporter og opplæring kommer i gang #920_7_115. Faren øker for avsløringer.
   Det er typisk for situasjonen at Askel ikke vet hvor mange som er vervet til hans tropp. Slik skal det være. Han vet om 3–4 navn i Torvastad. Den overordnete oppgaven er å kunne holde mest mulig skjult for utenforstående. Norske angivere er en trussel, som er lett å glemme for den uerfarne karmøybuen.
   Askel får nyss om at det skal være en tropp til Kopervik, for der er broren Kristian med. En annen kar i Askels nærmiljø er Kolbein Kolstø, som også er med i Kopervik. Han vet at lederen er Frimann Skeie. Begrepet ”Hjemmestyrkene” eller HS begynner å få et innhold #910_7_114. I mens blir alt som skjer i Norge avhengig av om de allierte styrkene kan slå Hitlers krigsmaskin #85_7_406. Langs kysten gjør MTB-ene en stor innsats over lang tid #85_5_204.

Historikeren om arrestasjoner
Den første som ble arrestert i Haugesund, var Ulrich Beenfeldt, som røk til 19. november 1942. Ragnvald Westbøe og en av hans medarbeidere, Kolbein Sund, ble begge fengslet den 9. desember Sund slapp fri i februar 1945, men Westbøe døde i Dachau på den tiden da Sund atter ble en fri mann.
   En tid senere, januar 1943, fulgte en serie arrestasjoner. Da kom turen til Paul Hellesnes, John Olav Valen, Emil Jakobsen, Edvard Eriksen, Aage Christensen, Trond Moberg, Arne Utvik, Lars Lillehammer og Per Fjelde. To andre som også ble satt inn, var brødrene Olav og Magne Valen. De arbeidet innen Sivorg. Olav Valen var skolestyrer og leder for lærerfronten i Haugesund.

Da Ragnvald Westbøe den første tiden satt arrestert, holdt han kontakten med noen av dem som fremdeles var på frifot. Arne Utvik fikk en underhåndsbeskjed om at ble han arrestert, måtte han hevde at han var med i en organisasjon som hadde til oppgave å holde orden hvis engelskmennene kom. Utvik syntes det var mørke kvelder den høsten og vinteren, og lysere ble det ikke når bud kom om arrestasjoner. Ute på frontene ”tetnet” krigen til”. De ble engstelig noen hver.
   En kveld satt Utvik inne sammen med kona. Blendingsgardinene var forskriftsmessig dratt ned. I 21-tiden banket det på døra. Der stod en norsk politimann med en tysk soldat bak seg, og flere var det ute. Om det var Utvik som bodde her? Jo, sa han. Om han ikke visste hva han gjorde? Visste han ikke hva han utsatte seg og sitt hus for? Utvik stusset og var ikke lite redd – men det hele gjaldt at de ikke hadde blendet i kjelleren. Kona hadde vært nede et ærend og hadde glemt å slokke.

Søndag 7. februar 1943 visste Utvik at nå begynte det virkelig å brenne under føttene. Man han gjorde som intet var hendt. Kona og han skulle til Utviks svigerforeldre en tur. Det var kommet litte snø. De syklet om Storesund opp til Hausken. På sidevegen fram til svigerforeldrenes bolig så de sporene etter bilhjul.
   De fattet mistanke og gikk inn til en nabo attmed vegen for å orientere seg. De var ikke før kommet inn der før denne bilen stanset utenfor, og Arne Utvik ble arrestert. Han måtte først dra hjem med politieskorte, og deretter gikk vegen til Hauge hjelpefengsel.
   Han havnet på enecelle. Døra slo igjen bak ham. Mange tanker kom og gikk, om hvordan han skulle legge dette opp og om hva som nå kom til å skje. Det skjedde faktisk ikke nevneverdig. Utvik hadde til stadig god kontakt med datteren av ham som var vaktmester der, og hun fikk smuglet ut beskjeder som han rablet ned på dopapir.

Da Stockhaus forhørte, fortalte Utvik det han hadde fått beskjed på, at de ”skulle holde orden” i tilfelle britene dukket opp på fastlandet. De kom også inn på brenselsnemnda, der Utvik var med. Åge Christensen, som var arrestert noen dager før Utvik, var formann i nemnda. Bl.a. hadde de spadd torv som skulle deles ut. Stockhaus hevdet at brenselsnemnda bare var kamuflasje for illegalt arbeid. Utvik måtte ikke hevde slikt sprøyt.
   - Da Stockhaus selv satt i politiforhør etter krigen, nevnte han at enkelte av de arresterte hadde sagt de tilhørte en polititropp som skulle sørge for ro og orden i distriktet i tilfelle tyskerne ved en eventuell alliert invasjon måtte trekke seg tilbake. Andre tilstod at de hadde spesialoppdrag, som å være oppmerksomme på tyske aktiviteter og disposisjoner.
Kilde: Haga, Arnfinn (1977) Arquebus kaller London. Haugesund, Haugesunds Avis Forlag.

Ulovlig radiolytting
Faksimile fra Karmøy kommunes kart ”Tyske installasjoner i Karmøy” (1995).
Alle radioapparatene var registrert og inndratt av myndighetene. Det ble gitt dispensasjoner til fiskeflåten, men skipperen måtte skrive under på et dokument der han lovet at radioen aldri skulle ta inn sendinger fra England. Brudd på forbudet kunne ende med arrestasjon og fengselsopphold. I Avaldsnes ble radioene plassert på loftet, over kirkeskipet #910_7_411.
   Sør i bygda hadde en nazifamilie i Haugesund sitt sommerhus. Der var det radio. Sammen med en kamerat greidde Askel Widvey å ta seg inn i huset gjennom et vindu. Askel laget seg en nøkkel og dermed kunne de to karene ”lytta på London” når familien ikke brukte sommerhuset.
   I Visnes hadde tyskerne mange kanonstillinger ut mot havet i vest. Hele gruveområdet var inngjerdet med piggtråd og det var lagt ut miner langs gjerdet. I den gruveheisen som nå er plassert i Gruvemuseet var det en illegal radio. Det var en sementplate i heisen, og under den var det støpt hulrom der radioen var. Tyskerne arbeidde like ved siden av radioen, men fant den aldri.
   Rasmus Skeie fortalte at han var og hørte ulovlig radio både i et fjøs på Matland og på verkstedet i en elektrisk forretning i Kopervik. En varmeovn hadde tydelige skavanker med ødelagte spiraler. Men det var en makeløs ovn: ”Når ein skrudde på varmebrytaren til ”rett tid”, kom Toralv Øksnevad sin herlege stemme som sa ”Dette er London.”
   En mann i Visnes hadde radio inne i et fiskegarn. Også i løa til Peder Bårdsen satt folk om kvelden og lyttet til sendingene fra London. Gustav Lande gjemte en radio blant kornband, og Ferdinand Gjertsen hadde radio i en støpt hull under stuegulvet. Flere slike historier er blitt fortalt lenge etter krigens slutt.

Farefulle hendelser
De nye styresmaktene kom stadig med nye regler og bestemmelser. Blant annet fikk man ikke lov å reise hvor som helst uten spesiell tillatelse. Den enkelte fikk bare lov å bevege seg i et begrenset område i sin landsdel. Alle over 15 år måtte oppsøke lensmannskontoret og anskaffe såkalt grenseboerbevis. En ung dame i Kvalavåg hadde en gang glemt beviset og fikk svi for det #76_7_402.
   2. påskedag 1941 kom tyskerne med biler, hester, kanoner og mange soldater til Kvalavåg. De overtok skolen, bedehuset og mange privathus. Det ble satt opp et stort piggtrådgjerde rundt store deler av bygda. Det ble satt ut mange vakter. I området kunne det være 250-300 tyskere. Det ble gravd skyttergraver i Vikene #76_7_401.
   Jens Aarsand (f.1890) var lærer i Kvalavåg under krigen. En gang kom han syklende til Kaare W. Stange på Øvre Hauge. Læreren hadde et melkespann på sykkelstyret. I skoene hadde han papirer med skisse over kanonstillinger og andre militære installasjoner i Kvalavåg. Opplysningene skulle sendes til Milorg-ledelsen i London. Erling Johan Vikshåland har historien fra Kaare.
   Anna Sørbø (f.1919) var nettopp blitt myndig da krigen brøt ut. Hun vokste opp i en stor søskenflokk på et gardsbruk like ved riksveien på Utvik. En gang banket en tysk soldat på døra. Alle ble skremt, men ingen i familien kunne tysk. Soldaten la begge hendene under kinnet, og han fikk komme inn og ligge på divanen i stua. Ingen i Sørbø-familien hadde blund på øynene den natta. Om morgenen fikk han varm kaffe og forsvant. Det soldaten hadde gjort var nok helt ulovlig #85_7_404. Kanskje han hadde desertert? En ungdom fra Storesund har fortalt om en lignende hendelse #920_7_406.
   Det var visstnok en god del unge tyske soldater som stakk av mot slutten av krigen. De som ble tatt kunne vente dødsdom. I Kvalavåg ble det oppdaget at en russisk fange hadde fått litt mat av noen bygdefolk. Fangen ble drept på stedet, blir det fortalt #76_7_402.
   Illegale aviser ble trykket i hemmelighet. De styrket motstandsviljen i folket. Men det ble avsagt strenge dommer når noen ble arrestert for produksjon eller distribusjon.

Et tidsbilde 1943-44
Postkort til fange ”Schutzhäftling Arne Utvik Nr 71991”, skrevet av hans kone Aasta Wegner Utvik. Teksten er formet som en jule- og nyttårshilsen fra sønnene: ”Frølihes Weinachten gutes Neujahr Herzliche Grüsse Aadne, Kristian og Einar”.
Mange familier levde i uvisse om deres kjære var i live.
   Det ligger tre gardsbruk langs riksveien gjennom Utvik. Der bodde slektninger som ventet på brev eller livstegn fra sønner, ektefeller, fedre og søsken. Noen var i tysk fangenskap #85_5_401, mens andre var ”ute” #85_7_406.
   Et moderne fargefoto viser to av de gardstunene som blir omtalt #910_9_112. Det store hvite gardshuset i jugendstil midt på bildet er slektsgarden (bnr 1) #85_3_310. Det røde sveitserhuset til venstre ligger i det gamle ”Båratunet” (bnr 3) #85_3_303. ”Enkesetet” (bnr 5), et hvitt sveitserhus, ligger utenfor bildet, til venstre, ved Shell-stasjonen #85_5_301.
   Fra 1943 er det Aasta Cecilie Haavik aleine som styrer bnr 1. Hun har ansvar for en stor barneflokk. Det er ingen mannfolk igjen på garden, da hennes to brødre Arne og Augvald Utvik sitter i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Aasta er gift med sin tremenning Per Haavik fra ”Båratunet”. For tiden er han krigsseiler i ukjent farvann. Fra brødrene kommer det brev, men ingen livstegn fra ektemannen.
   Gardsbruket med det røde sveiserhuset er det Elias Christian Håvik som eier. Han og kona Eli Agnethe har 6 voksne barn. To av sønnene, Peder (Per) og Alf Christian, er til sjøs. Ingen har hørt livstegn fra dem. Christian Haavik er bonde, men har også en fortid som tøff skuteskipper. Han trosset all slags vær på sjøen og var viden kjent under hedersnavnet ”Faen i Nordsjøen”. Gamle Christian vet godt at snikende tyske ubåter med torpedoer er farligere enn sterk storm og høye bølger i Nordsjøen.
   Christian og Agnethes datter Astrid Skeie er enke. Hun bor i tunet. Enebarnet Sven Egil (f. 1922) reiste til USA som tenåring. Han kan være innkalt til militærtjeneste. Deltar han kanskje i krigshandlinger i Europa? Mor Astrid har ikke hørt livstegn fra sønnen siden krigsutbruddet.
   På det gamle ”Enkesetet” bor Nils Daniel Haavik, bror til Christian, og kona Kristine. De har to døtre hjemme. Sønnen Knut sitter som fange i Tyskland, sammen med sine tremenninger Arne og Augvald. Fangene kan motta brev og matpakker, og familiene får brev fra Knut. Men uvissheten er nok stor om sønnen vil overleve fangeoppholdet.
   Slik var krigens virkelighet også for andre på Nord-Karmøy. De som mottok post var heldige. Brev som skulle sende til Tyskland måtte skrives på tysk på grunn av sensuren. I Avaldsnes var det sogneprest Lars Skadberg som bisto med oversettelser.
   Men de som hadde sine kjære til sjøs eller i andre land, visste ingenting. De kunne bare lytte ulovlig på radio og høre på rykter. Den psykiske spenningen må ha vært ekstra stor i slike familier.

Alle overlevde!
Bildet avslører at Per og Aasta Haavik fikk det godt på sine eldre dager. Foto fra Elise Skjoldal.
”Tysklandsfangene” – brødrene Arne og Augvald Utvik, og deres tremenning Knut Haavik - kom hjem i live. De hadde måttet gjennomleve mange traumatiske opplevelser, noe som først ble klarlagt lang tid etter krigen (KZ-syndromet) #910_7_419.
   ”De som var ute” – brødrene Per og Alf Christian Haavik og deres nevø Egil Skeie – kom også hjem i god behold – tilsynelatende. De snakket ikke om krigsopplevelsene.
   Haavik-brødrene var arvinger til hvert sitt gardsbruk på Utvik, – bnr 5 og bnr 3. De ble bønder! De korte turene de hadde til sjøs som sjøoffiserer i fredstid må ha være rene lystreiser…

Organisert motstand tar form
Spørsmålet om Hjemmestyrkene i det hele tatt skulle bygges opp, og om de i så fall skulle gå til angrep som gerilja- og sabotasjestyrker under krigen, eller om de skulle ta sikte på å bygge ut og gjøre organisasjonen kampklar for sluttfasen, hadde så stor betydning både for krigføringen og for landets sivile interesser, at Regjeringen måtte forbeholde seg avgjørelsen i den utstrekning det var mulig. Men i dette spørsmålet var den sterkt bundet av den allierte strategi og av oppfatningen i Norge.
   Først etter overveielser og tvil vedtok Regjeringen å godkjenne Milorg og Rådet. Dette ble meddelt i følgende telegram til Rådet, vedtatt i Forsvarsrådets møte i London 20. november 1941:
   ”Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet. Dette sorterer direkte under HOK i Storbritannia hvor rådets representant behandler alle saker mellom organisasjonen i Norge og HOK. Sakene skal av HOK forelegges Forsvarsrådet til approbasjon. Forsvarsrådet tiltres ved disse sakers behandling av en representant for militærorganisasjonen. Alle som arbeider med militære forberedelser for frihetskampen i Norge, oppfordres til lojalt å underordne seg organisasjonen. De skal betrakte seg som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt H. M. Kongen som er enig med Regjeringen.”
   Regjeringens anerkjennelse av Milorg og Rådet markerer den første store minepel på Milorgs vei. Milorg var ikke lenger en frittstående organisasjon. Den var blitt en del av den norske regjerings samlede militærmakt under britisk overkommando. Milorg kunne fra 20. november 1941 sies å være blitt ”den fjerde forsvarsgren” ved siden av hær, marine og flyvåpen.
Kilde. Kjeldstadli, Sverre (1959) Hjemmestyrkene I. Oslo, Aschehoug.

Ordforklaringer
Stalingrad: Nå Volgograd, by i Russland. Berømt i verdenskrigen, da tyske styrker nådde byen i september 1942. Men russerne omringet de tyske troppene, som kapitulerte i februar året etter. ”Slaget om Stalingrad” ble et viktig vendepunkt under krigen, og fikk stor militær og politisk betydning for krigens gang.
Desertere: Å rømme fra militærtjeneste.
Sensur: I denne sammenheng er det kontroll av brev, som kunne inneholde opplysninger som tyskerne fjernet.
Krigsseiler: Sjømann i utenriks fart under andre verdenskrig.
KZ-syndromet: KZ står for konsentrasjonsleir. Det er en gruppe symptomer som ofte er typiske seinfølger av fangeleiropphold.
Rådet: Dannet i mai 1941 som et militært råd for Milorg.
HOK: Kortform for ”Hærens Overkommando”. Ble dannet i Gudbrandsdalen under ledelse av general Otto Ruge i dagene etter 12. april 1940. HOK skulle samordne ledelsen for utenriks- og forsvarsdepartementet, generalstaben, admiralstaben og allierte styrker i krise og krig.