Fredag 23. Juni 2017 - 22:47  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
ÅÅ

ØNSKER DU FLERE? Gi oss et hint: post[a]n-kh.no

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Torvastad >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Torvastad: Milorg (3)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Torvastad: Milorg (3)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 920_7_412
Skrevet av Aadne Utvik - 12.04.2013

Når vi kommer til 1942 gjøres det nye forsøk på å organisere en militær motstandsbevegelse i Torvastad. Det viser seg å bli vanskelig. I Haugesund har folk blitt arrestert og noen fått dødsdommer. Men torvastadbuen ga ikke opp. Begrepet ”Milorg” fikk etter hvert et håndgripelig innhold.

 

Faksimile fra kommunes kart ”Tyske installasjoner i Karmøy” (1995).
Ellers gikk dagliglivet som før #920_7_411. Noen voksne menn gjorde noe hemmelige og farlig. Lite eller ingenting er dokumentert om hvordan ektefeller og barn hadde det. Ante de noe om hva deres brødre og ektemenn drev med? Eller pappaer og onkler? Kjente de til begrepet ”himafronten”? Tyskere med våpen var det overalt. Farer lurte overalt.
   Noen minner fra ei byjente er tatt med i denne artikkelen. Eksemplene gir kanskje en viss gjenkjennelse hos ”folk på Karten” eller ”kartabuen”, som haugesundere ville sagt det.

Noen førsøker seg
Noen av soldatene fra Haugesundskompaniet danner ei motstandsgruppe straks etter overgivelsen 2. mai 1940 #920_7_410. Gruppen begynner å drive med etterretningsarbeid. Karene blir kjent som ”Haugesundsgruppen”.
  
Men gruppen blir snart avslørt og mange arrestert #910_7_412. Kjøpmann Lars Skjold er en av dem som rømmer vestover. (Han dukker seinere opp igjen i Torvastad som ”Ola” #920_7_415.) Skjebnen til Haugesundsgruppen skremmer folk for en tid fra å forsøke noen lignende illegal virksomhet. Men bare for en tid.
   John Lotsberg er lærer på Håland. Sammen med bonden Tomas Wegner Hausken får han i oppdrag å danne en Milorg-gruppe på 10 mann i Torvastad. Det blir fortalt at gruppen skal være del av en politistyrke når engelskmennene gjør invasjon. En slik invasjon er ventet i 1942. (Det viser seg siden at dette var et rykte som var plantet for å kunne binde opp tyske troppestyrker.)
   Det er trolig Arne Utvik som har gitt lærer Lotsberg dette oppdraget. Bonden Kaare W. Stange blir også forespurt av Lotsberg om å bli med. Og Kaare sier seg villig. Men lite skjer.
   I februar 1943 blir Milorg-lederne Aage Christensen og Arne Utvik i Avaldsnes arrestert #910_7_412. Dette gjør at torvastadbuen for en tid holder seg unna det militære undergrunnsarbeidet.
   I perioden 1943–1944 er den formelle organiseringen av motstandsarbeidet på Karmøy - og også andre steder - preget av svært mye uklarheter og forvirring.

En slags sabotasje
Folk som enkeltvis viste motstand mot okkupasjonen levde i konstant frykt for å bli avslørt og dermed arrestert. Og spenningen vokste utover mot det fjerde krigsåret.
   Kaare tenkte mye på hvordan han ville reagere om han ble arrestert og bli presset under avhør. En kveld var han på vei til fjøset på heimegarden på Stange. Han skulle ”lytta på London”. Da så han en lastebil som sto parkert ved bruket til Lars Haaland. Kaare tenkte at ved å gjøre noe ulovlig kunne han få satt nervene på prøve.
   Han fikk med seg brødrene Erling og Gunnar Reksten. De slo ut ei rute i bilen, åpnet døra og tok ut bilutstyr. Så skrudde de av et hjul. De trillet hjulet ut i et plantefelt og gjemte det der. Kaare husket at de tre karene var i et usedvanlig lett og godt humør, da de lurte seg bort fra gjerningsstedet etter fullført oppdrag. (Erling Johan Vikshåland husker bilen. Det var en 1 ½ tonn lastebil som hadde oppdrag for tyskerne. Det var høyre forhjul som ble skrudd av. Bilen ble stående på stedet i flere døgn.)

Noen tok sjanser
Til tross for tyskernes avsløringer utviklet Milorg seg i nye retninger. Det ble lagt vekt på bedre sikkerhetstiltak og opplegg for mer effektivt samarbeid med frie norske og allierte styrker. Organisasjonen ble omstilt til mindre enheter med distrikter, avsnitt, områder, grupper og lag.
   I løpet av 1943 fikk Milorg direktiv om å innstille seg på de oppgaver som ville melde seg ved tysk kapitulasjon i Norge. Milorg skulle sikre ro og orden, hindre ødeleggelser av materielle verdier, og assistere de norske og allierte styrkene som kom inn i landet.
   Det var både unge menn og fedre som ble rekruttert til det farlige undergrunnsarbeidet. Mange var gifte og hadde barn. De tok store sjanser ved å delta i noe som kunne føre til fengsel og kanskje dødsstraff ved avsløring. Mange i Milorg vurderte sin deltakelse i forhold til hvordan familien kunne bli utsatt for represalier ved eventuell arrestasjon #910_7_412.

”Krigsbarn”
En side fra bildeheftet Da krigen kom.
Fangeleirene med de russiske krigsfangene knytter det seg sterke minner til for oss alle sammen. Å gi fangene mat var viktig, men strengt forbudt. Da gjaldt det å kjenne til reaksjonene hos vokterne. Noen voktere pleidde å snu hodet bort slik at det ble tid til å smugle litt brød inn bak gjerdet. Som takk ga fangene fra seg vakkert utskårne trefugler og tørkleringer. Det var et under at slik skjønnhet kunne skapes under så miserable forhold.
   Et annet inntrykk vi deler er forholdet til den enkelte soldat. De av oss som var små, følte marsjeringen og sangen skremmende, mens de eldre syntes dette var spennende opptrinn og kunne beundre hanemarsjen og den flotte sangen, men ingen av oss oppfattet vanligvis den enkelte menige soldat som skremmende.
   Selv om vi ikke ble ansvarliggjort i samme grad som de eldre som ble dradd inn i familiens strev med å skaffe mat og annet som det etter hvert ble mangel på, visste vi godt at vi måtte tie med ting vi snappet opp av de voksnes samtaler. Vi skjønte lite, og enkelte ganger tidde vi nok stille om helt ubetydelige ting, men det var best å være tette som potter, for sikkerhets skyld.
   Vi spiste opp mat vi ikke likte uten for mye mukking, gikk i omsydde klær og gensere strikket av opprekksgarn, og var glade når vi fikk arve fravokste klær fra slekt og venner. Vi lærte oss å være forsiktige med ting, slik at mest mulig skulle vare til krigen var over.
   Uhyggen var overalt. I det stummende mørket, i lyden av syngende og marsjerende soldater, i flyalarmen og sporlysene som sveipte det ellers stummende mørket, i lyden av bombefly som nærmet seg, i tankssperringene og hitlertennene, og ikke minst i den tyske propagandaen som gjallet ut fra det rekvirerte Folkets hus ved Landmannstorvet (nåværende Steinparken). I mange år etter krigen syntes mange av oss at lyden av fly var ubehagelig.
   De voksne fortalte oss om livet i ”førkrigstider”, og at alt skulle bli bra igjen så snart krigen var over. Vi snakket og drømte om dette som skulle skje, at vi skulle få sjokolade og sydfrukter og begynne i Speideren.
Kilde. Lehmann, Torunn M. (2007-2008) Barn i krig. Barndomsminner fra Haugalandet 1940 – 1945. Haugalendingen, s. 93.

”Vern og trygg”
I begynnelsen av 1942 ble noen enkle regler for illegalt arbeid formulert. De var utarbeidet av kvinnegruppene i Oslo og de er gjengitt i dokumentsamlingen Regjeringen og hjemmefronten under krigen.
   ”
Men det er vel symbolsk og symptomatisk at det første dokument fra kvinnehånd i nevnte samling bærer tittelen: ’Vern og trygg’, og det er interessant at de ledende menn godtar kvinnenes erfaringer og anonyme direktiver og annekterer dem som sine egne.” Slik har en av de impliserte kvinner skrevet senere.
   En drastisk formulering i disse sikkerhetsreglene lød slik: ”Den største fare kommer ikke fra nazistiske angivere, men fra nasjonale angivere”, det vil si folk som snakker for mye. Kravet måtte være at ”alt viktig norsk arbeid” kunne foregå innenfor ”en beskyttende mur av taushet”.
   Det gjaldt å finne balansen – ”vi må holde munn, og vi må spre opplysning”. ”Like viktig som det er at pålitelige opplysninger blir spredt, like viktig er det at færrest mulig vet ad hvilke veier de kommer.”
   ”Tal aldri om hvor du får en hemmelig avis fra. Les den i enerom (i nødsfall på en do)… Gi den videre på tomannshånd, uten tilskuere.”
Kilde. Bull, Edvard (1979) Klassekamp og fellesskap1920 -1945 B. 13. I: Norges historie. Red. Knut Mykland. Oslo, Cappelen.

Ordforklaringer
Hitlertenner: Støpte betongblokker, som var satt tett sammen som sperringer under krigen. Den største samlingen er på Brusand sør i Rogaland. De skulle forhindre alliert landgang med tanks. Også i Haugesund sentrum var det satt opp ”hitlertenner”.
”Lytta på London”: Propagandaen for Norge og Norges sak ble formidlet gjennom Statens informasjonskontor i London. Viktigst for (de ulovlige) lytterne i Norge ble sendingene på norsk fra BBC. Toralv Øksnevad var en populær nyhetsoppleser og ble kalt ”stemmen fra London”. Radiosendingene var viktig for å holde moralen oppe i den norske motstandsbevegelsen.