Tirsdag 17. Oktober 2017 - 03:57  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Gard

Mest brukt om matrikkelgard, men nokre gonger òg nytta om eit bruk.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Torvastad >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Torvastad: Sivil motstand (2)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Torvastad: Sivil motstand (2)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 920_7_411
Skrevet av Aadne Utvik - 20.03.2013

Etter de første forvirrede aprildagene i 1940 begynte hverdagen med tyske kontrolltiltak. Da gjaldt det å bevare og styrke de nasjonale holdningene. Motkreftene i bygdekulturen viste seg å være sterke i Torvastad.

 

I artikkelen om Avaldsnes beskrives ulike former for protest mot tyskernes undertrykking av demokratiske friheter #910_7_411. Det var viktig at lærere og prester sto imot nazifiseringen. Folk lurte seg til å lytte på radio. Nazifisering av det kommunale sjølstyret er dokumentert i Torvastad.

NS og vestlandsk motkultur

Faksimile fra bildheftet ”Da krigen kom”.
Den norske jøden Moritz Rabinowitz i Haugesund var blitt arrestert #920_7_410. Det skremte folk, men det skulle bli verre #910_7_412. Det ble et tydeligere skille til de som ”var på feil side”.
   Svært få torvastadbuer var medlem av partiet NS – Nasjonal Samling. En oversikt fra UiB viser at pr. 27.02.1941 var det kun registrert 3 medlemmer. Ved årsskiftet samme år var det 6 medlemmer og ved årsskiftet 1943 var medlemstallet 7. Pr. 27. juli 1944 var tallet sunket til 3 medlemmer, det samme som i 1941. En kan undre seg over grunnene til at så få personer i Torvastad var NS-medlemmer.
   Historikere har pekt på at kommunene på Vestlandet hadde mye mindre tilslutning til partiet Nasjonal Samling enn kommunene på Østlandet. Dette samsvarer med situasjonen i Torvastad. Her var det

  • sterk oppslutning om de såkalte motkulturene, dvs. lekmannskristendom, avholdssak og målsak,
  • bygdesamfunnet var sosialt og økonomisk egalitært, dvs. preget av ensartethet og utjevning,
  • og de økonomiske krisene i mellomkrigstida rammet ikke så hardt i Torvastad som i andre kommuner i landet.


Nasjonale holdninger
Noen viktige hendelser på landsplan er summert opp under Avaldsnes #910_7_411. Dette gjelder ulike former for sivil motstad i perioden fra høsten 1940 til våren 1942.
   Begrepet ”hjemmefronten” (lokalt himafronten) ble noe som etter hvert fikk et meningsfullt innhold for folk. Holdningene hos prester og lærere var med på å styrke den sivile motstandskraften hos nordmenn.
   Noen unge flyktet til England eller Sverige for å melde seg til kamp for frigjøring av landet. Det ble også gjort forsøk på å organisere hemmelige militære motstandsgrupper #920_7_412. Men da Norge ikke hadde vært i krig på lange tider, viste det seg at organisert, underjordisk militært motstandsarbeid var vanskelig å få til på en betryggende måte. Selv om noen forsøk i dag kan virke amatørmessige, forteller det om vilje til å stå i mot okkupasjonsmaktens press om innordning.

”Norsk reisning”
Kaare W. Stange (1915-2004) har skrevet ned en del minner fra motstandskampen under verdenskrigen. Han ble en sentral person i oppbyggingen av den militære del av hjemmefronten på Nord-Karmøy. Ingen kunne mistenke ”Kaare hans Knut på Stongo” for å ha noe med militæret å gjøre. Kaare fortalte sin svigersønn Arne Osmundsen, at han hadde vært pasifist inntil han hørte Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940. Kaare hadde ingen militær bakgrunn og hans væremåte var vel mer som en teoretisk anlagt person.
   Riktignok viste det seg at Kaare hadde deltatt i krigsoperasjoner i Valdres i aprildagene 1940. Han oppsøkte de norske troppene i Valdres og fikk også en viss erfaring fra tysk fangenskap i den sammenheng. Ingen i lokalsamfunnet på Karmøy skulle likevel kunne ha grunn til å mistenke at sivilisten og pasifisten kunne bli sjef for en militær undergrunnsbevegelse fra 1944 #920_7_414. Ved krigens slutt hadde Kaare W. Stange (midlertidig) majors grad.
   Det som heller ingen visste, var at Kaare hadde gjennomgått en viss mental forberedelse til motstandsarbeid helt fra begynnelsen av krigen. Da han var student på Småbrukslærerskolen på Sem i Asker i 1940, leste han noen bøker som gjorde inntrykk. Den ene var en bok om Trotskijs fangenskap i Sibir, og den andre var gutteboka Skatten påsjørøverøya.
   Kaare ble særlig opptatt av stoffet om oppbygging av celler i undergrunnsarbeid. Han hadde dristige planer om å danne en landsomfattende organisasjon med en ”morcelle” på skolen. Formålet var å drive propaganda og gi folk mot til å yte motstand mot okkupasjonsmakten. Opplegget var at 3–4 mann dannet nye celler. Han kalte organisasjonen for ”Norsk Reisning”.
   Studenten sendte brev til folk med budskapet Vår tid skal komme. Norsk Reisningarbeider. Brevene ble postlagt i Oslo. Et brev ble sendt til lærer Mandius Reksten på Hauge skule. Da Kaare kom heim til jul spurte han lærer Reksten om han visste noe om ”Norsk Reisning”. Svaret var positivt, og læreren sa at det var det kjekkeste brevet han noen gang hadde fått.
   Men dette initiativet kunne ikke fortsette, da Kaare ikke hadde noe apparat bak seg i Torvastad. Kimen var nok likevel lagt hos ham mentalt til større og farligere oppgaver.

Lærere sto imot

På vei fra Torvastad til Haugesund måtte folk vise fram ”grenseboerbevis” ved tysk vaktpost i Salhus, på ferga og ofte også på Fastlandssida. Utlånt av Hanna Haaland, f. Østhus.
Lærerne var en yrkesgruppe som tidlig markerte seg med nasjonale holdninger. Noen torvastadbuer husker at lærerne Jon Lotsberg på Håland skule og Mandius Reksten på Hauge skule var borte en tid etter at krigen begynte. De var visstnok på vei til Voss for å delta i militær motstand. Begge kom tilbake etter 9-10 dager i april 1940.
   Det ble tidlig gjort forsøk på å presse og smugle nazistisk propaganda og ideologi inn i skolen. Sommeren 1941 forlangte myndighetene at alle lærere skulle melde seg inn i det nazistiske Lærersambandet. Som motvekt dannet da en del kjente skolefolk Skolefronten, som ble en viktig del av hjemmefrontens virksomhet.
   Lærerne på Nord-Karmøy sto imot nazipresset. Som skremsel ble over 1000 lærere arrestert 20. mars 1942 og sendt til Kirkenes. Nazistenes forsøk på å tvangsorganisere en hel yrkesgruppe ble dermed mislykket.
   De andre lærerne ble en tid avsatt. Det ble da organisert en slags illegal lønningskasse. Folk forpliktet seg til å betale inn et visst beløp hver måned. På den måten fikk lærerne lønn nok til seg og sin familie den tida skolene var stengt. Etter krigen ble pengene betalt tilbake av kommunen.

Radioene ble inndratt
Det skulle ikke være lett for folk å reise for å besøke hverandre eller handle. Voksne måtte ha et ”pass” eller grenseboerbevis. Fire menn satt på lensmannskontoret høsten 1940 og skrev ut 4000 slike bevis til beboere i Skåre og Torvastad.
   Den viktigste nyhetskilde var aviser og radio. Men i august 1941 måtte radioapparatene leveres inn. Ca. 1500 apparater ble samlet inn i Torvastad lensmannsdistrikt, som omfattet Skåre, Torvastad og Utsira.
   De som bodde på Bø, Salhus, Nordbø og Øvrebø måtte levere apparatene til Sigvald Hauge. Malene Storesund mottok radioene fra eiere på Gunnarshaug og Storesund. På forsyningsnemnda sitt kontor hos Christian Hauge ble apparatene fra beboere på Vikshåland, Hauge og Stange levert inn. Feøybuen leverte apparatene til handelsmann Christensen, mens kjøpmann Steinstø mottok fra resten av bygda.
   Folk møtte hverandre på møter. Foreningslivet blomstret mer enn før krigen, selv om avisene sjelden hadde annonser om foreningsmøter i våre to kommuner. Folk visste hvor og når møtene skulle være. Var det fest, måtte ”kopp og mat tas med”.
   Forfatteren Alfred Hauge var lærer i bygda da krigen kom. Han bodde på Håland skole hvor han gjorde ferdig sin debutroman, ”Året har ingen vår”. I ettertid mintes han den spesielle markeringa som Torvastad kr. ungdomslag hadde på ungdomshuset 17. mai 1940.
Kilde. Areklett, Ingmar (1995) Haugesundsavisene: Torvastad og Utsira i krig og fred. Kyrkjebladet for Torvastad og Utsira.

Illegal lytting på London
Radioene ble låst inn på bestemte rom og dører ble forseglet. Uten radio kunne folk ikke få pålitelig informasjon om hva som skjedde i verden. Det ble viktig å få tak i norske nyheter fra London og på ulike måter ble det lyttet ulovlig.
   Kaare W. Stange hadde en stjålet radio i leiligheten sin på Øvre Hauge, men han plasserte den seinere i løa på farens gardsbruk på Stange.Ole Mæland på Vikingstad og presten Skaadel kom i hemmelighet og hørte nyheter hos Kaare. For å dekke over mistanke om at han hadde illegal radio, spurte Kaare folk han møtte om de hadde hørt ”nåke nytt”. Det betydde nyheter fra London. Men det han vanligvis fikk høre var rykter og ikke de nyhetsmeldingene han selv hadde lyttet til.
   Mange av de inndratte radioapparatene i Torvastad var plassert på loftet i det gamle gardshuset på bruket til Christian Hauge. Der holdt også Forsyningsnemnda til.
   Kaare visste at døra inn til loftet var forsegla. Han lurte likevel på om det var mulig å komme inn. Han snakket om dette med Johannes Hauge, sønnen til eieren av huset. Johannes sa at det ikke var mulig å komme inn gjennom døra, men det kunne kanskje gå an å komme gjennom taket. Da måtte en ta vekk panner og skjære hull i taket. På den måten kunne en komme inn i lageret uten at politiet, som kontrollerte seglet på døra, ville merke noe.
   Alt samme natt gikk en gjeng i gang. Johannes og Jakob Hauge gikk opp på taket og tok vekk panner og sagde hull i taket. Kaare tok imot en radio og syklet heim mens Jakob og Johannes spikret til ei luke og fikk pannene på plass. Det var stille og rolig vær den natta.
   I nabolaget var det imidlertid ei kone som hadde hørt hammerslaga da luka ble spikret til. Kona kunne dagen etter fortelle at hun hadde hørt maskingeværskyting om natta.
   Men da Kaare skulle lytte, var det ikke liv i radioen. Så var det å sykle til lageret igjen med radioen pakket inn på bagasjebrettet. På veien møtte han Johannes og Jakob. Så var det på’an igjen: Av med pannene og bort med luka, ut med ny radio og inn med den første. Den nye radioen var i orden. Seinere tok Johannes Hauge ut flere radioer.
   Mange år etterpå reparerte Leif Hole (gift med Bjørg, datterdatter til Christian Hauge) taket på det gamle gardshuset. Da la han merke til luka og så at hullet var laget av borehull, altså ikke bare med sag.

Prestenes protest
Prestene var også en yrkesgruppe som sto imot presset fra de nazistiske myndighetene. I Torvastad kyrkje var det gudstjeneste første påskedag 1942. Denne dagen leste sogneprest Jakob Skaadel (f. 1899) opp et hyrdebrev fra landets biskoper. Det var et bekjennelsesskrift med tittelen Kirkens grunn. Av innholdet gikk det fram at prestene nedla sine embeter. Noe av begrunnelsen var at ”hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt.”
   Over 90 % av prestene i Norge nedla sine embeter, og prestene kunne dermed ikke heve statslønn. I Torvastad fortsatte Jakob Skaadel mer eller mindre sin gjerning, men familien ble underholdt ved hjelp av frivillig tilskudd fra menigheten. Mot slutten av krigen ble presten arrestert og sendt til Grini. Folk har vært usikker på årsaken til at han ble arrestert. Noen har gjettet på at det var på grunn av ulovlig lytting på radio #920_7_413. Og de har hatt rett, for i Griniboka står det at presten Skaadel ble arrestert 6. september 1944 og at årsaken var ”Radio”.

Nazifiseringen og den kommunale ”nyordningen”
Det nazistiske Innenriksdepartementet (ID) bestemte at ”alle ordførere som ikke tilhører NS skal skiftes ut med partimedlemmer.” De folkevalgte kommunestyrene skulle erstattes av et organ som ble kalt herredsting. Medlemmene i tinget ble kalt formenn og skulle være oppnevnt av fylkesmannen.
   Fylkesmann John Norem kom snart i konflikt med nazimyndighetene og ble avsatt. En historiker har studert nazifiseringsprosessen i Torvastad. Fra hans artikkel tas det med noen sitater.
   Like rundt nyttår 1940/41 fant ordfører Knut Stange og varaordfører Christian Hauge i Torvastad seg pr. telegram fra ID via fylkesmannens kontor, oppnevnt uspurt som ordfører og varaordfører i Torvastad for 2 nye år iht. kommuneforordningens paragraf 4, som de da selv ikke hadde lest. Dette bare illustrerer med hvilket hastverk kommuneforordningen ble innført i hele landet. Dette var sentral styring ovenfra og ned – i pakt med nazistisk tenkning.
   Knut Stange var bonde, Venstre-mann og som sagt mangeårig ordfører i Torvastad, første gang valgt til vervet i 1929. Bare hans partitilknytning er nok til å forklare hans motstand mot NS. NS sto for en politikk som ikke harmonerte med hans overbevisninger.
   Nå var det ikke bare Torvastad som ble styrt av en ordfører som ikke sympatiserte med NS. Dette gjaldt for de fleste kommunene i Rogaland. Slik Norem hadde ønsket det. Da fylkesmann Norem ble avsatt i juni 1941 og erstattet av kst. fylkesmann Alf S. Krogh, oppstod det en ny situasjon.
   Kretsføreren i Haugaland krets av Nasjonal Samling var raskt ute allerede den 5. desember 1941 og foreslo for Torvastad bonde John Bendik K. Hausken. Han hadde erklært seg villig, og han hadde vært medlem av NS siden 4. oktober 1940.
   Formennene hadde en rent rådgivende funksjon iht. den kommunale ”nyordningen”, men allikevel var de viktig nok for ordføreren. De skulle være rådgivere, utvalget av kandidater måtte derfor være relativt bevisst.
   Hva gjorde man så i en kommune som i sitt lederskap var sterkt dominert av motstandere av den kommunale ”nyordningen”? Jo, Knut Stange innkalte det gamle kommunestyret og lot det ta avgjørelsen om hvem av dem som skulle sitte i det nye herredstinget. Resultatet ble:

Formenn
1 Bonde Alfred Hagland
2 Fisker Jakob R. Hausken
3 Fisker og handelsmann Knut A. Skjølingstad
4 Fisker og handelsmann Sigurd Christiansen
5 Arbeider Vilhelm Mannsverk
6 Bonde Gunnar Hetland  
 Varaformenn
1 Harald Sæbø
2 Bernt Lande
3 Ole J. Bø
4 Ragnvald Storesund
5 Hans Midttun
6 Peder Østhus


Dette forslaget ble så sendt til fylkesmannen for den formelle oppnevningen, samtidig i brevet fra Torvastad kommune ble følgende presisert: ”Baade ordførar, varaordførar og formenn nektar aa gjera teneste, dersom denne lista vert brigda det minste”. Vi ser her et eksempel på hvordan den kommunale ”nyordningen” kun skapte en del formelle endringer i det kommunale styret, for de fleste av disse satt også i kommunestyret før krigen.
   Som vi har sett ble altså ”den nye tid” i Torvastads styre sterkt representert av personer fra ”den gamle tid”, bortsett fra NS-ordføreren. Dette må helt klart ha vært en effektiv brems på NS sitt grep om det kommunale styret, tilbake sto da sterkere eller svakere kosmetiske endringer av den kommunale ledelsen. Og Hauskens ordførerperiode var ikke et strekt brudd med de forutgående okkupasjonsårene, som vi skal se i det følgende avsnitt.
   Informanter har fortalt at når det nå en gang var så galt, at de i Torvastad skulle ha NS-ordfører, så var John Bendik Hausken den beste de kunne få. Han var bygdas mann – partiboka til tross. Dette understrekes av hvor raskt han ble integrert og akseptert i bygda igjen etter sonet landssvikdom.
Kilde. Espeland, Sigve (1992) Torvastad kommune under solkorset. Et lokalt perspektiv på den kommunale ”nyordningen” 1940-45. Ætt og Heim.

Litt om dagliglivet gjennom i avisene

Ulike rasjoneringskort. Tatt vare på av Hanna Haaland.
Det står ikke mye fra Torvastad i avisene i krigsårene. Det meste er annonser og referater fra herredsstyremøter (fra 1942 Herredsting).
   Det var få nazister i bygdene, noe som kom tydelig fram da ordføreren i Torvastad i april 1942 vedtok å bestille 2 eksemplarer av NS sitt månedsskrift. Da protesterte medlemmene:
   ”Underteikna er imot at kommuna tingar NS-månadsskrift då me meiner at det er kvar sin private sak å skaffa seg politisk upplysning: Vilh. Mannsverk, Gunnar Hetland, Knut A. Skjølingstad, Alfred Hagland og Sigurd Kristensen.” Denne protesten med navn kom med i avisens referat!
   Våren 1940 var en redd for matmangel i Torvastad. Bygda hadde ikke brødmat for mer enn ei uke, meldte avisa 19. april. En måned senere vedtok Herredstyret krisetiltak og garanterte for kjøp av 300 sekker mel, som kunne lagres på Ungdomshuset og skolene. Folk ble oppfordret til å sette poteter.
   Ei brenselsnemd skulle skaffe ved. Pengene klarte kommunen å skaffe hurtig. Herredskassereren meldte at han gikk på gardene og hadde hentet skatten ”der han visste ein hadde pengar, og resultatet hadde vore sers godt.”
   I Torvastad ble det ”overskudd” av mat. I krigsårene kom mange til bygda for å kjøpe fisk, kjøtt, poteter, egg og melk. Lille julaften 1941 ble det gitt beskjed om at bønder ikke hadde lov å selge melk direkte til forbruker etter 1. januar 1942.
   3. desember 1943 hadde avisa overskrift om at ”Rasjoneringspolitiet” var på ”fiskejakt” i Torvastad. Når fiskerne kom inn til Hauskjevågen og Viken, troppet det opp kjøpere, ikke minst fra Haugesund. Avisa meldte at da ”konstabelen viste seg, falt det nokså forskjellige ytringer om hvordan de oppfattet besøket. Og det var ikke bare vennligsinnede ytringer, fortelles der.”
   Noen dager senere kom det en annonse: ”Fiskerne i Torvastad gjøres herved oppmerksom på at det i Torvastad er forbudt å selge ferskfisk, i smått, til folk som ikke er bosatt i kommunen, og at overtredelse herav kan medføre at vedkommende blir nektet mineralolje til fiske.”
   Alle varer måtte folk kjøpe med kort eller anvisning. Trist var det derfor for torvastadbonden som annonserte at anvisninger på 35 kg sildemel og 45 kg kli var mistet. Også sokker, votter, sjøstøvler, bensin og olje som fiskerne trengte, og melasse til kyr og griser ble solgt mot anvisning. Eget vedutvalg formidlet brensel, som også inkluderte torv.
Kilde. Areklett, Ingmar (1995) Haugesundsavisene: Torvastad og Utsira i krig og fred. Kyrkjebladet for Torvastad og Utsira.

Okkupasjonsstyret blir til
Når et landområde er erobret, må det komme i stand et ”samarbeid” mellom seiersherrene og de overvunne. I britisk teori skiller man mellom to typer av kolonistyre:
Indirekte styre består i at de tradisjonelle autoriteter – innfødte høvdinger, domstoler osv. – fortsetter å virke. Erobrerne gir dem forholdsvis fritt spillerom, mot at de sørger for ro og orden. Dette er den mest økonomiske ordning for okkupasjonsmakten, og som regel den som gjør livet mest utholdelig for de overvunne.
Direkte styre blir nødvendig hvis det ikke finnes tradisjonelle autoriteter som kan eller vil samarbeide. Da må erobrerne gå inn på toppen av selve administrasjonen. De må gjerne også sette inn nokså mye våpenmakt for å tvinge fram det samarbeid de trenger lenger nede i samfunnsapparatet. De må ha veivisere og bærere, anleggsarbeidere, bønder som leverer mat, og mange andre slags hjelpere.
   I Danmark fikk tyskerne i stand et indirekte styre helt fra 9. april. Riksdag, regjering og konge fortsatte å fungere fram til august 1943. Den samme modellen hadde de åpenbart tenkt seg å bruke i Norge. Men her klikket det, fordi regjeringen avviste deres ultimatum, og statsmaktene kom seg unna. Derfor måtte de bruke de neste månedene til å lete etter andre samarbeidspartnere.
   I norsk nasjonal tradisjon er det fastslått som en lykke at vi unngikk ”danske tilstander”. En historiker kan verken bekrefte eller benekte en slik dom. Hvordan kan man veie i den ene vektskålen de kanskje 5000 norske, allierte og tyske liv og de brente gårder og byer, og i den andre den nasjonale stolthet og den inspirasjon til fortsatt kamp mot nazismen som krigshandlingene kanskje gav både ute og hjemme? Sikkert er det at dommen ikke var enstemmig i 1940.
   Da de politiske toppene forsvant 9. april, var likevel mange ”innfødte høvdinger” igjen i Oslo: høye embetsmenn, kommunens, næringslivets og organisasjonenes ledere. Sendemann Bräuer ønsket å satse på slike folk, og gjennom dem kanskje komme til forståelse også med konge og regjering. Quisling var en komplikasjon, fordi han hadde støtte fra tyske meningsfeller og fra marineledelsen. Men etter at han i radio om kvelden 9. april hadde proklamert seg selv som statsminister, viste det seg snart at han kalte fram hardere motstand, istedenfor å få i stand samarbeid.
Kilde. Bull, Edvard (1979) Klassekamp og fellesskap. 1920-1945. Bind 13. I Norges historie. Red. Knut Mykland.Oslo, Cappelen.

Ordforklaringer
Trotskij: Lev Trotskij (1879-1940) var russisk revolusjonær politiker og marxistisk teoretiker. I 1927 ble han utstøtt fra kommunistpartiet. I 1930-årene var han i flere land, også i eksil i Norge, men ble utvist etter kort tid. Trotskij var en mann med store kunnskaper, en ypperlig skribent og en besnærende taler.
Nazifisere: Å gjøre noe ”nasjonalsosialistisk” (av tysk ”nazisme”). Det betydde bl.a. å arbeide for kulturell ensretting på alle områder og med stor mistillit til demokratiske styreformer.