Fredag 23. Juni 2017 - 19:26  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Skaffer

Skyss-skaffar.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> BLH Avaldsnes >> 7_4 Minner fra krigen >> Himafronten i Avaldsnes: Sivil motstand (2)
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Himafronten i Avaldsnes: Sivil motstand (2)

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 910_7_411
Skrevet av Aadne Utvik - 18.03.2013

Gjennom 1941 gjennomførte den tyske okkupasjonsmakten en rekke kontrolltiltak. Folk ble provosert og protesterte med å vise ulike former ulydighet. Nasjonale holdninger ble aktivisert på mange ulike måter. Begrepet ”hjemmefront” fikk et meningsfullt innhold.

 

Ulike grupper av organiserte arbeidstakere og medlemmer i frivillige lag protesterte mot den omfattende nazifiseringen. I artikkelen om Himafronten i Torvastad blir ”nyordningen” av det lokale styret drøftet mer utfyllende #920_7_411. En tilsvarende utvikling foregikk trolig også i Avaldsnes, men faghistorisk forskning mangler foreløpig.

Viktige hendelser i Norge fram til 1942
Medlemmene i partiet Nasjonal Samling (NS) støttet opp under det som tyskerne og ”føreren” Vidkun Quisling sto for. Noen viktige hendelser i Norge forteller om den nye hverdagen.

  • Fra høsten 1940 ble det kommunale selvstyret avskaffet. Alle verv som tidligere var tildelt etter valg skulle fra nå av besettes etter ”førerprinsippet”.
  • Idrettslivet gikk i stå på grunn av nazifiseringstiltak. I mai 1941 sendte 43 landsomfattende organisasjoner et protestskriv til rikskommissær Josef Terboven, da organisasjonene hadde fått innsatt politiske tilsynsmenn fra NS.
  • I februar 1941 markerte kirken sin motstand ved biskopenes hyrdebrev om kirken og rettsordningen. Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset da biskopene la ned sine embeter.
  • Lærerne dannet ”Skolefronten”, som ble en del av Hjemmefronten. Nazistene forsøkte å presse nazistisk propaganda inn i skolen gjennom skolebøker og direktiver. Over 1000 lærere ble arrestert i mars 1942, da de nektet å melde seg inn i det nazistiske Norsk Lærersamband.

Kilde. Aschehoug og Gyldendahls Store norske leksikon (1980). Oslo, Kunnskapsforlaget.

Hva betyr ordet ”Hjemmefronten”?
Under krigen dukket det opp et nytt ord i det norske språket – Hjemmefronten. Slik har forfatteren Karsten Alnæs avgrenset begrepet:
- De ledende motstandsorganer under krigen.
- Om aktive deltakere i disse organene.
- Om de holdninger som denne bevegelsen hvilte på.
- Navnet på den motstandsbevegelsen som tok opp kampen mot de tyske okkupantene og deres nazistiske hjelpere etter at de norske militære styrker innstilte kampene på norsk jord i juni 1940.
Det lokale navnet ble ”Himafronten”.

Holdninger til NS
Det er ikke publisert forskning om partiet Nasjonal Samling (NS) i Avaldsnes på samme vis som for Torvastad. Vi kan anta at folks holdninger til NS og motstand overfor de tyske okkupantene og deres sympatisører var nokså lik over hele Karmøy. Det er bevart lister over de som var medlemmer av NS på Haugalandet.
   For hele Avaldsnes herred finner vi 13 medlemmer. Seks av disse bodde på karmøysida. Det var folk som tilhørte bygdesamfunnet og som trolig var alminnelige og godlynte sambygdinger.
   Det er blitt fortalt episoder om ulike måter folk viste sin sivile motstand på. Et NS-medlem støpte ei trapp til et hus ved hovedveien. Noen ungdommer risset inn en stor V med en E inni på trappetrinnet. Alle visste at det betydde ”England vinner” #85_5_307. Slike revestreker mot nazister var med på å opprettholde motstandsviljen hos lokalbefolkningen.
   På Lande fikk to guttunger lokket et lag med tyske soldater på ski til å renne utfor en bakke med et lite hopp. Der datt mange tyskere. De utrente soldatene greidde ikke nedslaget. Da opplevde guttene at de hadde ”vore med og vinna krigen!” #81_7_404.
   Dette var uskyldige enkelthendelser, men eksempler på ”krydder i hverdagen”, som var med å holde den sivile motstanden ved like. En langt mer alvorlig motstand kom til syne omkring 1942 i form av felles front fra organisasjoner og yrkesgrupper.

Prestenes holdning
”Det store flertallet av prestene i Den norske kirke brøt med statsmakten under krigen. De fikk lønn bak fiendens rygg. 1. påskedag 1942 sa prestene i kirken opp sine statlige embeter, slik biskopene hadde gjort et par måneder tidligere. Årsaken var blant annet tyskernes krav om samarbeid med okkupasjonsmakten.
   En prestesønn lurte på hvordan familien overlevde. Han har fortalt at moren fikk penger, men visste ikke hvordan det skjedde. Seinere fant han ut at hver enkelt menighet hadde ansvaret for å samle inn penger til sin prest. De menighetene som var små, fikk hjelp av andre og større menigheter. Det var en nasjonal dugnad, der alle hjalp alle for å sørge for at prestene kunne fortsette sine oppgaver.
   Slik foregikk det nok også i Avaldsnes, der Lars Skadberg virket som sogneprest under hele krigen. Han var uredd og viste stort mot i all sin ferd. Han sa klart ifra hva han mente om okkupantene.
   Nazistene forsøkte å innsette prester med ”den rette tro”, men lyktes dårlig. I Kopervik var det ”naziprest” og mange unge fra Sør-Karmøy (særlig Kopervik) ble konfirmert av sognepresten i Avaldsnes kirke #86_7_401.
   Under krigen var det uforståelig for bygdefolket at presten i Avaldsnes ikke ble avsatt. Mange bygdefolk har i ettertid fortalt at sogneprest Skadberg holdt en svært nasjonalistisk tale på en fest på bedehuset ”Karmel” #85_5_306. Etter talen var det mange som tenkte, at dette er nok siste gang Skadberg fikk uttale seg i frihet. Men han ble merkelig nok ikke arrestert. Folk hadde lært seg å holde kjeft og spredde ikke slike hendelser videre. Rasmus Skeie mente at tyskerne ikke turte å avsette ham på grunn av hans sterke posisjon i bygdesamfunnet.

Lærere ble arrestert

Kopi av brev til Peder Skeie er tatt vare på av Rasmus Skeie.
Alle lærerne i Avaldsnes kommune ble avsatt fordi de ikke ville melde seg inn i det nazistiske Lærersambandet. De ble da avsatt og fikk heller ikke lønn. Likevel fortsatte de arbeidet i skolen. Det ble da organisert en illegal lønningskasse for de som hadde behov for det.
   Illustrasjonen viser brev datert 7/3-46 fra Aage Christensen og Arne Utvik. To lærerfamilier kom i økonomiske vansker:
”…Disse 2 vilde være taknemlige for at faa en maanedlig understøttelse paa Kr. 250,- hver, men betinget sig at faa betale beløpene tilbake hvis og naar forholdene tillot det. Vi henvendte os da til et begrenset antal av bygdens sikre mend, bl. a. til Dem, og hadde den glæde at alle uten spørsmaal om sikkerhet eller tilbakebetaling tegnet sig for et maanedlig beløp – i de alt overveiende tilfælder a Kr. 25,- paa ubestemt tid. Da hjemmefrontens landsomfattende lærerhjelp traadte i funktion blev vor lokale hjelp overflødig, saaledes at der blev indkrævet tilskud bare 2 ganger – til sammen Kr. 1000,-.
   Uten yderligere komentarer kan vi alle sætte os ind i hvordan det maatte føles for dem i denne usikre og nerveslitende tid pludselig at bli sat paa bar bakke, og derpaa umiddelbart faa merke at gode medborgere sluttet ring i sympati for at trygge dem og deres.”
   Det nesten ingen visste var at de to initiativtakerne til den lokal lærerhjelpen på den tid drev og organiserte Milorg på Nord-Karmøy #910_7_412.

Illegal lytting på London
I 1942 ble alle sivile radioapparater konfiskert av tyskerne. De ble samlet inn for hver kommune og låst forsvarlig inn på ulike steder. Det var viktig for motstandsviljen å kunne ”lytte på London”. I Avaldsnes ble radioapparatene plassert på loftet i skipet til Avaldsnes kirke #86_7_401.
   En nazifamilie i Haugesund hadde sommerhus i Håvik-området. Der var det radio. Sammen med en kamerat greidde Askel Widvey å ta seg inn i huset gjennom et vindu. Askel laget seg en nøkkel og dermed kunne de to karene lure seg til å lytte ulovlig på nyheter fra London når familien ikke var ”på landet”.
   Mange avaldsnesbuer lyttet ulovlig både her og der. De oppsøkte slike som hadde stjålet radio i kirken. Olaf Johannesen var kirketjener i Avaldsnes kirke. Han hadde gjemt en radio under preikestolen. Der var det ei luke og dit ned krøp karer ned om kvelden og hørte på nyhetene fra London. Mange slike episoder om ulovlig radiolytting er blitt gjenfortalt som del av familiehistorien.

Radiotjuveri i mørke
Det var risikabelt å ha ulovlig radio eller å bli tatt under ulovlig radiolytting. Askel Widvey ville heller stjele en selv. Da måtte radioen hentes fra kirkeloftet.
   En gang gikk Askel på konsert i kirken. Han brukte tida til å studere nøye hvordan det kunne la seg gjøre å komme seg opp til luka i taket. Han observerte en stige inntil veggen. Så en kveld rodde han til prestegarden sammen med broren Kristian Widvey og naboen Kolbein Kolstø (f.1922). Askel husket at det var etter invasjonen i Marokko, så det kan ha vært i november 1942. Kolbein var elektriker og hadde adgang til nøkkel. Det var fordi han jobbet i et firma i Kopervik som hadde tilsyn med det elektriske anlegget i Avaldsnes kirke.
   For å komme til radiorommet på loftet måtte de skru av hengslene på ei dør, da døra var forseglet. Ellers gikk operasjonen greit. De plasserte en passe stor stein i den eska, som radioen var oppbevart i. Radioen ble plassert i fjøset på Matland. Men etter et års tid virket ikke radioen. Den var blitt skadet av dampen fra dyra. Da måtte de ut på ny farefull ekspedisjon og skaffe til veie et annet radioapparat.
   Denne gangen var det de to brødrene Widvey som gjennomførte oppdraget selv. Nøkkelen var lånt fra ”en elektriker” hos firma Ådne Skeie i Kopervik. Brødrene tok denne gangen sjansen på å sykle med radioen bakpå en av syklene.
   Etter krigen ble den første radioen reparert av elektriker Aasmund Høie i Salhus. Noen dager etter frigjøringen plasserte Kolbein Kolstø radioen i et uthus i tunet til eieren med adresse Lande. Den andre radioen tilhørte Askels bror Paul og var helt ny. Dette apparatet ble også skadet av damp fra dyra. Det ble reparert under krigen av elektriker Høie, men han måtte komme til Matland for å gjøre det i hemmelighet.

Radioen var en stein!
Elektriker og bonde Duvall Stange (f. 1908) på Lande var en av de mange som var til stede i Avaldsnes kirke på ettermiddagen den 7. mai 1945. Alle skulle få tilbake radioene sine. Duvall hadde med seg eldste sønnen Paul, som nettopp var fylt 8 år. Han fikk overvære den høytidelige stunden da eskene med radioer ble låret ned fra kirkeloftet.
   Den stolte radioeieren surret radioeska fast på sykkelen og faren leide sykkelen forsiktig hele veien hjem til Lande. Så ble radioeska båret inn i stua. Unge Paul husker godt at bestefaren lå til sengs og var veldig gammel og svak. Det var en høytidelig stund da eska ble åpnet, ullteppet øverst ble tatt bort og Duvall Stange løftet opp … en stein! Paul husket ikke hvordan faren eller bestefaren reagerte, men skuffelsen må ha vært voldsom. Noen dager etterpå sto heldigvis den nye radioen trygt og uskadd på plass i et uthus på garden.
   Ved en tilfeldighet kom Pauls yngre bror Kornelius lenge etterpå i prat med Kolbein Kolstø. De var på et pensjonisttreff og kom til å snakke om radioen på Lande som i 1945 var forsvunnet. Jo, på Lande hadde den hendelsen i 1945 vært et uløst mysterium i alle år. Da sa Kolbein: ”Det var eg som låntok radioen.”

Noen forsøkte å stikke av
Usikkerheten var stor om hvordan motstanden mot tyskerne best kunne utøves. Noen av de yngre gikk med planer om å stikke med båt over Nordsjøen og slutte seg til motstandskampen i England.
   På et tidlig tidspunkt hadde Askel Widvey planer om å rømme med skøyte fra Bømlo sammen med sin nabo Sven Øvrebø. Men de unge karene hadde lite penger. Det kostet hele 1000 kroner å bli med ei skøyte. Men Jakob Lindøe greidde å komme over. Det ble fortalt at Jakob hadde dollar og pund å betale med, og i nødstilfelle hadde han en gullmynt på 25 kroner.
   Seinere gjorde Askel et rømningsforsøk sammen med en lokal gjeng. De andre var Sven Øvrebø, Sven Jacobsen, Ingjald Gismervik og Martinius Dam. Den første utfordringen var å få fatt i en båt. Men det var bare Ingjald og Martinius som hadde noe særlig penger. Askel var da læregutt i Haugesund. Men alle skjøt til så mye de hadde anledning til. Båten ble registrert på hans nabo Sven Øvrebø. Det var Ingjald som ordnet med kjøpet i Kopervik. Den hadde liten motor og måtte først på slipp hos Birkeland på Velde. Det ble bygget på et lite styrehus, og båten ble utrustet med gamle garn som dekning.
   Kameratgjengen la ut tidlig en morgen i oktober 1942. Sven Jacobsen skulle være navigatør. Men de fikk dårlig vær, sjøen stampet imot og noen ble sjøsyke. Båten var ikke tett i suene og tok inn vann. De måtte søke mot land, og det ble nødhavn i Urter. Der gjemte de et oljefat i ura. Så lå de der resten av dagen og ventet. Garna ble tatt fram, slik at det skulle se ut som de var yrkesfiskere. Da fiskebåtene utpå dagen satte inn Føyfjorden fulgte de etter med sin båt og endte opp ved slippen hos Birkeland.
   Askel fikk kjeft av foreldrene for at han hadde vært borte om natta uten å si fra hvor han hadde vært. Det var bare broren Kristian som visste at Askel ”skulle en plass …”.
   Sven Helgesen i Visnes forsøkte å rømme til England hele tre ganger. Det siste forsøket trodde han ble mislykket fordi noen hadde røpet planene. Dette fortalte han etter krigen til sin kone Klara.

NS på Haugalandet
Før okkupasjonen 9. april 1940 hadde NS trolig bare noen hundre medlemmer; i desember var antallet steget til ca 22.000, og medlemstallet kulminerte november 1943 med 43.000 voksne medlemmer.
   Også i Haugesund fikk NS den største veksten fra slutten av september 1940 og ut året. Ved nyttår 1941 hadde partiet ca. 130 medlemmer. I løpet av krigsårene var rundt 350 haugesundere innom partiet. I tillegg kommer medlemmene i ungdomsforbundet, NSUF, men for dem har vi ikke noe tall.
   Det første tegn på at partiet er gjenoppstått i Haugesund, finner vi få dager etter Terbovens nyordningstale 25. september. Det annonseres for åpne møter både i ungdomslaget og partiavdelingen.
   12. oktober rykker partiet inn en stor annonse i byens aviser med appell til haugesundere om å melde seg inn. I Haugesund er det ’et sterkt lag i virksomhet’, heter det, og det arbeides med å danne lag i distriktet.
   Lokalt var virksomheten i NS organisert i lag med lagførere på det laveste nivå. Lagene i og rundt Haugesund skulle utgjøre Haugaland krets. Våren 1942 ble kretsen utvidet og fikk navnet Haugesund storkrets. Den omfattet, foruten Haugesund og Skåre, Karmøy-kommunene og bygdene innover til Sand og Sauda. Med unntak av Sauda, der partiet på det meste hadde over 70 medlemmer, fikk NS så liten oppslutning i distriktet at det neppe var mer enn en håndfull fungerende lag i kretsen.”
Kilde. Nilsen, Øystein (2011) Talen som vekket Haugesund krets. Haugesunds Avis, 10. desember.

”Kampen om det norske folk”
Den militære motstand spilte en stor rolle i 1942. Tysk frykt for alliert invasjon i ”das Schicksalgebiet” gjorde bekjempelsen av den militære motstand til en hovedsak for Abwehr, Gestapo og andre organer. De klarte også å lamme denne militære motstand på en effektiv måte og gjorde det klart for SOE og Milorg at en militær reisning ville ha blitt kvalt i fødselen.
   Det er likevel ikke den militære motstand, men den sivile motstand, som gjør 1942 til det store år i norsk motstands historie. De sivile motstandsledere vant en lysende seier i ”kampen om det norske folk”. De avverget definitivt Nasjonal Samlings store fremstøt for å nazifisere det norske folk og gjorde det klart at Quisling var og ble en quisling. Det ble også tyskerne klar over. Det er sant som en tysker sa, at det tyskerne og Nasjonal Samling ikke klarte å gjennomføre i 1942, det klarte de senere ikke å få til.
   Det var gjennom den sivile motstands seier og gjennom den militære motstands nederlag skapt en norsk Hjemmefront med skarp avvisning av den tyske okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling. De militære motstandsmenn sto ikke lenger så alene. De fikk stadig større tilslutning og vant mer sympati hos folk flest, som begynte å forstå at det var nødvendig at også Norge ga sitt bidrag til sin egen frigjøring. Da så noe senere den ulykksalige ”partisanstriden” ble løst og misforståelsen omkring Råd Sivil ble oppklart, kom den sivile motstands ledelse og den militære motstands ledelse sammen i et stadig mer intimt samarbeid i beste forståelse med Regjeringen og den allierte krigsledelse. Man var endelig kommet over den store kneiken.
Kilde. Kjeldstadli, Sverre (1959) Hjemmestyrkene I. Oslo, Aschehoug.

Ordforklaringer
Abwehr: Den tyske militære overkommandos etterretningstjeneste. Viktige arbeidsområder var aktiv spionasje, sabotasje og sikkerhetstjeneste. Under andre verdenskrig hadde Abwehr avdelinger i alle okkuperte og flere nøytrale land.
SOE: Se #910_7_410.
Partisan: Geriljasoldat, særlig brukt om sovjetiske og jugoslaviske forhold.