Fredag 23. Juni 2017 - 19:08  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Skipreide

Eit bygdelag som skulle reida ut eit skip. Administrasjonsområde.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Visnes >> 5_1 Steder >> Visnesvannet før og nå
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Visnesvannet før og nå

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 79_5_101
Skrevet av Per Kåre Lande - 23.05.2011

Visnesvatnet ligger i dag med et grønt vannspeil og en brun stripe i ”strandsonen”. Hva kan årsaken til dette være? Historien om forurensing av vatnet er nøye knyttet til gruvedriften i Visnes.

 

Visnesvatnet
Det var gårdbrukerne på Hinderåker og Visnes som hadde rettigheter i Visnesvatnet. Grensa mellom disse to gårdene gikk midtveis i vatnet i hele sin lengde. Visnesvatnet er ca 1,5 km langt fra Stemmen i nordre ende til Hinderåker plantefelt i søre enden. Det var farbart med båt hele strekningen.

Tilsig av vann
Før Visnesvatnet ble forurenset var det stort tilsig av vann fra mange bekker. Tilsiget kom fra myrene og dalførene på begge sider av vatnet. Fra Hinderåker utmark omkring Varberg var det en bekk som kom ned ved Kleiva. Lenger sør kom en bekk helt fra utmarks-myrene på Skeie og Sletthei.
  
I Røyrvik (Homsadalen) kom en stor bekk ut i vatnet. Her var også en demning i dalføret og kvernhus som tilhørte Skeisvoll og Skeie. Tilsiget her kom fra de store nedslagsfeltene sørover og vest mot Somrafjedlet og Kongshei. Vannet ble samlet opp i en stor dam i dalføret Homsadalen. Dette vannet ble også et godt magasin til Visnesvatnet. I Støladalen kom bekken fra Grodvatnet med tilsig fra myrene rundt. Også tilsig fra Kjerrekrene og myrene i sør og vest rant inn i vatnet.
   Ved Gruesvingen kom det inn en stor grøft fra Lemyr med stor vannføring. Grøfta var åpen og lå langs sørsiden av Visnesvegen, fra Lemyr til Gruesvingen. (Gruesvingen er der som veien mot tidl. Rødkleiv grube tar av fra Visnesveien. Lemyr er dalføret ned og sør for Bedehuset i Visnes.).
   Her i Lemyr kom en grøft nordfra Røyrmyr og Teigedalen. Denne grøfta var åpen langs hele dalføret i nord, men var tildekket det siste stykket langs veien fra Teigedalen og ned til Lemyr og forbi Bedehuset. Tilsiget fra Lemyr og grøfta fra nord ble koblet sammen her og det ble god vannføring i den åpne grøfta mot vatnet. Tilsigene til Røyrmyr kom fra et stort nedslagsfelt med hele inn- og utmarkområder til Visnesgarden. Det var utført et omfattende dreneringsarbeid på Visnesgarden i tidligere tider. Den åpne grøfta gjennom Røyrmyr var skiftesgrøft, slik at teigene på hver side ble drenert hertil.

Isgarden
Slik kalles den sydvestre del av Visnesvatnet. Om vinteren var der produksjon av is til ising av sild og fisk, når isen hadde blitt tykk nok. Da ble isen saget i store håndterbare stykker og transportert mot en trerenne som var rigget til i vestre ende av vatnet. Båter, som var kommet til for å hente isen, ankret opp ved strandkanten i Isgardsvika. Trerenna var plassert slik at isblokkene lettvindt kunne skyves inn i renna helt til båten. Så ble isen lastet i lasterommet, for siden og bli ført til nærmeste ishus.

Ishus
Ishusa var store sjøhus med doble vegger og med sagmugg som isolasjon i veggene. På Røvær var der et stort ishus. For videre bruk ble isen knust i mindre biter og fylt opp i kasser i lag med fersk sild og fisk som skulle fraktes ”fersk” til salgsstedet. Hvis noe skulle fraktes uten is måtte fisken og silda først saltes.

Kvernhusa
I nordre ende av vatnet kalt Kvednane er der murt opp en stor steindemning kalt Stemmen. Dette arbeidet må være utført for lang tid tilbake. Her var også bygget opp to kvernhus som tilhørte Visnesgarden. To av gårdsbrukene der var eiere av disse byggene i nyere tid. Da eiendomsforholdene har skiftet gjennom århundrene så har nok også kvernene skiftet eiere.
   Om høsten, når kornet var kommet i hus, ble det tresket og tørket. Når kvernene ble satt i drift ble de gjort klar for maling til mel.
   Kverner var en viktig ressurs å ha i nærheten av jordeiendommene. På Visnesgarden ble kvernene tatt godt vare på, da de driftige gårdbrukene hadde stor kornproduksjon. Også til drift av maskiner på Visnesgarden ble der brukt kraft i fra vatnet. Der var rigget til remskive på kvernkallen og dobbel tauline gikk opp Visneslia helt fram til treskemaskiner og lignende på gården. Tauene var hengt opp i trinser hele veien og systemet virket tilfredsstillende #79_6_101.
   Fram til 1899 var Visnesvatnet fiskerikt. Fra Stemmen i nordre ende rant der en stor bekk fra vatnet ned Kvednadalen og ut i sjøen i Visnesstranda. Dermed søkte ørret og laks opp bekken til vatnet og denne fisken var nok en god ressurs for folka omkring. Vatnet var også brukende til drikkevann for husdyr, klesvask og lignende i tørkeperioder. Fiske og normalt bruk av vatnet fungerte hele tiden så lenge ”Gamlagruva” var i drift.

Vigsnes gruber (Gamlagruva)
Da Vigsnes gruber startet i 1865 var all drift der avhengig av å bli drevet av dampmaskiner. For å skaffe damp måtte det ferskvann til. Charles Defrance ønsket seg rettigheter i Visnesvatnet, slik at han kunne få rikelig tilgang til ferskvann, ellers ville han få store problemer med sine dampmaskiner. De var hjertet i hele bedriften og ferskvann var nødvendig til den øvrige oppredningen. Etter forhandlinger med gardbrukerne som eide vatnet, fikk han kjøpe Vassholmen, den eneste holmen i Visnesvatnet. Den er ikke stor, men det fulgte rettigheter med den.
   Verket hadde laget til dammer nær bedriften, som de kunne lagre ferskvannet i. Hauadammen og noen andre demninger i vestre kant av Hauen ble til vannmagasin for gruva. Bøndene rundt ble så innleiet til å kjøre vann fra Visnesvatnet til dammene med hest og vannkjerre. Vannet derfra ble så regulert til sitt bruk etter behov av. Det var også ansatt egen vannkjører av Verket.
   Det oppsto en del uenigheter da Verket klaget på at bøndene brukte for mye vann, antagelig på høsten i den tiden da kvernene gikk. I 1894 var det slutt for driften i Gamlagruva, og en ny epoke startet med Rødklev grube.

Rødklev grube og forurensing av Visnesvatnet
Det var ved starten av Røklev-gruben at Visnesvatnet ble ødelagt som fiskevann og det ble slutt på is-produksjon om vintrene. Også Visnesstranda og Buvik-området fikk merke at all tare og skjell forsvant. Hele strandsonen ble brunfarget.
   Årsaken til brunfargen og forurensningen var at steinmasser og vann fra gruva samt avfallsvann fra produksjonen ble sluppet ukritisk ut i Visnesvatnet. Steinmassene var iblandet et leirslag som inneholder jernoksyd fra steinformasjonene og malmgangene i gruva. Når dette kom opp i dagen og ble sluppet ut i vatnet ble hele Visnesvatnet brunfarget (oker). I tillegg kom vannslam fra produksjonen. Der var egen loddheis som kun heiste opp vann fra gruva. Vanntilsiget nede i grua var stort og vannet ble samlet opp i vannbeholdere der nede. Vannkassen i loddheisen ble kjørt på skift.
   Gruva hadde varierende produksjon i flere år, så det gikk mange år med ”bare” denne forurensingen. Fra 1924 til 1930 øket produksjonen og det ble behov for mer plass til avfallsproduktene fra gruva. Fra 1935–1937 ble det bygget nytt flotasjonsverk og dette har nok vært årsak til større avrenning av forurensede produkter til vatnet.

Overenskomst
Kontrakt
I 1929 inngikk Rødklev grube en overenskomst med gårdbrukerne på Hinderåker og Visnes med bl.a. denne formuleringen:
--- Verket gis ret til at benytte Vigsnesvandet til nødvendig avlagring av sit avfaldsgods, med det forbehold som vassdragsloven måtte tilsi” ----
-- mot at gårdbrukerne fikk en kompensasjon for dette. De utfylte arealer skulle bli gruvas eiendom. Allerede da var vannet forurenset.
   Hinderåker-gårdbrukerne fikk kr. 800,- engang for alle på deling etter størrelsen på gården. Avtalen ble tinglyst og her vises kopi av den. Gardbrukerne på Visnesgarden fikk vel noe tilsvarende for sin avtale.

.. som en ”ørken”
Tinglysingen
Denne nyere flotasjonsmetode som ble tatt i bruk, resulterte nå i utpumping av finere steinmasser i lag med avfallsvannet og andre uønskede produkter fra flotasjonen. ”Avfaldsgodset” var iblandet kjemikaler og gifter uten noe forbehold. Vatnet luktet sterkt og det fløt tykke lag av dette skummet på overflaten. Skummet fløt mot nordre del av vatnet på vei mot Stemmen og Visnesstranda og sjøen i Buvikvågen.
   Steinstøvet og de tyngre fragmentene lagret seg etter hvert på bunnen ut i vatnet, hovedsakelig i nærheten av utslippstedet, som var ved gruva. Etter noen år hadde steinstøvet bygget seg opp og Visnesvatnet var delt i to. Det ble en støvete ”ørken” av steinstøv som økte år for år. Vinden blåste opp til støvskyer som la et støvlag på markene omkring. I østlig vind blåste støvskyen mot bebyggelsen i Visnes og var svært plagsom. Denne ”ørkenen” utgjorde et stort areal (35-40 mål) og var svært skjemmende. Gruve-eierne viste liten interesse for ”ørkenen”.
   En enda verre tilstand oppsto i 1950-åra. Vatnet var nå helt delt i to deler med slam og det skulle graves en kanal gjennom denne fyllingen for fløting av tømmer til nordre del av vatnet. For å kunne utføre denne gravingen måtte vannstanden senkes i Visnesvatnet. Stemmen i Isgarden og lukene i Stemmen i nord ble åpnet og vannet ble sluppet ukontrollert ut. Forurenset vann og slam, som hadde lagret seg i lang tid, rant med stor kraft ut i sjøen ved Visnesstranda og ødela all sjøvegetasjon helt ut til Sjoholmen og hele Buvikvågen. En deputasjon av grunneiere og folk med interesser av sjøen møtte opp på gruvekontoret. De fikk stoppet denne veldige forurensingen med øyeblikkelig virkning. Det vil nok gå mange år før der blir noenlunde normale forhold igjen langs Visnessjøen og Buvik-området. Også Isgardsvika fikk sin del.
   I sin tid hadde nok ledelsen i gruva en baktanke med å dele vatnet i to deler. Dermed kunne det slippes ut det mest forurensede vannet i nordre del, og så benytte den søre del til flotasjons-virksomhet så lenge vannet var klart nok til sitt bruk. Etter at vatnet var delt, brukte Verket en tid vann fra det søre vatnet til flotasjonen, mens alle kjemiske avfallsstoffer ble pøst ut i de nordre del av vatnet. Den søndre del av vatnet ble etter en tid så forurenset at også det ble ubrukelig til bruk i flotasjonen.
   Verket måtte så bygge en stor rørledning på trekonstruksjoner fra gruva og helt til Isgardsvatnet og Johannesvatnet og samle vann fra disse to. Store elektriske pumper ble montert der ute i terrenget og vann ble pumpet til vanntankene og produksjonen på Verket.
   Det er tvilsomt om ”Vassdragsloven” er blitt benyttet i dette tilfelle!

Hva med framtida?
I 1972 gikk Rødklev-gruva konkurs og ble nedlagt og eiendommene solgt ut. Også ”ørkenen” ble solgt. Gardbrukeren som kjøpte området fikk gress til å gro og det ble slutt på støvplagen. Der er nå ca.35 mål med god gressproduksjon på området. Men nordre del av Visnesvatnet er fortsatt uten liv. Det er nok vanskelig å få vekk forurensingene her. Mens søre del av Visnesvatnet har fått en mer normal farge. Tilsigene som kommer her vil vel kanskje med tiden tynne ut noe av forurensningene.
   Er Visnesvatnet en ressurs enda? Den som lever får se …

Kilder til denne artikkelen har vært Thorleif og Knut Anders Bårdsen og andre lokale informanter. Det er også brukt stoff fra diverse publikasjoner om Visnes.