Torsdag 14. Desember 2017 - 19:59  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Løp

Mål for smør, brukt om skyld på jord. 1 løp smør = 17,93 kg.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Utskriftsvennlig format Tips en venn

Salhushaugen

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 143_8_203
Skrevet av Aadne Utvik - 17.12.2010

På Gunnarshaug, i skillet til garden Nordbø, er stedet for en haug som er lite kjent. Den kan likevel kalles en storhaug. Det er ikke funnet noen grav i haugen, men den er blitt viktig i forskningen om 600-tallet og merovingertid. Haugen har hatt en storslått plassering ved den eldgamle ferdselsåren Karmsundet.

 

På toppen lå en gang Salhushaugen, her sett fra Karmsundet.
Foto: Arnfrid Opedal.
I litteraturen er haugen blitt kalt både ”Salhushaugen” og ”Søleshaugen”. Tre fotografier lokaliserer haugen slik den er i dag. Foto fra Karmsundet viser hvor markert storhaugen må ha virket fra øst.
   Det er Erling Nordbø (f.1926) som har påviser hvor den store haugen hadde ligget. Han er tradisjonsbæreren av minner fra før 2. verdenskrig, da bønder på Gunnarshaug kjørte stein fra stedet og tippet ved sjøkanten.
   Av arkeologer er haugen vurdert som ”tom” og blitt tolket som en kenotaf. Det betyr en tom grav, et minnesmerke, formet som et gravmæle og reist på et sted hvor den døde ikke ligger begravd.
   At Salhushaugen kan kalles en ”storhaug” betyr at haugen har vært over 20 meter i diameter og har hatt en masse på 400 kubikkmeter eller mer.

Lokalisering
Erling Nordbø til venstre formidler lokal tradisjon om Salhushaugen til Aadne Utvik. Foto: Nils Lindtner 2006.
På fotografiet fra august 2006 står Erling Nordbø til venstre, midt i Salhushaugen. I bakgrunnen, mellom personene, skimtes et gjerde. Det er skille mellom matrikkelgardene Gunnarshaug og Nordbø. Huset til høyre er Storasundvegen 21 og til venstre nr. 13.
   Mellom brupilarene anes sementsiloen i Pilkevik, kanskje middelalderens ”Salhusvik”. Fotografiet er tatt i retning mot sør.

En viktig storhaug
Det er blitt funnet pilespisser, leirkarskår og trespader av furu i haugen. Beskrivelser av Salhushaugen er gjort av Arnfrid Opedal i boka Kongemakt og kongerike. Gravritualer og Avaldsnes-områdets politiske rolle 600-1000. (2010. Unipub og Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo).
   Denne storhaugen er viktig som del av arkeologens forskning knyttet til Avaldsnes-området i merovingertid (ca 550-800 e.Kr.), en arkeologisk periode mellom folkevandringstid og vikingtid.
   Det vises for øvrig til hennes nyeste bidrag om Norges eldste historie og statsdannelse Storhaug #143_8_202 og Grønhaug #146_8_205. Noen sitater gjengis fra hennes bok.

”Salhushaugen/Søleshaugen” på Gunnarshaug
I dag svært lite eller ingenting av denne haugen bevart. (Ringstad 1987:66). Undersøkt av Haakon Shetelig i 1906 og 1912. A.W. Brøgger utførte en mindre gravning i 1908.
  
Før undersøkelsene beskrives haugen som 43m i diameter og mellom 3,8m og 4,1m høy, men mye masser var fjernet fra haugen før oppmålingen. Haugen var avflatet på toppen og hadde opprinnelig vært høyere, det ble under gravningene gjettet på ca. 5m.
  
Den nordre del av haugen var bygd over en mindre haug på 13,8m i diameter og 2,7m høy (Shetelig 1912b, oppsummert av Ringstad 1987:66).

En haug uten grav
Haugen besto av lag av gresstorv og sandjord, nederst mot bunnen ble det funnet kull og sand. Mot Ø og N besto haugens indre av en steinpakning som var opp til 1,5m tykk. Haugen lå på fjellgrunn. Bunnen var flat og jevn. Det ble gravd flere sjakter inn i haugen, men den ble ikke totalgravd.
   En grav ble ikke funnet, men Shetelig konkluderte med at muligheten for en grav i haugen var til stede. Han mente haugen ikke bar spor av tidligere gravninger.

Navnet – en misforståelse?
Det er mulig at haugens nåværende navn bygger på en misforståelse, kanskje fra tidlig på 1900-tallet. De eldre beretningene nevner ikke dette navnet på en stor haug på Gunnarshaug, derimot knyttes navnet ”Salhushaugene” til en gruppe mindre hauger til gården Nordbø.
   I samme området, tett ved gjerdet som skiller Gunnarshaug fra Nordbø, lå det tidligere en stor haug og en liten haug tett sammen, ifølge J.W.K. Christie i 1841. Disse to til sammen kan ha vært ”Salhushaugen” fordi denne store haugen tidligere så ut som to hauger fordi den var delt av en vei som gikk tvers over. Denne haugen nevnes ikke ved navn i 1800-talls kildene, sannsynligvis fordi den ble oppfattet som to mindre hauger.

En minnehaug?
Haugen blir gjerne tolket som en kenotaf (oppsummert etter Ringstad 1987:66). Datert til slutten av 500-tallet eller begynnelsen av 600-tallet. For oppsummering av gjenstander/museumsnr. og litt.: Se appendix 1.

En haug til undring

  • Salhushaugen er bygget av mennesker, men er ikke en gravhaug. Eller…?
  • Haugen kan kalles en storhaug. Den er plassert slik for å bli sett. Hvorfor?
  • Navnet kan knyttes til ferjestedet, men avstanden dit er lang. Underlig…
  • Har navneformene ”salhus” og ”søles” samme betydning. Man kan undre seg …
  • Stedet hører til matrikkelgarden Gunnarshaug. Salhus hører til Nordbø.

Om navnet Salhus
”Salhus” er kjent som ferjested, ved sjøkanten til matrikkegarden Nordbø. Navnet er også brukt for området omkring ferjestedet på fastlandsida (under garden Norheim).
   I Karmøys historie b.II, Middelalderen (Dreyer Bok 2000) skriver historikeren Frode Fyllingsnes:
   Pilegrimer som ikke fikk ly i kongsgården på Avaldsnes, kunne overnatte i herberget på Salhus ved Karmsundet. Navnet Salhus kommer av sælehus, et hus som var godt for sjelen til byggherren, siden vedkommende hadde utført en god gjerning.
   I 1368 reiv hanseatene ned og førte bort sælehuset som mektige Ogmund Finnsson fra Hesby på Finnøy hadde latt bygge her etter en tidligere brann. Sælehuset skal i følge tradisjonen ha stått i Salhusvik, eller Pilkevik, som stedet nå blir kalt, på gården Bø. Når det første sælehuset kom opp her eller hvem som bygde det vet vi ikke, men det kan godt være gammelt. Gulatingsloven, som gjenspeiler forholdene på 1100-tallet og tidligere, gir således regler for reisende sine opphold i slike sælehus.

Salhushaugen i dag

Til venstre lå den store Salhushaugen en gang med flott utsyn til Karmsundet. Foto 2010.
Fra Karmsundet mot vest kan stedet for Salhushaugen også i dag gi et tydelig inntrykk av den imponerende beliggenheten. På fotografiet øverst kan stedet lett lokaliseres til overfor bolighuset Storasundvegen 17.
   Det nyere fotografiet er fra desember 2010. Det er tatt fra gjerdet og restene av en grensemur mellom Nordbø og Gunnarshaug. Fotografen har stått like ved bolighuset Storasundvegen 21, det samme huset som sees til høyre på fotografiet fra 2006. Huset i bakgrunnen er Storasundvegen 17, der Erling Nordbø bor.
   Vi ser også det speilblanke Karmsundet og bebyggelse på fastlandet (Sakkestad – Norheim – Spanne). Den moderne hvite bygningen ved sjøkanten er Karmsund Panorama.
  
Til venstre ser vi tydelig en avgrensning i marka. Det ser ut som del av en sirkel. Avgrensningen kan være ytterkanten av den gamle storhaugen. Fotografiet formidler hvor dominerende haugen en gang må ha vært i kulturlandskapet fra alle kanter.