Søndag 20. August 2017 - 17:36  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Leiermål

Ulovleg samleie (utanom ekteskap).

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> >> 8_2 Minner fra haug og stein >> Om Grønhaug: Funn
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Om Grønhaug: Funn

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 146_8_203
Skrevet av Aadne Utvik - 12.12.2010

Utgravningen av Grønhaug i 1902 ble ledet av konservator Haakon Shetelig ved Bergen Museum. Dermed ble funnmaterialet sikret og dokumentert så bra som det lot seg gjøre for hundre år siden. Dessverre var funnmaterialet sterkt skadet, da graven hadde vært røvet og mye var ødelagt.

 

I 2009 ble gravhaugen omtalt i #146_8_201. Ny forskning gjør det imidlertid ønskelig med oppdateringer. I fire nye artiklene beskrives mer utførlig graveprosessen #146_8_202. Utgravningen fra 1902 gjør det tydeligere hvilke store utfordringer fagfolk i ettertid har stått overfor mht. datering av haugen #146_8_204.
   Grønhaug på Bø tilhører trolig samme tidsperiode som Storhaug på Gunnarshaug #143_8_202. Det betyr at det arkeologiske materialet kan gi viktige bidrag når det gjelder å bli kjent med de eldste røttene til nasjonalstaten Norge #146_8_205. Tittelen på Arnfrid Opedals doktoravhandling fra 2005 beskriver dette på en interessant måte: Kongens død i et førstatlig rike. Skipsgravritualer i Avaldsnes-området og aspekter ved konstituering av kongemakt og kongerike 700-950 e.Kr.
   I denne artikkelen skal kun fire kategorier funn fra Grønhaug bli omtalt. En grundig gjennomgang av alle funn er beskrevet i Arnfrid Opedal: Kongemakt og kongerike. Gravritualer og Avaldsnes-områdets politiske rolle 600-1000. (2010 Unipub og Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.). Alle sitatene er fra hennes bok.

Illustrasjoner
Bildematerialet viser med all tydelighet hvor skadet funnene var. Bildene er kopiert fra Arnfrid Opedal: De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. (AmS småtrykk 47. Arkeologisk museum i Stavanger 1998.). Der hvor ikke annet er nevnt tilhører illustrasjonene Bergen Museum, Universitetet i Bergen.

Rester av skjelettet

Noen av Grønhaug-høvdingens beinrester. De bevarte fragmentene er farget svart. Tegning: Berit J. Sellevold.
Noe av det som var bevart av innholdet i graven, ble funnet i grøfta som var åpnet inn i haugen – det gjaldt også deler av skjelettet. Plyndringen kunne forklare at enkelte bevarte deler av gravgodset lå helt oppe mot toppen av røysa. Gravrøverne hadde kastet vekk dundyne, tekstiler og trestykker. Under plyndringen ble den store steinkjernen inne i røysa blottet på vestsiden av skipet og dekket med jord etterpå.
   Viktige gjenstander var trolig fjernet, og dessuten manglet store deler av skjelettet, blant annet hodeskallen. At disse delene var borte, kunne ikke forklares bare ved dårlige bevaringsforhold. Det fantes ingen muntlige tradisjoner på stedet for at Grønhaug var blitt plyndret på 1800-tallet, slik folk husket om andre hauger. (…)
   Shetelig regnet med at den døde i Grønhaug var lagt midt i skipet iført klær og hvilende på en dundyne. Graven måtte på en eller annen måte ha vært dekket med never. Om det hadde vært kammer eller ikke, var usikkert, men det var ikke urimelig at neveren kunne ha vært lagt direkte på den døde og utstyret hans. Selv om graven hadde blitt sterkt plyndret, vitnet de få bevarte restene av gravgodset om luksus.

Rester av tekstiler
Biter fra bildevev, som trolig skal vise en fuglefigur.
Det ble funnet mange mindre tekstilbiter, noe som er en sjeldenhet fordi bevaringsforholdene for tekstiler har vært dårlige i de fleste gravene. Bitene skrev seg fra forskjellige tekstiler (Christensen, H, 1908):

  1. Et ullstoff var av svært fin kvalitet, vevd i toskaft. Ved vevingen ble det brukt en grov vevskje og svært stram renning mens veften var temmelig løs, men tett slått. Biten stammet sannsynligvis fra et klesplagg med en frisk rødbrun farge.
  2. Et ullstoff som lignet det første, men var grovere vevd. Likevel var det svært tynt. Også det hadde en fin rødbrun farge, noe mørkere enn det første. Det er mulig at disse stoffene var farget med bjørkebark eller heggebark som var behandlet med lut.
  3. Et tredje ullstoff var grovt og vevd i firskaft, og fargen var gråbrun. Det ble kanskje farget av orebark eller fargelav.
  4. Et annet stoff var av hamp. Dette var grovt og tykt og vevd i firskaft. En snor av hamp var sydd fast i den bevarte biten.
  5. Det ble også funnet biter av bildevev med figurer (se også Jørgensen, L.B. 1986:257).
  6. Dessuten ble det funnet rester av dyna eller putene som den døde hadde hvilt på.


Biter av vokslys

Tegning av to biter av vokslys.
I Grønhaug fantes flere biter av voks. En av dem var et hult sylindrisk stykke på 5,5 cm, formet som et vokslys med veke. Flere andre biter hadde uregelmessig, merkelig form og var gjennomboret av med et lite hull.
  
Som dundynene er vokslys funnet i noen av de aller rikeste gravene fra vikingtiden i Norge og på Jylland. I Mammenfunnet lå et vokslys, og i en av de store haugene i Jelling sto et vokslys over loftsbjelkene i gravkammeret. Begge disse er fra slutten av vikingtid.
  
Vokslyset som ble funnet i Grønhaug, er blitt tolket som et sikkert kristen tegn, noe vokslyset i Mammengraven også er tolket som (Hernæs 1993:106, Gräslund 1991:208-209).
  
I løpet av 600- og 700-tallet ble vokslys den dominerende lyskilde i Vesteuropeeiske kirker. men det er også funnet vokslys i kontekster som oppfattes som tydelig hedenske i Russland. Ifølge Anne-Sofie Gräslund ble vokslys brukt i folkelig magi fordi en mente det hadde magiske egenskaper mot både trolldom og gjenganger (Gräslund 1991:208).
  
Lyset kan ha brent under selve begravelsesseremonien, men en annen teori er at gravrøverne brukte det som et magisk hjelpemiddel da de plyndret graven, noe som det finnes beskrivelser av i sagalitteraturen.

Biter fra skipet
Skipet var i svært dårlig forfatning under utgravningen i 1902. Foto viser så vidt formen av skipet blant jordmassene.
Bare små rester av skipet i Grønhaug er bevart. Disse er blitt undersøkt av Arne Emil Christensen (opplysningene i det følgende er fra Christensen, A.E. 1998, se her for detaljer og dokumentasjon).
  
Skipet var i følge Shetelig opptil 15 meter langt og ca. 2,8 meter bredt. Han kunne telle syv bordganger. Skvettbordet hadde innrisset dekor med spor av maling. Dette kunne sammenlignes med Godstadskipets ornamentikk. (Christensen, A.E. 1998:220).
  
Han oppsummerer med at dette var et ”roskip for 8 par årer”, som det er ”rimelig å tolke som en stormanns personlige reisefartøy”. Det var et velbygget lite skip som skilte seg ut med ”malte dekorasjoner på øvre bord” (Christensen, A.E. 1998:220).