Onsdag 13. Desember 2017 - 14:13  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Bryllupsgjerd

Kostnad ved å halda bryllaup.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Avaldsnes (Prestegarden) >> 5_2 Personer >> Torfæus om ”vikingkongen” Halv
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Torfæus om ”vikingkongen” Halv

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 86_5_208
Skrevet av Aadne Utvik - 10.09.2010

Kong Halv, sønn av Hjørleiv den kvinnegale, var en berømt helt i sin tid. Tormod Torfæus forteller i sin Norges historie om en person som var mer enn en ”sagnkonge”, slik det står i leksika. Halvs forhold til kongetittelen er imidlertid svært uklar. Noen har brukt betegnelsen ”vikingkonge” om ham ut fra slik hans ”bedrifter” blir skildret i sagaen.

 

   Halv er hovedpersonen i den islandske fornaldersagaen Halfs saga ok Halfsrekka. Torfæus forteller ikke om Halvs barndom eller hvor han hadde tilhold. Moren var Hild den mjåe (lyse) og han hadde en sju år eldre bror kalt Hjørleiv.
   Faren Hjørleiv den kvinnegale var konge både i Rogaland og Hordaland #86_5_207. Det er derfor en rimelig antagelse at Halv Hjørleivson en del av sitt liv bodde på Avaldsnes. Kong Halv var jo av kong Augvalds ætt.

Bind I
Fra kapittel 11, del 1 bok 4.
OM BRAGDENE TIL KONG HALV, ELLER HELTEN HALV

   Halv var mer forsiktig på grunn av tapene broren hadde lidd, og var både klokere og sterkere, selv om han bare var ungdommen (for han var tolv år, og i den alderen var det ingen, heller ikke voksne menn, som kunne måle seg med ham verken i mot eller legemsstyrke).
   Den følgende våren, som etter min beregning var omkring 527 e.Kr., utrystet han ett enkelt skip, bygd nytt og fast av det mest utsøkte tømmer. Dette utstyrte han med en utvalgt hærstyrke, som hadde måttet bevise sine krefter og sin tapperhet i praksis. Det stod en stein på gårdsplassen som var plassert der for at hver enkelt skulle vise hvor sterk han var. Den som ikke kunne løfte den, ble ansett å være for svak og kunne ikke innlemmes i flokken. Det trengtes tolv menns styrke hos hver enkelt. Den som ytret et engstelig ord eller endret ansiktsuttrykk når han ble såret, ble likeledes vist bort. Han søkte menn i den alderen da de er sterkest, og eldre som hadde oversteget seksti år og ungdom under atten var utelukket.
   Det var i Hordaland en herse som het Håmund, sønn av Romund Berserk, Rolvs barnebarn, Hodbrodds oldebarn, Hods – som Hadeland er oppkalt etter – tippoldebarn, Raums tipptippoldebarn, Nors tipptipptippoldebarn. Han hadde en bror, Hake, og en søster, Gunnlod, ifølge Flatøyboka (Halvs saga nevner likevel sønnen til søsteren), og to sønner kalt Rok. Men de var forskjellige av farge, og av den grunn ble den ene kalt ”den kvite”, og den andre ”den svarte”. Gunnlod giftet seg med Alf jarl i Hordaland, og også de fikk to sønner som het det samme, kalt Stein. Den eldste, som var atten år, var rådgiver for kong Halv. Men for den yngste var alderen til hinder for at han ville bli innlemmet, for han var ikke eldre enn tolv år. Alle de øvrige ble godkjent og fikk være med på felttoget. I tillegg til disse kom Egil og Erling, fremragende menn, sønner av en rik bonde som het Aslak.
   Vermund het fanebæreren. Bare fire ble funnet passende innenfor hoffet, deretter ble det holdt utskrivninger i elleve provinser, og ikke mer enn tolv ble godkjent. De var tjueto da de drog ut fra havna første gang. I tillegg til dem som allerede er nevnt, regnes også disse: to brødre, Hauk og Val, Styr den sterke, Dag den rause, Bork, Brynjolv, Bolverk, Hake Ring, Halvdan, Stare, Steingrim, Stuve, Gaute, Bård og Bjørn, alle slåsskjemper med et urokkelig mot og en eventyrlig styrke.
   Et vikingtokt grunnet seg også på bestemte lover, og forskjellige bestemmelser var valgt for å vise et særlig kampmot. Det var ikke lov for noen å bære et sverd som var lenger enn en alen, for man burde gå mot fienden i nærkamp. Bare den ene eggen på sverdet var tykk, med bredt rør, egnet til å gjøre hoggene verre. Kvinner og barn skulle ikke tas til fange. Sårene skulle forbindes først etter tjue timer. Skipet skulle ikke dekkes med seil, og seilene skulle ikke fires til midt på masten, selv om en fryktelig storm raste aldri så mye.

   Tormod Torfæus forteller videre om hvordan brødrene Innstein og Utstein fikk sine navn. De som fulgte Halv fikk betegnelsen Halfsrekkar (Halvs helter). Kapitlet nevner mange eksempler på hvor dumdristig Halv ledet sine menn til sjøs. Halvs stefar Åsmund inviterte til gjestebud med halvparten av sine menn. Innstein gjennomskuet Åsmunds vennlighet og velvillighet overfor stesønnen og rådet kong Halv fra gå til Åsmunds gård. Torfæus fortsetter:

   Da Innstein så at kongen var urokkelig at han ikke ville ta imot noen råd, hvor gode de enn var, gikk han over til å gjenfortelle drømmer. Han fortalte at han hadde drømt om en flamme som fortærte kameratene, slik at de vanskelig kunne komme seg løs fra den. Kongen tolket den slik at de spesielt utvalgte brynjene som skulle smykke skuldrene deres, strålte slik av det skinnende materialet at det så ut som en slags brennende kull.
   Videre så Innstein i drømme ilden brenne om skuldrene deres. Kongen sa at det ikke viste til noe annet enn gullhjelmene og de strålende brynjene, som sett langt borte fra fjellene minnet om en flamme.
   Til slutt fortalte Innstein en tredje drøm, hvor de syntes å være senket under vann, uten noe håp om å komme opp til overflaten. Kongen svarte at han var ganske gal, og at slikt var tøv uten noen mening. Han forbød ham så å gjengi drømmene sine for ettertiden så lenge han selv var til stede.
   Men da Innstein ble oppmerksom på at han ikke hadde lyktes med advarselen, oppfordret han begge Rok-ene og broren Utstein til at de heller skulle ta hensyn til kongens ve og vel enn til riket, og at alle sjøfolkene samtidig skulle følge kongen til gjestebudet, hvor mye kongen enn protesterte. Utstein minnet om at kongens befalinger skulle følges fremfor alt, at æren i å adlyde var overlatt til ham selv sammen med hans kamerater, og at alles liv og lykke var betrodd hans klokskap. Han krevde at broren ikke måtte glemme den lydigheten han skylte denne utmerkede kongen.
   Innstein kunne lett både spå og forutse ut fra sikre tegn hva som ville skje på det dødssvangre gjestebudet. Allikevel føyde han seg til slutt, om enn motvillig, for makten og viljen til kongen, som den ublide skjebnen lot holde fast på sitt, som om han var sinnsforvirret. Innstein lot det ærbare gå for det gagnlige, men klaget svært over at rådene hans, som verken han selv, kongen eller kameratene noensinne hadde angret på så ofte som en eller annen stordåd skulle utføres, nå, etter at de hadde kommet til Åsmund, ble foraktet som galskap.

Bind I
Fra kapittel 12, del 1 bok 4.
OM KONG HALVS DØD, OG OM AT UTSTEIN OG ROK DEN SVARTE BLE BERGET FRA FAREN

   De kom samlet til stefarens hus og ble svært overstrømmende mottatt. Der samlet det seg en stor flokk med inviterte gjester som kom alle steder fra, for tilsynelatende å vise stesønnen ære, ledsage ham inn i huset og smykke gjestebudet enten med sin deltagelse eller sin oppvartning. Drikke ble det med hensikt satt særlig rikelig fram av på bordene. Og ettersom denne ble øst opp mer ubegrenset, ble alle sløvet, glemte faren og følte seg trygge. Til slutt la en tung søvn seg over alle og enhver.
   I mellomtiden hadde Åsmund befalt at bevæpnede soldater skulle stille seg opp, og at en flokk med bønder skulle omringe spisesalen. Disse skulle forhindre at noen kom seg unna, og drepe dem som kom ut. Selv sørget han for at fakler ble satt til. Den første av Halvs slåsskjemper ble vekket fra søvnen og merket at hele huset var fullt av røyk. ”Våre hauker svetter,” sa han, og uten å si noe mer la han seg til å sove igjen. Den neste våknet og så at spisesalen brant. ”Det drypper voks fra sverdene våre,” sa han. Og han verken stod opp eller gav seg til å vekke andre, men la seg nok en gang til å sove.
   Halv selv ble vekket til slutt og så at huset, taket, veggene og takfeltene hadde kommet i brann og i tillegg var besatt av en bevæpnet hærstyrke. Han vekket alle og tilskyndet dem til å gripe våpnene og bryte seg ut, i og med at spisesalens bindingsverk var gått opp i hjørnene. Dermed stormet de mot veggen, fikk husets sammenføyning til å løsne på den ene siden, og alle sammen styrtet ut. Men så mange var bakholdsmennene at de ikke kunne unnslippe, sløve som de var av søvn og vin og halvkvalte av røyk og ild. De gikk løs på de tettsluttede fiendene, og mange ble felt. De få ble drept av de mange, men det var slett ikke uhevnet da de selv ble hogd ned.
   De forteller at da Innstein våknet og så at det bakholdet som han hadde forutsagt, var gjennomført, oppfordret han kameratene til å bryte gjennom veggene, gå inn i sirkelen av fiender og hevne deres ugjerning og list med blod. Deretter kom han vennlig inn på de kongelige foræringer og gaver som stefaren hadde lovet, som han var forpliktet ut fra en pakt til å betale, og til sist trøstet han seg selv og sa at ingen lever evig. Så mye utmerket hans lojalitet til kongen seg, både alltid tidligere og særlig i denne konflikten, at han aldri forlot hans side, men overalt satte forsvaret av seg selv til side til fordel for Halv, som slapp unna ilden og startet slaget, tappert og til alles beundring.
   Da han hadde falt, utslitt av å kjempe, priste han den overlevende Innstein midt på natten tapperheten hans i et gravdikt på vers. Han sa at det var for en utrolig stor glede å regne at kongen døde leende, ubeseiret i døden liksom i alle farer. Deretter uttrykte han alles lovord med et dikt som han hedret ham med midt i kampens hete, og sa at alle som en som fulgte kongen standhaftig helt til døden, oppfylte pliktene til tapre og trofaste soldater. Han ønsket at de alle kunne komme uskadd sammen en gang til, og nektet for at livet var lettere enn døden.
   Da marinesoldatene som var etterlatt ved skipet, kom til, fikk kampen fornyet styrke, men til slutt ble alle drept av Åsmunds styrker som var samlet alle steder fra. Da fremsa Innstein et dikt som var et vitnespyrd om den siste tapperheten, den ubeseirede fastheten og troskapen, hvor han anklaget Odin for ikke å ha unt den modige kongen seieren og revet den fra ham. Han priste også sine slektninger gjennom fasteren, Rok-ene, fordi de uredde søkte døden sammen med sin konge (for han hadde sett begge falle og trodde de var døde). Videre vitnet han om at han hadde fulgt kongens hærstyrke og ledelse i atten år, og at han endelig skulle legge seg ved hodet hans, nå når han selv var døende. Og med denne siste hengivenhet og lojalitet mot kongen trakk han sitt siste åndedrag. Han var en strålende pryd for sin tid, slik som han etterlot ett enkelt eksempel på kampmot og troskap til evig etterfølgelse.
   Dette var endeliktet til Halv, småkongen i Rogaland og Hordaland, da han bare var tretti år gammel, rosverdig på grunn av sitt ukuelige pågangsmot heller enn sin klokskap. Han var likevel navngjeten i det og de følgende hundreår, så lenge vågemot og dumdristighet hadde tilranet seg tapperhetens tittel som sin eiendom.

Halvsbautaen blir reist på Bukkøy #86_8_202.
Harald Ottøy i Vikingklubben Karmøy holder om steinen.
Foto: Marit Synnøve Vea.
   Stein-brødrenes mor Gunnlod dro til slagmarken og fant Innstein død, men Utstein hardt såret. Gunnlod brakte de sårede til huset og forbandt sårene deres. Utstein reiste til sin farbror Geirmund i Sogn og ble helbredet der. Tormod Torfæus satte Halvs død til omkring 545 e.Kr. (noe som selvfølgelig ikke kan stemme, hvis sagaens ættetavler er tilnærmet riktige på 700-tallet.)