Søndag 20. August 2017 - 17:33  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Hjemmel

Løyve til å gjera noko.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Røyksund >> 8_2 Minner fra haug og stein >> Gardsanlegget på Tuastad
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Gardsanlegget på Tuastad

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 122_8_201
Skrevet av Aadne Utvik - 24.08.2010

”Karmøy best bevarte kulturhemmelighet” er et passende navn på tuftene etter et gardsanlegg fra jernalderen. Et flott orienteringsskilt i skogen forteller historie, men bare lokalkjente kan finne fram til et viktig kulturminne for Karmøy kommune.

 

   1. desember 1924 sto en liten notis i Haugesunds Avis. Det var signaturen S.F. som fortalte om gammel busetning i Tuastadmarka, på Røyksunds grunn. Om høsten var det blitt svidd av store arealer med lyngmark. I den svartbrente utmarka var det blitt sett spor etter hustufter, steingarder og innhegninger.
   Et par år etter tok journalist Nils Henrik Tuastad kontakt med Jan Petersen ved Stavanger Museum. Arkeologen tok turen nordover. Han slo straks fast at det var snakk om en ødegard med minst tre hustufter og spor etter steingarder på Tuastad/Røyksund.
   Først i 1937 fikk Petersen midler til å starte en arkeologisk undersøkelse. Den ble knyttet til et statlig prosjekt om ødegardsanlegg.

Arkeologiske undersøkelser

Den lengste hustufta etter gravingen i 1937. Foto fra boka til Hernæs
   Tuftene ligger nordvest for Øygardshaugen, som tidligere tilhørt garden Tuastad. Fra 1886 ble området i sør skilt ut som egen matrikkelgard med navnet Røyksund.
   Kunnskaper om middelaldergarden er grundig beskrevet av Per Hernæs i Karmøys historie – fra istid til 1050, bind I (1997). På hele fem sider med illustrasjoner har arkeologen fortalt om utgravingen og funnet av hustuftene. Jan Pettersen ledet utgravingene i 1937. Per Hærnes forteller i boka:
   Det største huset hadde vært omtrent 30 meter langt og seks meter bredt. Ut fra denne tufta gikk det spor av steingarder som tilsammen dannet en ”geil”, ei fegate, som skulle føre husdyra gjennom åkermarka og ut i beitene i utmarka. Etter godt og vel to ukers arbeid hadde Petersen avdekket størstedelen av den indre flaten i denne tufta, og kom ned på et hellelagt gulv som lå langs midtaksen av tufta ned gjennom sørenden. Lengst i nord lå det ett ganske lite ildsted.

Jernaldergard
   Det ble funnet få gjenstander: Tre håndkverner, små klumper av slagg, et par små jerngjenstander og en liten perle av blått glass. Dessverre var dateringsmetodene før krigen lite utviklet, slik at Pettersen ikke kunne tidfeste garden mer nøyaktig enn som en jernaldergard.
   Kartleggingen av tuftene ved Øygardshaugen er en viktig del av norsk arkeologi, nemlig utforsking av jernalderens gardsanlegg. I sin bok har arkeologen Per Hernæs karakterisert dette gardsanlegget som ”det eneste anlegget i sitt slag i Karmøy der det er gjort slike undersøkelser.”

Vanskelig å finne fram
Slik oppleves den største hustufta i 2010.
   I dag er hele området vokst til med planteskog. Veien til anlegget er ikke skiltet, men det er vel verd å gjøre et forsøk på å finne fram på egen hånd.
   Følg veiskilt til Røyksund og tar av på Tuastad ved veiskilt Bygdehus. Der er bilparkering. Følg Gamle Tuastadvegen i 9 minutter. Til venstre er mulighet for å åpne et nettinggjerde. Følge en skogssti av vekslende kvalitet i 4-5 minutter til et gjerde. Følg gjerdet til høyre et par minutter til. Da åpenbarer det seg en delvis rydning, som en gang har vært ei grasslette. (Har det vært regn er sjøstøvler beste skotøy.)
   Det er svært overraskende å plutselig oppdage et trealter og et fargerikt skilt etter turen i til dels tett blandingsskog. Norheim menighet har satt opp et trealter ved tuftene. Der har menigheten holdt årvisse gudstjenester hver Kr. Himmelfartsdag. Bilde fra en utegudstjeneste fins s. 93 i Tusen år ved Karmsundet (2002).
   GPS-koordinater er N 59.3375 / E 5.3535

Orienteringsskiltet forteller

Orienteringsskiltet om gardsanlegget.
   Her kor du no står ligg restane av eit forlatt gardsbruk frå vikingtida/middelalderen (frå 800-talet e.kr. og fram til Svartedauden). Fleire hustufter, innhegningar, geiler og moglege åkerflater fortel om stor aktivitet her på flata. Av dei 3-4 bygningane vi tydeleg kan sjå grunnmurar etter i dag, er den lengste hustufta ca 31 m. Her er også inngangen på vestsida av langveggen tydeleg.
   På 1930-talet klarte arkeologane å sjå eit par gravhaugar i området. Desse er vanskelege å finna att i dag, også fordi det kan vera vanskeleg å skilja mellom gravhaugar og rydningsrøyser. Truleg ligg her fleire slike minne som enno ikkje er kartlagt. Kanskje du finn nokre?

Et kulturminne i forfall
   Spørsmålet på skiltet er interessant, men umulig å besvare. Tilgroing gjør det stadig vanskeligere å påvise mer enn noen få av murene til jernaldertufter. Informasjonsskiltet viser at det er laget av Rogaland fylkeskommune - med støtte fra EU! Skiltet har også tekster på engelsk og tysk.
   Kulturminneplan for Karmøy kommune 2008-2012 er gitt ut i bokform – Kulturminner i Karmøy. Sitater fra s. 62-63:
   ”Rogaland fylkeskommune har fått delegert myndighet av Riksantikvaren og forvalter de automatisk fredete kulturminnene med et overordnet ansvar for skjøtsel og tilrettelegging (…). Kommunene har enda ikke fått tildelt myndighet eller oppgaver etter kulturminneloven. Kommunen kan likevel forvalte, drive skjøtsel og tilrettelegge fornminner i samarbeid med grunneier.”
   Stoff til denne artikkelen er også hentet fra FrØ-bladet 2 - 06. Siste setning i artikkelen Middelaldergarden har en konklusjon med dette utfordrende spørsmålet:

Kan ”kulturkommunen” Karmøy være bekjent av en slik forsømmelse?