Mandag 26. Juni 2017 - 19:18  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Gard

Mest brukt om matrikkelgard, men nokre gonger òg nytta om eit bruk.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Utvik >> 7_4 Minner fra krigen >> Minner fra andre verdenskrig
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Minner fra andre verdenskrig

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 85_7_404
Skrevet av Aadne Utvik - 21.07.2010

Anna Sørbø Johansen står det skrevet under et notat om dagligliv på et gardsbruk under krigen. Anna var født i 1919 og Sørbø-familien på Tunge var stor. Det var mange munner å mette og mangel på det meste på grunn av myndighetenes bestemmelser om rasjonering. Å ha slektninger i tysk fangenskap skapte også bekymring.

 

Annas mor hadde med seg nyttige erfaringer fra tida med naturalhusholdning #85_3_303. Hun hadde selv hatt 8 søsken. Som andre mødre kunne hun bruke nyttige erfaringer fra egen oppvekst til bruk i krisetider. Gardstunet på Tunge (85/7) er bevart på et fotografi med den kamuflerte Olavskirken i bakgrunnen #85_1_402.
   Notatet er tatt vare på av Kristian Hausken Utvik, som en del av hans samlinger fra 2. verdenskrig. Ingen ord er endret i notatet om Anna Sørbøs ungdomsminner, men artikkelen er redigert med avsnitt og overskrifter.

De vanskelige aprildagene
Den 9. april 1940 var jeg i Stavanger. Jeg gikk i sylære hos to tanter.
  Det var vanskelige dager, og jeg bekymret meg, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg hjem til Avaldsnes. Etter noen dager ordnet det seg ved at jeg fikk være med en skøyte som skulle til Stokkastrand. Derfra gikk jeg så hjem, og glad var jeg over å være trygt hjemme.

Bekymringer
Men heller ikke hjemme kunne vi føle oss helt trygge. Bygdefolk ble sendt til Tyskland i konsentrasjonsleir, og der måtte de finne seg i litt av hvert, ja, de måtte til og med drikke sin egen urin, fikk vi vite, og være vitne til at medfanger ble henrettet.
  Det var altså slett ikke sikkert at vi noen gang ville få se dem igjen. Den frykten viste seg ikke å være ubegrunnet, for slett ikke alle kom hjem igjen. Noen døde der, og andre kom hjem helseløse.

Frykt for bombing
Så lenge krigen varte, var det svært tungvint å reise, om det så bare var en liten tur til Haugesund. Over Karmsundet gikk en liten ferje der broen nå er, men den gikk ikke uten at det var biler som skulle over. Derfor ble vi oftest fraktet over i en liten motorbåt.
  En gang da jeg satt i bussen på vei til byen, gikk flyalarmen. Da var det ingen annen råd enn at bussen måtte stoppe, og sjåføren sammen med alle passasjerene, måtte kaste seg i veiskråningen i ly av bussen. Den gang var det Avaldsnes kirke som skulle bombes.
  Det var engelske fly som bombet kirken, for engelskmennene mistenkte tyskerne for å ha skjulte kanoner der. Tyskerne på sin side trodde at engelskmennene brukte kirken som navigasjonsmerke for flyene sine. Derfor ville de jevne den fine og ærverdige kirken vår med jorden. Dette ble heldigvis forhindret ved at et overbygg dekket av netting og jord, slik at den så ut som en alminnelig jordhaug.

Den tyske soldaten
En av de nifsere opplevelsene jeg kan huske, var da en tysk soldat kom hjem til oss og banket på døren. Far lukket opp, men han kunne ikke tysk, og den tyske soldaten kunne slett ikke norsk. For å gjøre seg forstått la soldaten begge hendene under kinnet og sa ”schlafen”. Da forstod vi at han ville hvile seg. Han fikk ligge på divanen og sov der helt fram til morgenen.
  Vi, derimot, hadde ikke blund på øynene den natten. Neste morgen ble soldaten servert varm kaffe, og deretter takket han for seg og forsvant. Det han hadde gjort, var nok helt ulovlig, og derfor fant han det vel best å forsvinne i all stillhet, og glade var vi.

Problem med klær
Klær var det vanskelig med. lite var å få kjøpt, og det var også vanskelig å få tak i tøy til å sy klær av. Derfor gjaldt det om å bruke det en kunne få tak i.
  Til guttene hjemme sydde vi hvite skjorter av kanonsilke. Det var et silkestoff som ble brukt til å tre over kanonene for å beskytte dem mot skitt og støv når de ikke var i bruk. Av dette stoffet fikk også jentene seg bluser. Det var et flott stoff å sy av.
  Til undertøy måtte vi bruke simplere saker. Underbukser ble sydd av tynne hvetemjølsekker. Det gjaldt om å være oppfinnsom, for klær trengte vi jo selv om det var krig, så derfor måtte stoffet brukes til det mest nødvendige først.
  Søstera mi, Ragnhild, fikk et par papirsko, men de kunne ikke brukes til annet enn best, for de var slett ikke slitesterke. Derfor fikk hun et par gamle sandaler etter meg, selv om de var minst to nummer for store, men slikt kunne en ikke bry seg om, og derfor ble sandalene flittig brukt.
  Mange klesplagg ble omsydd, for vi var en stor familie med 11 søsken, og til så mange trengtes mye klær. Det var alltid en eller annen som trengte noe. Kjolestoffer var også svært vanskelig å få tak i, men enkelte ganger fantes de under disk, som det het. det vil si at de ikke var til slags, men var forbeholdt slekt og venner, og jeg var så heldig at jeg av og til fikk tak i slike.
  Da en båt forliste et sted mellom Åkra og Skudeneshavn, fikk vi kjøpt sengetøy av smårutete bomullsstoff som var blitt brukt i båten. Hvite laken med båtens navn på fikk vi også kjøpe. Mor syntes hun var rik da hun hadde fått tak i så mye stoff. Det kunne brukes til sengetøy, men også sys om til annet bruk som det skulle være mer nødvendig.

Problem med mat
En gang fikk vi tak i litt hvitt mjøl, og da ble det selskap. Med så mange i familien var det nesten alltid en eller annen som skulle feire fødselsdagen sin. Men ellers var det ikke alltid så enkelt å få mat nok, selv om vi bodde på Gård, nok hadde en fordel. Vi fikk oss en kinne til å kinne smør i. smøret bestod av 1 kg margarin, 1 l lunken melk, 1 egg og litt salt.
  Brød kunne det være lite av, og derfor gjaldt det om å drøye det så mye som mulig. Mor bakte derfor ofte potetkaker. Alle bøndene ble strengt kontrollert, for eksempel skulle de opplyse hvor mye korn de hadde, men en gang greidde far å gjømme unna en sekk med korn under høyet. Den ble ikke funnet, og da hadde vi ekstra med korn for en tid. 

Noen har tatt vare på sine besteforeldres
rasjonseringskort fra etterkrigstiden.
Montasje: John Karsten Vedø
  Korn ble også brent til kaffe. Det var nok ikke kaffe av beste kvalitet, men annen kaffe var nesten umulig å få tak i, og kaffe ville folk ha den gangen som nå. Men etter en tid syntes vi faktisk at den brente hjemmelagde kaffen ikke smakte så aller verst. ja, en kan venne seg til det meste.


Trange tider
Byfolk kom iblant med klær til oss og ville bytte dem i mat. Det var jo rasjonering på det meste, og med mange unger og sultne ungdommer hjemme, strakk ikke alltid de knappe matrasjonene til. Enda til tråsneller måtte folk stå i kø for å få tak i, men jeg hadde heldigvis nok av det slaget.
  Såpe fikk vi av fettet fra tarmene på grisene som ble slaktet på gården. Det var mor som kunne den kunsten. Vanlig såpe var ikke å oppdrive. Om vi var heldige, kunne vi få tak i noe som kaltes b-såpe, men det var ikke rare greiene. Den dagen vi fikk tak i såpe som luktet godt, var det stor stas, kan jeg huske.

”Stakkers Stella”
Hestene våre hadde tyskerne god bruk for, og derfor fikk vi ikke alltid bruke dem slik vi ville. En gang ga far dem en hest som ikke var så sprek, men den ville de ikke ha, så da måtte han gå hjem og hente en bedre en.
  Den var de fornøyd med, men vi barna syntes veldig synd på stakkars Stella, som måtte være hos tyskerne, men det var ingen råd med det. Det var tyskerne som bestemte, og ikke vi.

Slektninger i fengsel

Det ny testamentet, som var bakt inn i et brød av Astrid Sørbø. Brødet ble sendt til slektning i tysk fangeleir. Montasje: Torger Sørbø
Bygdefolk som var i konsentrasjonsleir, lå oss tungt på hjertet. To av våre søskenbarn, brødrene Arne og Augvald Utvik, var i fangeleir i Sachsenhausen. Vi fikk sende pakker med mat til dem. En gang bakte søstera mi, Astrid, et brød med ett eksemplar av det nye testamente skjult inni. Hun tenkte det kunne komme godt med under den vanskelige tiden i fangeleiren. Da krigen var slutt og Arne kom hjem igjen, spurte han om vi ville ha testamentet tilbake, men det ville vi ikke, og han var glad for det, for han ville gjerne beholde det som et minne.
  Krigen varte i mange år, og livet måtte bare gå sin vante gang. Det gjaldt om å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg arbeidet i Haugesund, og ettersom årene gikk, ble vi rett og slett vant med at det var krig. Likevel var det mye trist å høre og lese. Båter ble torpedert, og mange sjøfolk mistet livet.

De glade maidagene 1945
Men den 8. mai kom omsider freden.
  Jeg jobbet hos Marta Retsius da frigjøringsdagen kom den 8. mai. Vi tok hattebånd og laget oss maisløyfer og gikk en tur på byen. Der var det fullt av folk som jublet over at Norge nå igjen var blitt et fritt land, og vi jublet og gledet oss sammen med dem.
  Den som har opplevd krig, vet aller best hva frihet betyr.