Søndag 18. November 2018 - 00:29  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Jorddrott

Jordeigar.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Osnes >> 7_4 Minner fra krigen >> Aprildagene 1940
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Aprildagene 1940

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 140_7_402
Skrevet av Aadne Utvik - 28.04.2010

Den 9. april 1940 ble Norge angrepet av tyske militærstyrker. Det var en dag preget av forvirring og tafatthet fra myndighetenes side. Hendelsene i aprildagene var også noe Valentin og Hanna Steinstø har satt ord på.

 

Ekteparet Valentin Steinstø (f. 1910) og Hanna Steinstø (f.1910) ble intervjuet en gang i 1980-årene av Dan Dyrli Daatland ved Stavanger Lærarhøgskole. Intervjuet er gjengitt i heftet Rogaland april 1940 (utgitt på forlaget Loke A/S, udatert). Denne artikkelen er skrevet på grunnlag av det trykte intervjuet. 

Første kontakt
Det var Arne Utvik som kom til Valentin og spurte om de skulle melde seg til motstandskamp #85_7_402. Far til Valentin var også på kontoret da den første samtale fant sted. Han sa: ”Dere vet hva dere gjør?” ”Ja”, sa Arne, ”det regner vi med.”

I Ølen
De tok med seg konene Hanna og Aasta og syklet innover. Det skulle se ut som en vanlig sykkeltur. I Ølen tok alle fire inn på hotell. Om kvelden syklet så Valentin og Arne innover mot Etne for å orientere seg. Om morgenen skiltes de og konene syklet tilbake.
  
Hanna Steinstø husker at de på veien innover til Ølen hadde truffet på en lastebil full av norske menige på lasteplanet og tyskere i førersetet. De traff enda flere tyskere nærmere Ølen, men det var ingen på hotellet.

Forberedelser
Innenfor Ølen hadde de norske styrkene en stasjon hvor de tok imot folk og ga beskjed om hvor de skulle dra videre. På et kontor fikk frivillige vite at det var lite styrker igjen i Etne og at de fleste hadde dradd innover til Hardanger. Valentin og Arne ville helst fortsette til Voss etter de andre.
  
De syklet så videre neste dag og kom til Håfoss. Der traff de løytnant Åsland og Hultin og stoppet derfor der den natta. Om morgenen fikk de høre at norske soldater hadde kommet tilbake. De fortalte at veien til Voss var sperret av tyskere. De karene de snakket med fortalte om skuddvekslinger. De var faktisk i godt humør, men virket slitne. Valentin husket at Johannes Nilsen fra Osnes var blant dem som hadde kommet tilbake fra Hardanger. 

Oppholdet ved Håfoss
Valentin Steinstø tror at han og Arne ble i stillingene ved Håfoss i to dager. De hadde fått utlevert gevær og en slags uniform, i alle fall en trøye. De måtte bruke de støvlene de selv hadde.
  
Styrkene hadde tatt stilling oppå en høyde. Så kom det plutselig beskjed lenger ute fra om at det hadde passert tre tyske biler. Da ble alle utkommandert til å grave skyttergraver. Veien var en 3-400 meter unna. Graverne møtte på tele i jorda. Hvor skulle de gjemme seg hvis det kom fly? Valentin tenkte at det var best å springe til et gardsbruk i nærheten.
  
Maten de fikk ble fraktet i kraftforsekker, som ikke var rengjort. Det smakte sildemel av alt de åt. Om kvelden måtte Valentin og Arne på vakt fra åtte til tolv. De satt på vakt og frøs. Da de kom tilbake i hus fikk de hver sin spekesild. De så ingenting til de som eide huset som de var forlagt i. Noen av mannskapene gikk bare og slang og fikk ikke gjort noe.

Avslutningen
De norske lederne hadde hatt forhandlinger med tyskerne, og resultatet ble at de norske styrkene i Håfoss skulle pakke sammen og reise hjem. Det var ikke noen annen råd enn å gi seg.
  
Så var det å ta fatt på sykkeltur igjen. Valentin husker godt at sykkel hans skrapte så det var en gru. Det var muligens en lørdag de kom tilbake til Vikjå og Utvik og at de hadde dratt innover på en onsdag. Hjemme var de glade kan vi tenke oss. Konene hadde ikke hørt noe fra mennene sine etter at de skiltes i Ølen.