Torsdag 15. November 2018 - 19:40  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Tak

(Bjørke)never til tekkjing av tak. Brukt som skyldeining.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Utvik >> 5_1 Steder >> Rehaugane og Reheia
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Rehaugane og Reheia

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 85_5_112
Skrevet av Aadne Utvik - 23.03.2009

Fagfolk har kalt Rehaugane for ”Nordens pyramider”. Haugene er restene etter et stort gravfelt midt på Nord-Karmøy, godt synlig fra alle kanter. Fem store hauger fra eldre bronsealder ligger nå dominerende på et lavt høydedrag kalt Reheia. Omkring haugene og heia finnes historie, som er blitt tatt vare på og gjort tilgjengelig.

 


Rehaugane på Reheia
før 1960-årene
Det gamle fotografiet viser Rehaugane på Reheia sett fra sør. Slik har landskapet sett ut fram til 1960-årene. Langs steingardene til høyre på bildet er den gamle bygdevegen mellom Avaldsnes og Torvastad. Den horisontale steingarden midt på bildet har vært likeens i uminnelige tider. Mellom Prinsahaugen eller Guttormshaugen i midten og den østligste haugen (til høyre) ser vi en bautastein.

Et gammelt kart gir mulighet til å oppleve nye sider ved lokalhistorien. Reheia som særpreget sted har mye å fortelle. Også verdifull muntlig tradisjon er bevart.


Kart over Blodheien

Kroki, kartskisse, fra 1832
over Reheia
Går vi lenger tilbake i tid har vi ikke foto, men kan bruke et sjeldent kart som veileder. Det er datert 1832 og signert ”Overtoldbetient Vedøe”.

Vi kjenner igjen de store gravhaugene, som er markert med mørke kanter og ligger på linje i retning øst-vest. Den gamle bygdeveien (eller ”Postveien”) er merket ”fra Torvestad til augvaldsnæs”. Den har nå navnet Rehaugvegen #85_6_601.

Noen hauger og gravrøyser har karttegneren markert med tynn skrift på en måte som tyder på store ødeleggelser eller vage spor. Den markerte haugen lengst mot høyre er nå borte #127_8_201. Den hørte til Nedre Hauge, samme matrikkelgard som for den neste store haugen (1), like ved bygdeveien.

Den neste store Rehaugen (2) på andre sida av veien og de to følgende haugene hører til Utvik.

Den 5. haugen har en spesiell historie og fikk på 1600-tallet en funksjon som markering av grensene mellom gardene Utvik, Vikshåland og Lande #85_6_103. Haugen helt til venstre (6) er mye ødelagt i dag og ligger på Lande.

Mellom de to største haugene ved veien står det med små skrift ”Bautasten”. Den er et kjent fornminne også i dag #85_8_203.


Grensegard

På kartet legger vi merke til steingarder, som ser ut til å være uendret fram til i dag.

Grensegarden er særlig interessant. I 1832 var den skillet mellom Torvestad og Augvaldsnæs kirkesogn. Grensegarden begynner nederst i venstre hjørne og leder på skrå mot nordøst. Ved Guttormshaugen bøyer den av mot høyre og følger veien et stykke sørover. Så bøyer steingarden av i rett vinkel i retning mot øst, altså Bøvågen.

Dette var grensa mellom kommunene Torvastad og Avaldsnes fra 1837 og fram til vi fikk Karmøy kommune i 1965. Steingardene blir holdt i hevd som viktig kulturminner og som del av et gammelt kulturlandskap.


Hva kartet ikke viser

Det går ikke fram av kartet hva som var dyrket eng i 1832 og hva som kun var hei og utmark. Og hvor bodde folk? Vi ser jo ingen bygninger.

Svaret må vel være at folketettheten var liten og at husene for det meste var samlet i få tun. Utenfor på kartbladet i sør var ”Båratunet” på Uvik (Utvik). Der bodde Hans Knut Bårdsen Utvik #85_3_303. Det var hans familie som eide den store sletta med haugene nummer 2, 3 og 4. Det er rimeligvis denne bondefamilien som har gjort at mange gravminner forsvunnet. De har ryddet bort store steiner og torv for å få utvidet næringsarealet.

Noe mer mot nordvest utenfor kartet lå tunene på Ner-Haugo (Nedre Hauge) og Vikshåland. Den dag i dag ser vi der spor etter hvordan klyngetun kan ha sett ut mange hundre år tilbake i tid.

Den kulturhistoriske sammenheng som kartet ble laget i, samt historien om den gamle bygdeveien, blir fortalt i det kommende bind IV av Karmøys historie. Forfatteren Nils Olav Østrem forteller at han har funnet fram til mye nytt og spennende stoff.

Reheia var utmark, med tusser og troll, sagn og saga. Folk har nok syns det har vært litt skummelt å ferdes over den øde heia og mellom kjempehaugene i skumring og tussmørke.

 

Presten og huldrekallen

Fra Torvastad er det kjent ei historie om presten Erik Leganger. Han skal ha møtt haugfolk i Munkaskar. Men den merkverdige opplevelsen begynte sør på Reheia. Ut på kvelden var han på vei tilbake etter juleselskap hos presten på Avaldsnes.

Da Leganger nådde fram til de store gravhaugene kom en huldrekall ut fra en av dem. Han hadde ei sølvkanne og ba presten om å smake på drikken. Presten tore ikke drikke, men løftet opp kanna slik at det så ut som han drakk. Alt som var i kanna slo han over aksla. I det samme slo han på hesten og reid av sted så fort hesten klarte å springe. (Etter Torkell Mauland).


Lokalhistoriske emner


Hva haugene skjulte

Den 1. haugen var nettopp åpnet av fire studenter, da kartet ble laget. Funnet var et gravkammer med rester av skjelettet til en mann, med tøyrester og knapper. Også deler av bronsesverd i slire og bronsedolk ble funnet, slik at det moderne navnet Fyrstegraven passer godt til den store haugen.

Den 2. haugen er Guttormshaugen. Der ble det, trolig i 1823, bl.a. funnet bladgull og en vridd gullarmring. Funnet ble levert inn til museet i Bergen av sogneprest von Hadeln. Det er til denne haugen det er knyttet det berømte sagnet om Blodheia. Det forteller om et blodig slag mellom kong Håkon Adalsteinfostre (den gode) og Eirikssønnene i vikingtid. I utkanten av Reheia (på Bø) finnes også tradisjonsstoff om hvor slagplassen var. Der brukes navnet Blodteigen brukt #146_5_101.

Den 3. haugen ble gravd ut så seint som i 1876 av en av landets første arkeologer, B.E.R. Bendixen. Det ble avdekket et lite gravkammer av skifer med brente bein av et lite barn. Vi kan undre oss over hva som kan ha vært så spesielt med dette barnet at det ble æret med en kjempehaug som gravsted. Vi kan bare gjette oss til hvordan tenkning og tro var blant var hos de menneskene som bodde ved Karmsundet for mer enn 3000 år siden.

Den 4. haugen ble undersøkt i 1838, trolig av biskop Jacob Neumann. Han fant et gravkammer med brente bein.

Den 5. haugen er på nordsida av den lange steingarden på kartet. Innhulingen i toppen viser at også i den haugen er det blitt gravd, men funn er ikke kjent. Haugen har fungert som skiftehaug mellom tre matrikkelgarder. Den 6. haugen kan være vanskelig å få øye på, da den er mye ødelagt. Ingen funn er kjent.(Arkeologer har brukt en annen nummerering.)


Nåtid

Et fargefoto fra 2009 kan sammenlignes med det eldre fotografiet, tatt fra samme posisjon. Nå er landskapet dominert av grantrær, busker og bolighus med hager. Helt til høyre har fotografen fått med ”huse’ te an Harald” som en kjent forankring i kulturlandskapet #127_5_301.

Reheia 2009
Samme motiv som
foto ovenfor
Vi skimter den østre haugen til høyre. Arkeologene har gitt den navnet Fyrstegraven. Den neste store haugen skimter vi midt på bildet (Guttormshaugen eller Prinsahaugen). Til venstre bak granene skimter vi den tredje haugen (”barnegraven”).

Mellom de 5 bolighusene mot sør og de 3 husene mot nord ligger Heiå #85_2_102. Sletta er for lengst dyrket og er blitt fin slåttemark. Gravhaugene og området omkring eies nå av Staten ved Arkeologisk museum i Stavanger. All boligbygging er derfor stanset.

En skiltet vei til kulturminnet Rehaugane starter i nord ved Bø ungdomsskole. Det er tilrettelagt parkeringsplass. Skilting på flere språk forteller om haugene.


Europas første gullalder”

I et UNESCO-prosjekt om ”Europas første gullalder” er Rehaugane blitt Norges bidrag til å vise fram bronsealderens kultur. Et av informasjonsskiltene forteller om funnet av den imponerende gullarmringen fra Guttormshaugen. Gull var sjelden å finne fra bronsealder i Nord-Europa. Dette tyder på allianser og samarbeid med folk ved Limfjorden på Jylland og folkegrupper på Kontinentet.

Rehaugane forteller oss om et organisert samfunn og en rik kultur ved Karmsundet for mer enn 3000 år siden.


Arkeologisk og historisk litteratur
* Per Hernæs: Karmøys historie – som det stiger frem. Bind I. Fra istid til 1050. (Karmøy kommune 1997).
* Lise Nordenborg Myhre: Historier fra en annen virkelighet. Fortellinger om bronsealderen ved Karmsundet. (Arkeologisk museum i Stavanger. 1998).
* Storhaugene. Nordens pyramider. Kulturminner fra eldre bronsealder i Rogaland. (Brosjyre utgitt av Rogaland fylkeskommune og Arkeologisk museum i Stavanger. 1999).