Tirsdag 13. November 2018 - 09:37  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Bosleden

Som ikkje har gard å bu på.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Hinderåker >> 6_5 Transport på sjø og land >> Jektå hans Peder Jakob i Buvikjå.
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Jektå hans Peder Jakob i Buvikjå.

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 82_6_502
Skrevet av Per Kåre Lande - 20.02.2009

Peder Jakob Hinderaker (1856-1933) eide ei jekt med navnet ”Hilda”, kanskje oppkalt etter en datter. Den gjorde en tur til Jelsa, fikk tung last og holdt på å gå under. Men mannskapet visste råd.

 

Båten ble kalt for ”Jektå” eller ”Jektå hans Peder Jakob i Buvikjå” #82_6_501. Båten hadde dekk, så det rette navnet ville nok vært jakt. Jektene var uten dekk, og de ble mye brukt i fart med tørrfisk fra Nordland til Bergen.

 

Svartstidla og atteberå

De var seil som ble brukt til framdrift både på jekt og jakt. De hadde også årer til å andøve med når det ble ”svartstidla” i lengre tid. Likeledes når de skulle legge til kai eller komme i rett posisjon for å heise seil.

Gjennom Salhusstraumen ble der fortalt, at mannskapet gikk på land med tau og dro båtene langs land. De benyttet seg av ”atteberå”. Det betydde at strømmen gikk motsatt vei langs land.

 

Tung last fra Jelsa

Løa til Mathias Visnes på Landanes (Ole Landenes sin far) var brent ned. Det var blitt brann etter lyn-nedslag, ble der fortalt. Løa måtte bygges opp igjen og materiell til ny løe var bestilt på Jelsa.

Peder Jakob i Buvik fikk jobben med å seile til Jelsa og hente løematerialene, og det var ”Jektå” som ble fraktebåten.

 

Far min var i konfirmasjonsalderen og fikk være med som mannskap.

Båten ble tungt lastet med alle trematerialene til løa om bord, fortalte han, langt over normal vannlinje, slik at sjøen trakk inn i båten. Den hadde ikke vært lastet så mye på lenge, og dermed var båten gisnet opp i suene over vannlinjen, så pumpen måtte brukes ofte.

Da de på hjemturen var kommet til Høvringøy var lekkasjen øket på og Peder Jakob fant ut at det var best og dra båten inn i ei vik hvor der var mye evja (søila). De rotet opp søyla og drysset sagmugg langs skutesiden, og mannskapet pumpet i flere timer. Grumset og sagmuggen trekte etter hvert inn i suene og tettet for lekkasjen.

Jakta ble tett og reisen mot Buvik fortsatte. Det var ikke alltid greit og fastsette ankomst dag, når man var avhengig av vind og strøm i sjøen.

Løa ble oppsatt. Den kan sees i ”himlasynet” mellom husa på bildet #82_6_201 (hvor vi også ser ”Hilda” for anker.)

”Himlasynet” er et uttrykk Orm Øverland i Røldal forklarte meg, da jeg spurte om hvor langt hans eiendom gikk. Han pekte opp i Kløvsnuten i Valldal, og sa: ”Ja, du veit det er no opp i himlasynet.”

 

Å maura

Suene på slike båter var ”drevet” (tettet) med tjæredrev. Men når båten hadde ligget og tørket om sommeren - og båten ble tungt lastet - var det vanlig med slike lekkasjer som ”Hilda” fikk.

Denne tettemåten kaltes ”å maura” og var et gammelt godt råd for båter som ble lastet over vanlig vannlinje. Mannskapet hadde derfor som regel med seg sekker med sagmugg til dette bruk.

Uttrykket ”å maura” kommer av at der også ble brukt ”maurtuer” til tettingsmiddel. Jektefolk og andre båteiere passet på om vinteren når mauren var krøpet ut av maurtua og under jorda for overvintring. Da sikret de seg tuene, da mauren var vekke...

 

Lossementå

”Lossement” var som regel et nedrigget fartøy av forskjellig type, ofte en gammel jakt eller lignede. Han Peder Jakob disponerte en slik, kanskje sammen med andre eiere. Den var innredet i lasterommet med køyer og kokeplass, og ble utleid som losji for fiskere som var ventet til landnotfisket etter sild utover vårparten. Fiskerne som kom seilende eller roende i åpne båter hadde ofte stasjon på Espevær.

 

Denne båten skulle fraktes (slepes) fra Buvik til Espevær. Avstanden nordover var ca. 14 n.m. Peder Jakob hyrte da sterke ungdommer for å ro og slepe fartøyet nordover. Blant disse karene var min far, Selmer Lande (f.1896). Han var da i 16-17-års alderen.

 

Mannskapet brukte en notbåt som ”slepebåt”, kanskje 6-8 mann på årene, så det gikk tålig bra på fram. De hadde kanskje et seil som de rigget opp, hvis vinden var laglig. Rorturen hjemover var nok lettere uten å ha slep etter båten. Slike detaljer kan vi bare tenke oss.

Ungdommene på den tiden var svært opptatt av å være sterke og robuste. Det kan tenkes at det å ha vært på rortur med Peder Jakob i Buvikjå helt til Espevær var noe å fortelle om (og skryte av) i kameratflokken.