Tirsdag 20. November 2018 - 12:21  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Bruksnummer

Nummer på eit bruk innan ein matrikkelgard.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Hinderåker >> 7_4 Minner fra krigen >> Minefelt og sperringer
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Minefelt og sperringer

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 82_7_405
Skrevet av
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /var/www/n-kh.no/public_html/sider/artikkel.php on line 117
02.11.2008

Tyskerne var redde for at de allierte skulle komme og innvadere Norge, så de befestet kysten med kanoner og pliggtråd-sperringer, minefelt og store militærstyrker, som ble spredd langs hele Norges kyst. Her i Visnes-, Buvik- og Hinderaker-området var der flere minefelt og pliggtråd-sperringer.



I fra Isgarden og rundt Svinøy, Lastekaien, hele området rundt Sykehusbukta, Tresvik, Digermul, Knarrevik, Visnesgarden og Visnes-stranda over Kleiva, Klubben og helt til Brattrein ved Hinderakerbekkens utløp, var der sperringer og minefelt i spesielle plasser hvor de kunne tenke seg at landgangsfartøyer kunne legge til. Minefelta var merket med advarselskilt på norsk, så vi visste hvor de var plasserte.

Vi ungene på Hinderaker badet i Fjedlastranda, og da gikk vi langs Hinderakerbekken og det var mellom minefeltet i Brattrein på Fjedlasida og minefeltet på sletta til Ivar Hansen på Klubben (der hvor nå Sverre Solsvik sitt hus står). Hele denne sletta var innsperret med piggtråd og minelagt. Også sletta i Midtvik (der hvor nå parkeringsplassen for feriesenteret er) var minelagt. Minene ble fjernet i 1945, og det var tyske soldater som måtte ta opp minene under oppsikt av en enslig engelsk soldat. Far fikk ordre om å ta ut de store vindusrutene i huset vårt når minene skulle sprenges.

Soldatene hadde kart over hvor minene låg i bakken. Der ble så strekt tauliner langs bakken etter kartet og så gikk ca. 10 soldater på rekke med skistaver som var satt en stiv jernpigg på enden og stakk forsiktig ned i bakken slik at de oppdaget hvor minen lå. Så kom neste rekke og gravde med små spader rundt minen og fjernet den fra bakken. Minene ble så lagt i hauger for å bli sprengt med dynamitt når området var rensket. Det var noen store drønn da minene ble avfyrt. Jeg tror ikke noen soldater omkom her under oppryddingen, men det var sikkert vanskelig arbeid. Hele området rundt ble spekket med jernfragmenter som boret seg ned i bakken og strødd på overflaten.

Innerst i Visnes-stranda, der hvor veien går opp til Visnesgarden, var der veisperringer som kunne flyttes. Det var for å sperre veien til Visnes. Hele bekken var fylt opp med piggtråd. Piggtråden var av en spesiell type med tykk kjerne hvor piggene var festet. Der ble arbeidet i flere år etter krigen for å få fjernet restene etter denne galskapen.

På Digermul høyden var der kanonstilling, der var fast bemanning av 10-15 soldater. De bodde i en brakke som lå på østsiden av høyden. I førstningen tok de seg inn i Halvard Visnes sitt hus. Den første kanonen ble tatt av en gammel fransk Renault-tanks som de kom kjørende med. Denne tanksen fikk motortrøbbel nederst i bakken til Visnesgarden og ble stående der lenge. Siden fikk de den opp til løen til Hogganviken, også der ble det motortrøbbel. De tok kanonen og tårnet og monterte det på Digermulhøyden. Hvor tanksen havnet til slutt vet jeg ikke. Der var svingbart tårn som kanonen var montert i. Denne kanon med tårn ble siden flyttet til Klubbodden (der som Magne Nilsen nå har bygget sitt hus). På Digermul fikk de en annen kanon som hadde gummihjul, og var av nyere dato. De hadde skyteskive på Lamholmen, og drev med skyteøvelser av og til. Omkring området var der piggtrådsperringer og minefelt. I Tresvik var der skytebane for lettere våpen. Når vi var og satte garn i Dynamittbukta, så hendte det at kulene hylte over hodene på oss. Da var det best å komme seg inn til Buvik, det var fredligere der.


Dynamittbukta har navnet etter et hus og ei brygge som var der før når Gamle Visnes gruber hadde sin storhets tid. Dynamitten var på den tiden svært farlig å oppbevare og lagre, den måtte lagres langt fra folk og bebyggelse.