Tirsdag 20. November 2018 - 13:07  

Søk

Google

Artikkel- og forfattersøk

Linker i nettsidene

Noen leder deg videre innenfor n-kh.no. De åpnes i det vinduet du er i. Siderammen og toppen beholdes dermed. (vil du lage nytt vindu: skift+museklikk)


Fremmede nettsteder du lenkes til, åpnes i nytt vindu, for å ikke fjerne vårt vindu.


Musepekeren aktiverer eventuell "forklarende boks".


Hensikt: informasjon lenkes sammen over Internett ved hjelp av hyperlenker, til ytterligere kunnskap og informasjon på verdensveven (World Wide Web).


FrØ-bladet i skjermversjon er utstyrt med samme redskapet.

Tilfeldig ord/uttrykk:
Beligge

Gjera med barn.

Se hele oversikten her.


adobe reader

Gard & bygd >> Feøy >> 2_2 Noen navn forteller historie >> Føynå – Føyne - Føyno
Utskriftsvennlig format Tips en venn

Føynå – Føyne - Føyno

Tips: Klikk på evt. småbilder så åpnes de i et nytt vindu.
Referanse: 133_2_203
Skrevet av Aadne Utvik - 20.06.2008

Den offisielle navneformen ”Feøy” dras sammen i dialekten som ”FØY” + N + (vokal). Vokalen som brukes er imidlertid vekselvis Å – E eller O. I faglitteratur viser det seg imidlertid at Torvastad tilhører en noe spesiell dialektgruppe. Navneforskere har interessante bidrag når det gjelder vokalendingen. 

 

Yngre mennesker kan tro at o-ending i stedsnavn ”hører ikke hjemme i vår dialekt”, slik det sto å lese i et bygdeblad. Betyr det for eksempel at formen ”Føyno” er fremmed og ”ikke korrekt” for talemålet i Torvastad?  

 

Hans Ross (d. 1914) var en kjent språkforsker. I boka Norske Bygdemål har han drøftet skille mellom sterke og svake hunkjønnsord. Han fant dette spesielle skillet på Utsira og på noen øyer og nes på den nordvestre delen av Karmøy. (Ross skrev Karten eller Kartalande’). Stedfestingen skulle ikke være å ta feil av. 

 

Inge Særheim er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Han skriver dette om skillet mellom sterke og svake hunkjønnsord:

  ”Det er ifølgje faglitteraturen kjent frå Føyna og Torvastad. Øygruppa Røvær i Haugesund kommune har tilsvarande bøyingsmåte av hokjønnsorda som Sira, Føyna og det meste av Vest-Karmøy. Det går og klart fram av stadnamna frå dette øysamfunnet. I svake hokjønnsord har røværmålet tydeleg o-ending. Målføret på Røvær har med andre ord same endingane i hokjønnsorda som siramålet og eldre torvastadmål.”

 

  Se hans artikkel Føyne/Føynå, Karmøyne/Karmøynå. Ei dialektgrense i Nordvest-Rogaland.  (Årbok for Karmsund 1997-1998). 

 

Jan Ragnar Hagland er professor ved Nordisk Institutt, Universitetet i Trondheim.

 

  Han har også drøftet skillet mellom o og å ved hunkjønnsformer i svak og sterk form. Jan Hagland er oppvokst i Skåre og kjenner seg godt igjen når han siterer professor Hallfrid Christiansen om at skillet er avgrenset til bestemte steder på Haugalandet.

 

Selv utdyper han forskjellene slik: ”I dag er former med /å/ - /å/ ekspansive (Haugesund bymål). Men også frå gammalt av har det vore eit system med /o/ og  /e/  også i det området som Christiansen avgrensar til Torvastad, Skåre og Sveio. Dette endringssystemet finn vi i Utsira, Føyno, vestre del av Torvastad og i deler av gamle Skåre i noverande Haugesund kommune. Torvastad som /o/ - /å/-område gjeld altså stort sett den delen som soknar ned til Karmsundet (Storasund)”.

 

  Se hans artikkel ’Du maa preika te sutta dem, aa faa folkjaa te jeina os’. Skåremål i eit amerikansk immigrantmiljø frå 1865.” (Ætt og Heim 1984). 

Mor mi sa gryto, tvåro og potto da hun flyttet til Avaldsnes. For dette ble den unge Hauskje-jenta ertet! Jeg burde forsvart mor i oppveksten ved mobbing fra avaldsnesbuen. O-ending er en sterk og flott dialektform. Et spesielt ”adelsmerke” som vi gjerne kan ta vare på.